Blikk

Det er vanskelig å måle hvor mye jeg egentlig skriver, når jeg holder på litt hver dag og gjør andre ting innimellom og jobber litt på biblioteket og tenker at det er sikkert egentlig ikke så mye, det er bare noe puttel og blir aldri til glede for noen andre enn meg som liker det mens jeg holder på. Men mens romanen enda er ute i verden og blir lest og jeg har trøbbel med å motta e-post av ukjent årsak, har jeg hatt tid til å rydde i alle diktene jeg har skrevet disse to siste årene. Det har vært år med veldig lite ansvar og forpliktelser og mye frihet til å skrive, og nå ser jeg hvor mye det har blitt av det, for ved siden av en nesten ferdig roman er det er over hundre dikt som er ferdige og gode og bare kan sendes til forlag. Jeg har satt dem sammen nå, og skal snart dem sendes ut på leit etter et forlag som vil gi dem ut. Så jeg klapper meg selv på skulderen og sier at det er ikke så verst arbeidet på to år med mye ytre uro, flytting og store valg, å ha fått gjort alt dette. Her er ett til av prosa-diktene:

BLIKK

Den såre nakken din bøyer seg over dyre klær, kjenner på stoff, studerer pris, uten at du trenger ha det der plagget. Nakken skjuler blikket, det revnet da ryggen hennes gikk uten farvel, hælene klikket over dørstokken, låsen smekket i. Du trenger ikke dette klesplagget, du trenger en klem, gå ut av denne butikken, finn et godt menneske i dette kalde verden og spør om du det trenger, kan jeg få en klem skal du spørre. Men du står der med stoffet mellom hendene og møter det stive smilet til ekspeditrisen som ser like forbi blikket ditt og spør om du trenger hjelp. Utenfor faller løv og et våkent tre ser det hele.

Filosofiforening

Alle skriveoppdrag og utstillinger er gøye, men noen gir et ekstra kick! Ragna Bjelland har feriehus på Vigrestad, og i høst spurte hun meg om jeg ville komme og henge opp litt av Tankesnoren min når hun skulle ha filosofi-forening nå i vår? En filosofiforening er en gjeng på rundt ti damer som treffes noen ganger i halvåret og diruterer filosofiske tema, fikk jeg vite. Og det er klart jeg ville være med på det! Jeg plukket jeg ut de elleve av de ca sytti spørsmålene som jeg mente kunne egne seg best til å diskutere, og dro ned til huset hennes i skarp vind fra sørvest for å henge dem opp nå i helgen. Tankesnoren har vært mange steder siden jeg laget den til SPOR på Forsand i 2013, først i hagen min, så i flere turområder i Strand, Forsand og Sandnes den sommeren, og nå i vår har den hatt seg en luftetur i Haugstadskogen her i nabolaget, (en skog på Jæren, det er så sært at det står Severdighetskilt på hovedveien!) Det har vært gøy hver gang, men å få henge den opp helt i havgapet, med så mye vind at man måtte holde i plaggene for å lese spørsmålene som stod på dem, og få lov å komme og spise og diskutere med disse råflotte og skarpe kvinnene etterpå, det var virkelig et kick! For det hadde berørt dem, de hadde brukt timevis på bare to uvalgte spørsmål, og kunne altså holdt på en uke for å komme gjennom alle. Det var det jeg ville da jeg laget den: Gi noe å tenke på. Det er for mange som går rundt og tror meningen med livet er å bli en god kopi av naboen eller noe en har sett på nett. Men hvem er det meningen at du skal være, ville jeg spørre, og hva bruker du livet ditt til? Spørsmålene skulle være litt skarpe og gjøre litt vondt. Og jeg har jo skjønt at det rammer så mye iblant at jeg har lurt om på jeg skulle være litt snillere… Men jeg tror ikke noen har tatt skade av dem enda, ifølge filsofi-kvinnene var det tvert imot.  Det var så gøy å snakke med dem at da jeg kom hjem måtte jeg spørre om de kunne se at jeg ikke var helt nedpå men fløy lavt over bakken? De så det, sa de.

 

Vente

Jeg er dårlig til å vente. Det er ikke en måte jeg vil leve et liv på, å sitte i ro og vente på at ett eller annet skal skje, som at et hus skal bli solgt og noen som leser romanen skal gi meg tilbakemelding. Jeg øver meg i å være der jeg er, være sammen med de som er her, våge å bli glad i nye mennesker og ta det som kommer etter hvert i stedet for å vente på det som kanskje kommer. Når det gjelder å gi ut en roman, forstår jeg at det tar rundt fire evigheter, og det er ganske lenge. Så er det disse diktene jeg jobber med imens, og det begynner å bli ganske mange som er ferdige etter hvert, jeg har hatt en opptelling nå, og det er rundt 90 som egentlig er klare for å komme ut i verden. Det er fem år siden forrige samling, siden har bare laget disse små bøkene for hånd og kost meg med det. Men det er kanskje på tide og prøve seg på å finne et forlag igjen, har jeg tenkt når jeg har fått tilbakemeldinger på det siste jeg har skrevet og forstår at det er ikke så verst. Så nå vurderer jeg å sette alle disse diktene sammen og sende dem ut i verden på leit etter noen som vil trykke og være med å selge dem. De tar sikkert et par evigheter det og, så kanskje jeg skal bare begynne og la det gå sin gang.

SMAK

Tar en støyt

av ordene

ruller dem rundt

i munnen

Spytter dem ut

de er for små

for det

jeg vil si

Jeg må nok brygge

mine egne