Det var noe som hendte den vinteren jeg var 18 år og livet var tristesse. Min mor var syk og jeg var veldig ensom. Kjæresten var i en annen by og rundt meg planla de fest og russefeiring, men jeg tenkte bare på et liv uten min mor og hvordan jeg skulle klare dagene med ansvaret for huset og helgejobb og skolen. Hele kveldene jobbet jeg med leksene, for året etter skulle jeg søke sosionom eller journalist, jeg hadde ikke bestemt meg enda, men begge krevde høye karakterer. Jeg var utslitt og burde lagt meg når leksene var ferdig. Men jeg ble sittende å skrive utover nettene ved skrivebordet på loftet, skrev og gren og papiret tok imot væte og ord. Det ble til lange, triste og selvmedlidende dikt. De var dårlige, for jeg hadde enda ikke lært at det ikke blir godt før jeg kan få en avstand til følelsene, ta dem ut og se på dem og så prøve beskrive dem på nytt. Men jeg skrev ikke for at det skulle bli godt, jeg skrev for å få det ut og det reddet meg gjennom. Og noe hadde våknet, en trang til å skrive, en gave som ble gitt meg, og den har aldri gått og lagt seg igjen. Det er tretti år siden nå. Hadde jeg visst hvor mye den trangen har ført til, hadde jeg kanskje smilt litt der jeg satt og frøs med pennen mot papiret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar