Vårdikt

Jeg jobber med dikt for tiden og tar opp igjen prosadikt, en form jeg forelsket meg i på Nansenskolen men har sloss litt med å finne ut av. Det er de litt for lange diktene, de som ikke fungerer med linjedeling og rytme. Jeg må skrive dem på en annen måte for de har en liten historie de vil fortelle. Det er nemlig det de er, mikro-fortellinger. Her er to om våren:

BIELIV

Jeg vil ikke være en flue som surrer på ruten og vil ut, ut og ikke forstår at den kommer ikke ut der, det er en rute i veien og den er en flue og kan ikke komme gjennom. Jeg vil ikke være en flue. Jeg vil være en bie, en bie som lever av nektar, flyr mellom blomster, etter det vakre, etter fargene og luktene, flyr hele dagen og samler med seg det gode hjem og skriver honning av det. Det vil jeg være.

VÅRSOL

Jeg blomstrer hver vår litt for tidlig, før alle andre, før det er trygt. Åpner meg mot solvarmen som knapt har kommet, strekker ut skjøre kronblader for å møte den i et langt, tørt kyss. Strutter stolt mot solen fordi den ser meg og bare meg, og ingen andre er våkne enda, forsvinner solen lukker jeg meg bare fort før noen kommer med bedrevitenhet.