Juleminne

Mitt beste minne fra årets jul: Sitte ved et kafebord på en plaza i gamlebyen i Alicante og skrive mens kjæresten leser. Noen barn leker gjemmeleken rundt oss og en gitarist spiller så huden åpner seg for å lytte. Det var gitaren som fikk oss inn til dette stedet, vi gikk etter lyden, satt oss i det hjørnet ettermiddagsolen enda lyser og kjenner lyset. Solen kommer akkurat inn mellom to hustak og treffer mitt kalde, nordlige kinn, stryker meg over håret og sier: Se her, kan du sitte, i denne stolen, dette solgløttet og lytte og bare være til. Gitaren spiller så noen kan danse, men du behøver ikke danse, du kan bare sitte her og være til så lenge solen kommer inn hit, la den treffe deg og du trenger ikke gjøre noe, gjøre deg til. Bare sitt her og la meg stryke deg, sier solen. Så kald du er, sier den. Så kaldt det må være der du kommer fra. Stakkars deg, hvordan holder du ut? Nei jeg gjør jo ikke det, sier jeg, jeg holder jo ikke ut skjønner du. Men jeg må jo bare overleve liksom. Holde munnen over vann så jeg får puste og ikke drukner i mørke. Men det holder hardt, noen morgener får jeg ikke opp øynene. Jeg går med pannen lukket over synsfeltet hele dagen og puster bare så vidt. Så bra du sitter her da, sier solen, bukker og beveger seg bak hustakene, og jeg sier takk for besøket, gitaristen pakker ned og skal gå og jeg løper og gir ham to euro, og sier mange takk på et språk jeg håper han forstår. Smilet mitt forstår han i alle fall, for det svarer han på.