Det kjennes så usynlig, det jeg holder på med, jeg sitter her på loftet og skriver og lager ting jeg selv har glede av. Målet mitt er å berøre, å få noen til å tenke nye tanker. Men om jeg får det til, vet jeg jo ofte ikke. Jeg er så introvert at jeg gjør det jeg gjør fordi det gir mening i seg selv, og trenger ikke store mengder applaus for å fortsette. Likevel, av og til må noen se det jeg gjør for at jeg skal kjenne det er virkelig.
Så får jeg disse dryppene av og til. En som kjøper en bok, får den i posten og skriver det er den vakreste boken hun har holdt i hendene. En annen som sier hun ser det jeg deler på Instagram og sier det er så ekte. En mann som leser det jeg skriver og spør om det følger psykolog med! Å, da blir jeg glad. Da blir jeg liten og ydmyk. Og samtidig sterk nok til nye timer aleine ved arbeidsbordet.
Men romanen jeg jobber med, er det lenge til noen får se resultatet av. Og det har vært tungt å ta den frem igjen etter hvilen og prøve skrive om. Jeg satt helt fast en stund, og leitet etter noen som kunne lese og melde tilbake hva som funker og ikke. Svaret kom fra et uventet hold, fra en gruppe kvinnelige skrivere jeg har hatt kontakt med på nett. Alt har foregått på engelsk der, men så leser og skriver altså en av dem norsk og ville gjerne gi meg en tilbakemelding. Nå driver jeg og rydder i manuset sånn at det er leselig, og har akkurat sendt avgårde noen kapitler. Det er veldig skummelt å gi fra seg halvferdig arbeid, som jeg bare delvis er fornøyd med selv. Men jeg håper hun er streng, for det er helt nødvendig, jeg blir blind på hva jeg holder på med her på loftet hvis ingen ser det og gir en respons av og til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar