Uke 1

Jeg har skrivepause. Sitter på cafe uten å ha blyant i hånden. Er på arbeidsrommet og river i papir uten å åpne pc`en. Det er ubehagelig, jeg kjenner meg naken. Men det er helt nødvendig at ordene får hvile litt etter at romanen ble sendt til forlag igjen før jul. I høst kjente jeg for første gang at skrivingen var krevende. At jeg MÅTTE skrive, om jeg maktet eller ikke. Livet var stappfullt og kaotisk, men jeg kunne ikke la være å skrive. Det var på en måte godt å kunne gå inn i det jeg jobbet med og bli der. Men og krevende. Jeg jobbet både med diktsamlingen «Vadested» og romanen som foreløpig heter «Ode til gleden» og fikk dem begge omarbeidet og klare til å sendes til forlag. Og leiter etter ett å starte et samarbeid med, for jeg har tenkt å skrive mer og det hadde vært så godt å ha noen på lag når jeg skal ut og selge, for det er jeg så dårlig til. Men jeg ville egentlig bare sove og grine mye av tiden jeg satt og skrev. I det nye arbeidsrommet mitt har jeg grått litervis og det er nytt, for før har skrivingen bare vært noe som tok meg med og var god. Men kunne likevel ikke la den være.

Selv om jeg ikke helt husker hva jeg egentlig skrev på slutten, er jeg glad jeg fikk romanen av gårde før jul. Det gjorde veldig godt med ferie. Vi fant roen i huset, var mye sammen med hverandre og andre vi er glade i. Det var en god jul. Godt med en pause fra ordene, og den skal få vare litt lenger.