På kaien

Jeg har hatt to utstillinger før i år, i meste laget, men et forsøk på å selge Vadested og å gjøre kjent at jeg finnes og skriver på Tau, etter å ha flyttet litt for mye. Så kom det likevel en til i helgen. Det var en invitasjon jeg ikke kunne si nei til, bare jeg og ordene og bildene mine, i et gammelt butikk-lokale på en kai. De kalde føttene kom rett før: Hva er det jeg driver med,  jeg er jo ikke en kunstner, jeg er en poet som elsker papir og farger og laget bilder av og til.  Jeg så det da bildene kom på veggen: De er ikke fantastiske,  selv om jeg har det godt når jeg lager dem. Det ble en krise. Kan jeg avlyse dagen før, skrev jeg til en venninne. Ikke lov,  svarte hun. Det var bare å gjennomføre,  og krisen gikk over da bøkene ble hengt i snorer fra taket på åpningsdagen. For de er jeg stolt av.

Det kom ikke mengder med gjester i helgen, men alle som kom, satt seg ned med en kaffe og det ble mange gode samtaler. Det var en ro i rommet og god tid, som det ikke har vært på de andre utstillingene jeg har vært med på. Okei, tenkte jeg da, jeg har lykkes, det jeg skrivet har berørt. Så kom den store overraskelsen for mitt beskjedne ego: Alle kjøpte noe, ikke bare litt, men mye! Jeg har aldri solgt så mye før, det var skikkelig gøy. Men, nå blir det lenge til neste utstilling!

kaien på Sørskår

Det fine med å ha utstilling, er at jeg får laget ferdig en masse av det som er påbegynt og prøvd ut idèene som bare ligger der. Alle bildene jeg laget før i høst, har nå blitt til nye diktbøker eller er limt på rekved. Jeg elsker å sitte her og rive i papir og lage egne små verdener som kanskje kan gi noe til den som skal se og lese på utstilling på Sørskår til helgen. Og jeg har hatt god tid, var godt i rute. Likevel tar stresset meg nå på slutten, tror det er matematikk at det liksom bare må skje! Men mest gleder jeg meg til fredag og se det ferdig i lokalet og vente på gjester.

Åpningstider:
Fredag kl 16-20
Lørdag kl 12-16
Søndag kl 12-16

Nye dører

Det har vært mye nytt i livet denne høsten, små ting som betyr mye. Som at jeg har fått jobb som vikar på biblioteket igjen. Det er samme systemet som på Forsand, der jeg jobbet i fire år, så det var lett å komme inn i. Men mye nytt i et større bibliotek med mye aktivitet, veldig gøy og travelt men ikke så ofte jeg jobber, og det passer meg bra. Og så har jeg blitt invitert med i et litteratur-gruppe, og det har jeg ønsket meg lenge. Jeg gleder meg til neste møte for det er sånne utrolig flotte mennesker i den gruppen. Men det er travelt, har jeg oppdaget, å måtte lese en bok i måneden til gruppen, i tillegg til de jeg bare MÅ låne på biblioteket og lese!

Og så inviterte Guri Hovland meg til å ha utstillingen helg i lokalene hennes på Sørskår kai nord for Tau. En gammel landhandel, liten og rå og intim, jeg likte rommet og damen godt og tenkte det blir kanskje litt mye å skrive roman, være vikar og lage klar en utstilling. Men jeg hadde lyst, og vil liksom si ja når noen gir meg en sjanse. Og det har gått bra å lage ferdig masse påbegynt arbeid ved siden av skrivingen. Jeg må bare være strukturert, for når jeg går inn i romanen må jeg være der noen dager. Og det er om å gjøre å ikke gå tom for krefter nå, for nå er det mye fint jeg vil ha med meg! 

Utstillingen på kaien er åpen 7-9 desember,
fredag  kl 17-20
lørdag  kl 12-16
søndag kl 12-16

Nye fjøler og gammel rekved klare for utstilling

Nyttår

Det var før jul i fjor, jeg var på Jæren Viseklubb og leste fra Vadested og delte scene med mange flotte sangere. En av dem var visesangeren Hanne Kristin Ahlstrøm, som tok kontakt en stund etter og fortalte at hun hadde skrevet en låt inspirert av ett av diktene mine, og håper det var greit? Det er klart det var greit! Særlig siden hun ville kreditere diktet fra scenen når hun fremførte låten fremover. Sist uke hadde hun "Høneskinnskonsert" (høneskinn er jærsk for gåsehud) på Nærbø, og da måtte vi jo gå og høre på. Og da hun så at jeg var der, inviterte hun meg opp på scenen for å lese diktet, som i hennes versjon het "Nyttår i april":

Nyttår
falt på femte juli i år
den dagen du kom

Registermelding

Jeg fikk et brev fra Brønnøysundreigstrene: Det var ikke registrert aktivitet i enkeltmannsforetaket mitt på en stund, og det ville bli stengt dersom jeg ikke kunne bevise at det var aktivt. Jeg vil jo ha firmaet mitt, så jeg leitet og fant en elektronisk registermelding jeg måtte fylle ut og legge ved dokumentasjon. Det tok omtrent en time, altså en halv arbeidsøkt.  Så sendte jeg det inn, og fikk en mail som sa at skjema ikke var signert,  åpnet det og leste at det ikke trengte signering. Og sånn løp jeg i ring til jeg var ganske svett og ringte et nummer og stod i kø for å få hjelp, de sa bare vent og se om du får en kvittering. Da var den arbeidsdagen gått. Så gikk det en uke og ingen kvittering kom, jeg vil jo ha firmaet mitt, så jeg stilte meg i ny telefonkø for å få hjelp, ble brutt to ganger da jeg endelig kom gjennom og ventet 20 nye minutter på svar. Jeg hadde ringt feil sted, ny kø, nytt feil nummer men da sa jeg sett meg over dit jeg skal  jeg har ikke hele dagen til dette! Da fikk jeg endelig hjelp og signert og kvittering og alt. Og en ny arbeidsdag hadde gått. Men jeg har firmaet enda, det heter "Mellomrom" og er fortsatt mitt.

Modning

Jeg har hentet ut den første romanen min fra to års lagring på eike-fat. Der la jeg den etter en runde med avslag hos forlag, og tenkte den kanskje trengte litt modning. Nå må det være på tide, tenkte jeg, nå må det være plass i livet mitt til å gå inn i den store jobben det må være å skrive om en roman. Men hva vet jeg, jeg har aldri gjort det før. Og det kom en krise der jeg måtte prioritere romanen foran andre ting for å finne arbeidsroen. Først leste jeg gjennom hele på ny og tenkte på alle de dårlige bøkene jeg har gitt opp disse to årene. Og jeg ble irritert! For hvorfor blir sånt vræl gitt ut,  og hva er det som gjør denne historien min så mye dårligere? Men så tok jeg frem den kritiske leseren jeg har blitt etter året på Nansenskolen. Og joda, der var mangler når jeg så godt etter. Så jeg begynte å stryker i de første kapitlene, stryke så det gjorde vondt i hjertet, helt til jeg bare stod igjen med skjelettet og all magien var borte og jeg må begynne å finne den igjen. "Kill your darlings" har jeg hørt manusforfattere si, og nå skjønner jeg hva det er: Stryke det jeg jobbet så mye med og syntes var så bra. Fordi det ikke funker.  Det er brutalt å skrive, og dette kommer til å ta tid! Men jeg elsker å jobbe med denne historien, så det gjør ingenting. 

Høstbilder

Det oppstod en pause der jeg hadde skrevet meg ferdig for nå med der jeg jobbet med, og før jeg tak tak i det neste kom det plutselig bilder rennende ut av hendene mine. Høsten har hatt mange farger i år, jeg tror det var dem som satte meg i gang.

Taushetsplikt

Det er ett år siden jeg gav ut Vadested. Det var en kaotisk høst i huset vårt og passet egentlig ikke å gi ut bok, det var ikke overskudd til det. Men det hadde jeg ikke tenkt på, at det skulle passe i livet å gi ut bok når man gjør det, for det er en krevende ting å gjøre. Det var liksom en snøball som hadde begynt å rulle og jeg kunne sikkert stoppet den, sagt vent litt, men det kom jeg ikke på at jeg kunne gjøre. Og jeg kan ikke fortelle om den høsten og alt som hendte rundt bokutgivelsen, for jeg har taushetsplikt. Og joda, jeg forstår den og vet den er viktig for å beskytte dem som trenger beskyttelse, denne taushetsplikten. Men jeg kan bli så lei av den! Jeg har blitt mor til en jente med en historie jeg har lyst å klatre opp på et tak og rope ut. Så de får vite hvordan verden kan være, alle de som forenkler alt til svart og hvitt, vet med sikkerhet hva som er forskjellen og børster av seg alle grånyansene. Jeg vil skrive! Skrive innlegg i avisen, få på trykk historiene så de kommer ut i verden og blir hørt, lage bok og komme i avisen og fortelle. Men jeg kan ikke engang fortelle vennene våre hva som skjer. «Det er vanskelig nå» er alt jeg kan si når de spør og ser vi ikke har det bra. Og jeg beundrer at de holder oss ut med alle disse hemmelighetene. Jeg merker bloggen har blitt skrinnere også, at jeg skriver sjeldnere enn før, for jeg bruker så mye energi på dette jeg ikke kan skrive om. Det presser på, men det er som jeg har fått boksehansker på hendene, de kan ikke skrive om dette, de kan bare sloss.

Lek med ord

Jeg møtte en sosialarbeider fra Irland denne uken, som fikk meg til å huske hvorfor jeg utdannet meg til å bli en sånn for hundre år siden. Hun gav meg denne fantastiske leken med ord. 
Viktig: Den må leses setning for setning,  først ovenfra og ned,  så nedenfra og opp:

They have no need for our help.

So not not tell me.

These haggard faces could belong til you or me.

Should life have dealt a different hand.

We need to see them for who they really are.

Chancers and scroungers.

Layabouts and loungers.

With boms ut their sleeves

Cut-troats and thieves.

They are not.

Welcome here.

We should make them.

Go back to where they came from.

They cannot.

Share our food.

Share our homes.

Share our countries.

Instead let us.

Build a wall to keep them out.

It is nok OK to say.

There are people just like us.

A place should only belong til those who are born there.

Do not be so stupid to think that.

The world can ble looked at another way.

(Brian Biston)