Sommeråpent II

Gladmelding: Vi får låne Bergekrossen
til  VAFFEL & KUNST i sommer!

 Satser på å ha åpent om ettermiddagene onsd, til sønd.
 mellom 18. juli til 19. august.

Mer info etterhvert som det faller på plass.

Sommeråpent I

Jeg kommer fra et møte hvor vi skulle bestemme endelig om vi skulle holde åpent med kunst og kaffe i Lensmannsboligen, som ligger midt i bygden, noen uker i sommer. Vi er seks-syv personer som vil være med, enten å stille ut arbeider eller koke kaffe eller begge deler. Men så får vi bare lov å bruke huset et par timer i uken! Jeg har rast og grått over denne vanvittige sperren, som jeg ikke engang forstår årsaken til. Smålighet gjør jeg helt... hva skal jeg si? Helt nummen. Jeg blir først gal av sinne, så nummen, når noen kommer og sier: nei...... ikke gjør sånn.... nei.... det har vi aldri gjort før.... nei, det har vi ikke så lyst til akkurat nå.... nei, nei, nei. -  Jeg mener, hvis noen sier stopp av en logisk grunn som jeg ikke hadde kommet på, kan det være til å bli venner med. Men når det ikke er av noen forståelig grunn, annet enn at det ikke har vært gjort før eller høres skremmende ut eller noe sånt, da sliter jeg....

Men altså, på møtet var vi konstruktive og gav gass på nye idèer. Så nå skal vi spørre om å få lov å heller låne Bergekrossen, som er et nærinsgbygg som også står tomt med ledige rom og kjøkken og uteplass. Jeg prøver å holde igjen begeistringen, for jeg kjenner at hvis vi får flere nei nå, da  SKRIKER jeg! (Enda høyere.) Jeg har laget mange håndlagede bøker i det siste. En av dem heter "Definisjoner" og en av definsjonene har blitt veldig aktuellt:

SMERTE:

Vilje

som stanger

mot stengsel

Men i Lysebotn, går ting sin gang! Kirkekontoret, som skal holde kapellet åpent tre uker i sommer, er fantastisk ryddige og velvillige å forholde seg til. De sier de er bare glad for vi vil være der og stille ut, og dra folk innom. Siv ordner opp og lager plakat og sier ja og er så vennlig at det holder meg fra galskapen i all denne andre motstanden. Kapellet skal være åpent

Hver dag 

14. juli - 5. august,

kl 10.30 til 18.00.

Skoleungdom og frivillige skal være der og stelle, og det kjennes trygt å overlate uroer og bøker til dem. Jeg holder på å gjøre ting ferdig nå, alt halvferdig gjøres klart og samles i ekser. Jeg synes jeg har veldig lite, siden jeg var syk i vinter.... Men nok til å fylle opp bakerst i et lite kapell sammen med Eva sin keramikk, er det vel!

Trude`s bibliotek

Jeg sitter i biblioteket til Trude, kusinen min. Tenk å ha et eget rom i huset som er bare for bøker og en sofa å lese i! Her er også en vinstativ, så i tillegg til bøker kan man for nære personer både låne bøker og vin:-) Et vidunderlig rom, her er liksom så stille. Og godt å skrive, jeg får skrivekløe her.

Det er snart ferie, og jeg har allerede begynt å tenke på tiden etterpå. Fra alle de årene jeg har vært ute av fast arbeid, vet jeg at det er tøft når ferien er slutt. Alle mine egen aktiviteter starter igjen og livet er ikke kjedelig, det har fått en god rytme som jeg trives med. Likevel kjenner jeg at det stikker: Jeg skulle så gjerne også begynt igjen på jobb etter ferien! Når folk rundt meg klager over hvor fælt det er å være igang igjen, skjønner jeg det ikke: Jeg ville gjort mye for å vært frisk og hatt en jobb å begynne igjen i... Jeg har jo jobb: det er en jobb å skrive og lager bøker og bilder. Men jeg kan bli lei av det er opp til meg å skape arbeidet og holde arbeidsdagene og meg selv igang.

Så har jeg tenkt lenge på å lære mer å skrive, utvide feltet og skrive større tekster enn dikt. Nå har jeg funnet et sted som heter Norsk Skriveutvikling som har korrespodansekurs, og det har jeg bestemt meg for å gå for. Etter ferien. Det kjennes godt å skulle gå igang med noe nytt da. Og forhåpentlig gjøre overgangen til hverdagen spennende i stedet for frustrerende. Jeg leitet litt på nett for å finne ut om noen hadde erfaringer med skriveskolen før jeg bestemte meg. Kom innom flere diskusjonsforum og mange som hadde en drøm om å bli forfatter. Hvordan blir man forfatter?, lurte de på. Det finnes bare en måte, tenker jeg: Å skrive! Skrive og skrive. Fyller bøker og PC og skuffer med tekster og tanker og utkast. Skrive er som å øve, man lærer litt mer for hver gang og når man bryter gjennom og kjenner at der sitter det! Så er det en erfaring man ikke glemmer. Kanskje noen setter seg ned og bestemmer seg for å skrive en bok fra begynnelse til slutt? Men mine bøker består av de beste delene av en hel haug med utkast og forsøk etter harde utvelgelser.

Hvordan det gikk med Eventyret om tunellen? Nei, det ville ikke Stavanger Aftenblad trykke! Hmmm... Mon tro om de er medlem i klubben de og?! Lokale Strandbuen ville derimot ha den, og i går fikk jeg rapport hjemmefra at det stod på trykk og gode tilbakemeldinger strømmet på!

Eventyret om tunellen

sendt til Stavanger Aftenblad i dag:

EVENTYRET  OM  TUNELLEN

Det var en gang for lenge siden, at Gotteklubben Grei hadde møte i den kjempestore byen sin. Guttene satt med cognac i hver sin lenestol og stirret inn i bålet i peisen. Det var vinter og kaldt ute, og nå begynte de å drømme om sommeren.

"Hadde det ikke vært bra å få det fergefritt til hyttå?" sa han ene.

"Jo, og dattera mi trenger et nytt hus,” svarte sjefen i Gotteklubben.  ”Her i byen er jo ikke plass til å bygge annet enn småhus og dattera mi må ha plass til et skikkelig stort og fint et."

"Jeg vet det!" sa en tredje: "Vi bygger en tunel som vi kan kjøre under fjorden i!"
"JA!" sa Gotteklubben Grei i kor, og så bestemte de seg for det.

Og det Gotteklubben Grei bestemte seg for, det pleide bli sånn. For de kjente folk. Over alt, kjente de folk som var greie å kjenne. Noen kjente en som bygget veier, andre en som var flink å lage store bommer med hengelåser som man måtte betale mange penger for å få åpnet. Noen kjente til og med ministeren, for hun var gift med søskenbarnet til en i Gotteklubben Grei. Søskenbarnet var av og til på møtene deres, men nå ble han invitert med hver gang. Og med mannen til ministeren i klubben ved peisen, var saken avgjort.

En av guttene i Gotteklubben Grei kjente også en kar med cowboyhatt som bodde omtrent der tunellen ville ende. Mannen drev og fisket fisk i store badekar. Disse ville han gjerne ha solgt, men han var inderlige lei av de bitte små båtene som gikk over fjorden.

”Kom med tunellen, den vil vi ha! Det er ingen problem å betale eller kjøre i bratte bakker eller noe, det er ingen problem i sikte, kom med den!" sa mannen til Gottklubben Grei. Og så fikk han fast plass i lenestolen ved peisen.

Men folk som bodde der tunellen skulle enda sa:
"NEI, vi vil ikke ha tunel! Vi vil heller ha bro, tunel blir altfor dyrt og farlig og langt og tungvint"
"Å, neida”,  svarte cowboyhatten og hans menn ”Dere vil ha tunel. Dere vet bare ikke deres eget beste, derfor spør vi ikke hva dere vil. Dere vil ha tunel, og slik er det!"

Og tunellen kom. Men den ble lang og dyr og bratt og vanskelig å kjøre i. Derfor begynte folk fort å murre. Først var det de som kjørte fisken til cowboyhatten, som nektet å kjøre fisken der for det var for bratt. Så mannen med hatten måtte gjøre et surt innkjøp av store båter til å frakte fisken i stedet. Deretter var det en tannlege som reparerte tenner til folk i byen, som flyttet tannlegestolen med seg hjem i kjelleren fordi det var så dyrt å reise. En bokhandler som solgte bøker i byen tok dem med seg og åpnet butikk ved fjorden i stedet. En lærer flyttet fra byen til fjorden for å være i nærheten av skolen sin, for med sin skarve lærerlønn klarte han ikke åpne bommen. Og til slutt var det ingen igjen som ville kjøre i tunellen.

Den største skandalen kom da datteren til sjefen i Gotteklubben Grei ropte bestyrtet da vidunderet stod ferdig:

"Jamen far, jeg har jo tunellskrekk! Det skulle du tenkt på før du bygget tunel til meg!"
"Det går helt fint, snuppa mi,” skal mannen ha svart. "Vi finner oss bare en øy eller noe der vi kan bygge bru. Så raserer vi stedet og finner den fineste tomten til det fineste huset i verden og bygger det til deg. Ingenting er godt nok til datteren til sjefen i Gotteklubben Grei!”

Men de som bodde ved fjorden måtte jo over den av og til, og alle disse fortvilte.
"Hjelp," sa den fattige skribenten, ”Jeg må til byen, men har ikke mynt nok til den store bommen med hengelås.”
"Hjelp" sa bokhandleren, ”Jeg må ut og kjøpe bøker av og til, men bilen blir så tung etter handelen at jeg får den ikke med meg opp bakken i tunellen etterpå.”
"Hjelp,” sa forretningsmannen, ”Jeg kan ikke flytte forretningen min, så jeg må over fjorden her hver dag!"
Alle disse ropene og mange flere til hørte borgermesteren. Han var også brannmann, og kjent for å ville hjelpe folk ved fjorden i nød. Nå gikk han i gang med å kjøpe inn båt til folket der.
”Egen båt, det var lurt!” sa folket til sin helt.
"Nei, nei!" sa Gotteklubben Grei, som kjente noen som bestemte over båtruter og slikt.
"Dere kan ikke kjøre båt over fjorden, dere må bruke tunellen vår"
"Pøh" sa borgermesteren, "Det er vår båt, vi bruker den som vi vil. Drikk cognac`en din og ti stille!"

Så der står tunellen enda, like fin og ny og ubrukt som da den ble bygget. Men der tannlegen og bokhandleren og alle de andre hadde flyttet butikkene sine over fjorden, vokste det frem en bitte liten by. Når de skulle til den kjempestore byen, brukte de den fine båten borgermesteren hadde skaffet, og de sendte ham hver gang en vennlig tanke. Midt på torget i den nye lille byen står det en statue over borgermesteren. Hvis du er der en ettermiddag mens alle sover ettermiddagshvilen sin, ser du kanskje en gammel skribent som stavre seg over torget med stav i hånden og blyant bak øret. Hun pleier sette seg der ved foten av statuen og skrive sprø eventyr. Kanskje noen av dem er sanne - hvem vet?


Synnøve Virkesdal,
skribent

Lensmansboligen

Endelig kom varmen! Vi trenger ikke barometer her i huset, vi har meg som med stor tydelighet viser om det er høyt eller lavt trykk. I morges våknet jeg kl 6 med fullt av idèer i hodet og satte igang å jobbe. Heldigvis har jeg ikke morgensol inn på arbeidsrommet, så jeg får gjort litt før solen kommer i hagen og jeg bare MÅ ut. Jeg har nok å gjøre, for jeg har fått enda et tilbud til sommeren:

Lensmansboligen er et staselig hus som ligger så sentralt på Forsand som man kan komme i en usentral bygd. Den har vært både kommunehus, bank og barnehage. Men det var altså en lensmann som fikk den bygget. Han kom til på Fosand før krigen og familien hadde en dramatisk historie da krigen kom fordi flere av sønnene i huset ble motstandsfolk og en av dem satt fengslet. Da de kom hejm ble mottat som helter og båret på gullstol fra båten og kjørt i åpen bil til huset. Mange sambygdinger fulgte dem opp bakken fra kaien, og det finnes fotografi av heltene på verandraen som vinker til folk i hagen. Lensmannen selv var også fengslet fordi han nektet å godta lovene nasistene innførte.

Alt dette vet jeg fordi jeg for to år siden fikk i oppdrag å skrive ned litt av historien til huset. Da startet nemlig en drøm om å bruke det til kultur og frivillige, og få til det samlingstedet vi mangler her. Nå skal vi prøve å få til noe av dette i sommer: Holde åpent i juli og august, få inn noen som vil stille ut arbeidene sine der og dele på å holde åpen cafè og utstilling, steike vafler og koke kaffe. Vi må få tak i nok folk til at det ikke blir stress for noen få, så enda er ikke ting i boks. Men håpet har våknet. Jeg har i mange år hatt en drøm om få være med å drive en cafè med kunst og litteratur og god stemning.

Kald vår

Våren er for kald, og jeg vet ikke å holde ut! Det må komme litt varme snart!!!!!!!!!!!! Jeg begynner å drømme om alle de billige husene man kan få i Italia og Spania for tiden. Jeg som ikke har fast jobb men skriver, kan jobbe hvor som helst fra, tenker jeg. Men så kommer mannen og er snusfornuftig og sier at det finnes i alle fall ikke arbeid for tømmermenn der sør! Nei, det gjør vel ikke det... Og så er det mennesker jeg er glad i her. Og så kommer det med jevne mellomrom spørsmål fra noen som vet hva jeg driver med og gir meg en spennende utfordring. Sånt tar tid å bygge opp, og jeg blir takknemlig for det jeg har og de jeg har rundt meg. Det er fint å bli spurt om noe jeg kan og gjerne vil. Jeg føler meg sett da.

I sommer skal jeg få lov å ha en bitte liten utstilling sammen med keramikken til Eva igjen. Denne gangen i Lyse kapell i Lysebotn. Dette skal være en åpen veikirke i sommer, og det er jo ganske mange turister i den lille bygden med det passende navnet "botn". For det er virkelig en botn i enden av en lang, dyp fjord og med 1 km høye fjell på alle kanter. Sjarmerende og litt skremmede for en som meg som elsker havet! Men nå skal jeg inn dit en dag og se hvordan det ser ut i kapellet, for der har jeg aldri vært. Håper det går an å henge opp uro`er. Hvis ikke, blir det bilder og bøker.

AKKURAT VÅR

 Akkurat når
solen blir skarp

for å lokke frem

alt i jorden

Akkurat når

kulden trekker seg

for å gi plass til

tørkende vind 

Akkurat når

alt skifter gir

fra nesten dødt

til nytt liv 

Akkurat da

orker jeg ikke mer

legger meg på rygg

venter på redning

                                    Synnøve

Vårdikt

ÅPNE

Mennesker

som blomster

åpner seg

mot solen

for å vise

hvor vakre

de ellers skjuler

at de egentlig er

                    

                                   Synnøve

Lokal historie

Sist uke hadde jeg bilen på verksted, og tenkte jeg kunne bruke det til noe annet enn irritasjon: Nemlig til å ta noen dager uten mobil og internett i tillegg. Jeg var sliten og kunne trenge noen dager fri. Men da jeg stod opp første fridagen og tenkte på hva jeg hadde aller mest lyst til, var det å skrive! Jeg kom til at det er ikke skrivingen som tapper krefter, men SMS, internett og e-post. Det kjennes som jeg lever i gjennomtrekk, når jeg hele tiden må forholde meg til saker og ting som foregår en annen plass, en annen tid, enn her og nå. Internett-fri, gav og mer ro til å skrive. Så fridagene ble brukt til mine vanlige arbeisdager. (Arbeidsdag med skriving for en med så trøtt kropp som min, betyr et par timer, men siden det er så mye jeg klarer, er det min arbeidsdag!) 


Ikke at oppdraget jeg har for tiden er så krevende, men det er fint: Jeg holder på å redigere et manuskript med en biografi og lokalhistorie. Alt er skrevet ferdig, min jobb er å forme språk og oppsett, og sjekke noen kilder. Sjamør-etappen.


I dag har jeg vært på båttur med Harald (kjæresten), Ellen (niesen) og Leo (hunden) på Haukalivatnet, og da passerte gården til mannen som historien handler om. I enden av vannet gikk vi i land på en vakker gresslette mellom bratte fjell (selvfølgelig uten å tenne bål, for det jo ikke lov i slutten av april), og der fikk vi en glimrende idè til neste års SPOR: Vi kan lage galleri der inne! Galleri Osen, med vannfast kunst, bål og kaffe. Båttransport inn vannet med Ellen ved årene (den kvinnelig Terje Vigen, kommer kanskje frem før isen legger seg) Kravet blir å få inn ro-penger for å tjene litt på affæren. Så hvis noen velger å gå langs vannet i stedet, kan Leo være bomvakt og kreve inn passerings-penger langs stien.


Et vist overskudd er nemlig påkrevd: Årets selvangivelse viser at selv med et bokslepp og to utstillinger i 2011, går firmaet mitt fortsatt i underskudd!

SPOR-referat

Det er palmehelg og SPOR.
Jeg er nær panikken dagen før, og vurderer å gå tilbake og ta ned igjen utstillingen jeg har hengt opp! For en vanvittig dårlig idè: å stille ut her jeg bor! Ingen kom til å synes det er noe å se på, og det er heller ikke særlig fint. Det er grovt og revet i kantene, men samtidig i sårbart papir, det jeg lager. Når det er her hjemme jeg skal vise det frem, vil jeg se så godt hva folk mener fordi jeg kjennere dem. Jeg vil se hvem som kommer og hvem ikke. Og om de jeg regner som venner, vil være med og dele opplevelsen, eller om de gir f... Det er sårt når noen ikke deler sorger i livet, men jeg synes faktisk det er enda sårere når noen ikke vil dele gledene og medgangen...


Dette, utsatte jeg meg for der jeg stod i det lille rommet jeg hadde lånt, med rød ullkjole for å holde varmen en iskald palmelørdag. Det kommer sikkert ingen, sa jeg til meg selv og måtte holde meg fast for å ikke ta alt ned og gå hjem igjen. Men det gjorde det! Folk kom og kom, de strømmet på. Vi var flere sammen i det store næringsbygget, så mange startet hos oss. Det var Åse Liv med skulpturer og Roy med store bilder. Artur med bøker satt nærmest inngangen, og fikk i oppdrag å telle. Han kom til rett over 100 lørdag og rundt 250 søndag. En jevn strøm av mennesker på helgetur som ville se og oppleve hva kreative mennesker på dette lille stedet hadde laget til. De kom her fra. Men aller mest folk utenfra. Noen hadde reist langt, for å komme og få med seg kulturløypen vår.

Til tider var det skikkelig fult inni det lille rommet mitt. Jeg syntes nesten ikke det var luft igjen, og måtte ha opp vinduet. Det var overveldende: At så mange ville se uroene, bildene og bøkene mine. Noen var likegyldige. Men de fleste ble stille når de kom inn i rommet, og bare leste. Jeg hadde ikke behov for small-talk, så jeg lot dem lese i fred og svarte når de lurte på noe. Det kom mange gode tilbakemeldinger, og jeg tar vare på alle. De beste var de som sa lite, men bare pustet ut og leste, trakk pusten og leste igjen. En mann sa: "Det var herlig befriende at du får sagt så mye med så få ord!"

Men det var tøft å sitte der, så tett opptil arbeidene og liksom være del av utstillingen. Jeg var helt utkjørt etterpå, og synes antallet og lydene og mengdene var helt overveldende. Hvis jeg skulle våge å gjøre dette igjen - og hvis vi skal ha SPOR igjen - tror jeg at jeg vil være hjemme. Heller bruke tiden det tar å rydde ut av arbeidsrommet mitt og andre deler av huset for å få plass til arbeidene. Det ville gi mer plass og kanskje også ro til de som kom på besøk. Hvis det ville komme noen da!

Vår

Endelig er det vår! Luften er skarp og solen intens når den er her. Tåken har lagt inni fjordene her i ukevis, så vi blir helt yre når vi endelig ser himmelen innomellom. Det slår meg at vår er tid for detaljer. Vi må se godt etter for å se det store som hender: Spirene har begynt på en lite, hemmelig arbeid som må sees på nært hold for å oppdage underet. Jeg holder dessuten på med puss av tre-robåten min, og det krever også at jeg ser på en detalj av gangen: En flekk her og en der som må skrapes og oljes på ny. Ser jeg på hele båten på en gang, mister jeg motet! Vår er begynnelse: Om ikke så lenge er hagen full av blader som holder på å komme, tidlige blomster og begynnende farger. Og båten, den ligger på vannet og dupper. Vår er å glede seg.

VÅR

Vårsol

peker påtrengende

på uferdig arbeid 

Bare sitte i den

er en annen bruk

av vårsol

Palmehelgen

Det nærmer seg SPOR, palmehelgens store happening i lille Forsand:

En vandring mellom hele 17 kreative utstillere. Jeg skal låne et godt, lyst rom i Bergekrossen. Tenkte en stund på å lage en ny uro-utstilling, og fylle rommet med dem. Men siden formen har skrantet, blir det i stedet litt av alt, Jeg fyller opp med bilder, bøker, uroer og flasker med dikt. Det kjennes trygt at også Roy, som maler og Åse Liv, som lager keramikk skal stille ut i samme lokale. Jeg er litt nervøs nå - man vet aldri hvordan det der bygdedyret oppfører seg! Det kan bli kjempegøy, eller stor nedtur. Uansett har vi hatt det gøy med å planlegge og samle så mange kreative sjeler. Håpet er mer kontakt i tiden fremover, om det blir ny SPOR-vandring en gang eller ikke. Vi skal sette opp godt med skilt med vår fine logo, og staur med vimpler. Det skal gå an å finne frem. Ta turen alle som er i nærheten!

Vadested

Når det kan gå lenge mellom hver gang jeg skriver på siden, er det fordi jeg fikk et nett-motto da jeg prøvde meg på facebook et par måneder:

HVIS DU IKKE HAR NOE Å SI: IKKE SI DET!

Altså har jeg ikke jobbet med så mye nytt, og da har jeg ikke noe nytt å fortelle. Kroppen min virker ikke helt nå, og sånn er det av og til. Jeg begynner å bli flinkere til å leve med det, men tror aldri det blir ok å være i full gang, og så bare sier det stopp.... Trøsten er at det går over, og så får jeg gjøre det beste ut av stoppen. 

Da jeg midt i trøttheten skulle forberede meg til å lese på Rosehagen og ville lage en overskrift på kvelden, gikk det opp for meg hva mange av diktene mine hanlder om: VADESTED (som første kapitlet til Øyeblikk heter.) Jeg skriver mye om de stedene det er mulig å komme over til hverandre. Der det er litt smalere, eller noen har lagt en stein til å stige på. Jeg skriver og om de stedene det er helt umulig å komme over, samme hvor mye en prøver. Det skal vilje til på begge sider, for å kunne krysse over. Noen vil ikke, og da hjelper det ikke hvor mye jeg selv gjerne vil eller hvor hardt jeg jobber fra min side. Noen kryssinger må man bare gi opp. Det er godt å skrive om disse også, men jeg blir jo gladest av å lese om igjen om de gangene kryssingen fører til et godt møte. Som denne gangen:

BLINK

Smilet ditt

raser gjennom

folkemengden

Som en pil

mot midten

av hjertet mitt

 Og treffer blink

Lyrikk-kveld

Neste uke skal det være kunstuke på Rosehagen på Jørpeland. Der har de spurt om jeg vil være med å stille ut uro`er og bøker, og ha en kveld med diktlesing. Det var gøy å bli spurt, så jeg sa selvfølgelig ja! Nå er jeg litt nervøs, og har ikke klart for meg hvilke dikt jeg skal ta med. Det blir uansett for mye å lese mange dikt på rad, så det kommer en fortelling med og. Håper det dukker opp noen kjente, vennlige ansikter på Rosehagen om kvelden 1.mars!

SPOR

Lørdag og søndag i palmehelgen skal det skje noe spennende i lille Forsand! Vi har kalt det SPOR, og idèen kommer fra Sverige. Tanken er at man den helgen kan komme til bygden og vandre en slags "kulturløyper" mellom kreative steder. Man kan besøke verksted og atelièr til folk som jobber med forskjellige ting som bilder, treskjæring, smykker og keramikk. Eller besøke bygdemusèet eller en honningkube, for å nevne noe.

Vi har planlagt en stund nå, og har det rasende gøy på møtene! Ivrige folk og livlige diskusjoner. Det vi er enige om, er at dette skal være en opplevelse, og ikke en salgsmesse. De som besøker oss, skal sitte igjen med inntrykk av forskjellig slag - og være fri til å kjøpe hvis de vil. Man får uttdelt et kart, hvor vi som er med er merket opp. Så tar man seg fram mellom disse stedene, noen går det an å gå mellom, men det er nok nødvendig med bil.

Jeg skal få låne utstillingslokale i Bergerkrossen, et stort lokale som står tomt. Vi er flere som skal være der, fordi vi har for små arbeidsrom til å få stilt ut arbeidene våre. Jeg har jobbet med nye uro`er en stund, og i dag har jeg vært og scannet dem for å prøve finne et bilde til kartet som skal lages:

Bokhylle

Vi skulle hatt en ny bokhylle. Den vi har er fin og laget av husets snekker, men tar litt plass. Alså svinger jeg innom Ikea når jeg er i byen, og kjøper en bokhylle. Så Billy, at det henger ikke på greip. Snekkeren sier at bare materialene kan koste mer enn det ferdige produktet på Ikea. Altå kjører jeg hjem med slavearbeid i bilen, for disse hyllene kan ikke noen ha fått lønn for å lage. Med fortsatt skurrende etikk, blir flatpakkene båret i hus og satt sammen. Og joda, det er en slags hylle, dvs. to planker står rett opp og mellom dem ligger noen andre, kortere fjøler. Men bokhylle? Lurer på hva slags bøker de har på Ikea. Mine passer i alle fall ikke inn. Det blir enten for mye eller for lite plass til bøkene uansett hvordan jeg plasserer disse korte fjølene. Nei, den gamle, fine hjemmesnekrede får stå litt til. Og vi har to Billy`e bokhyller til overs, som ikke passer til bøker. Men da jeg begynte å rydde i bøkene og enda håpte det skulle la seg gjøre, fant jeg dette diktet fra antologien "Capre Diem":

Ingen har tid til å tie og lytte

med åpne hender

tid til å legge seg i gresset

la timene skride som skyer i horisonten

tid til å tømme vinen til bunns

la gleden folde seg ut i en mangefarget stjernehimmel

på sakte svaiende stilker i hjertehøyde

Ingen har tid til å la tankene rykke nærmere

som fiendtlige tropper i knipetangsoperasjon

la motoriserte kurerer lyne gjennom stillheten

tid til å dechifisere teksten

tid til å røre ved naboens skulder

si det ene orden uten baktanke og profitt

og tåle elektriske støt som forplanter seg

fra den store redsel på bunnen av et ukjent hav

                                                               Harald Sverdrup

Tillit

TILLIT

Til å stole på

er den som vet

hvem han er

og hvor han skal 

Den som vet

virrer ikke rundt

roter seg bort

og tar andre med

Den som våger vite

det han vet

får min tillit

                                    Synnøve

Bygdedyret

I anledningn at jeg  om en måned har bodd 16 år i en bygd, følger her en liten analyse:
Jeg har nemlig i alle disse årene fundert over Bygdedyret: Hvem er det egentlig, og hva vil det? Jeg tror jeg holder på å knekke koden.

Det dyret som bestemmer her jeg bor er ikke vondt. Nei, det som bor her vil alle sitt beste, og det vet alltid hva det beste for alle er. Bygdedyret bor en eller annen plass midt i bygden, uten at noen noengang har sett det. Men man hører stemmen. Det er en ganske rolig og snill, men veldig bestemt stemme som sier: Alle vet jo at... Alle vil jo det.... At du ikke heller gjør sånn... Alle skal, du må... Kort sagt: Bygdedyret er et flokkdyr. I en by er det mange flokker, og man kan velge hvilken man helst vil tilhøre. I en bygd er det få flokker, og flokken velger deg. Derimot har alle samme verdigrunnlag:

Altså, at alle skal gjøre og mene og ville og si det som Bygdedyret har sagt at de skal, og resten av flokken skal passer på. Det er så godt ment, ingen må tro noe annet, og det høres få fint ut. Så lenge man går i takt, lever man i stor fred og fordragelighet og kan nyte bygdens mange fordeler fritt. Spillerommet er faktisk ganske stort, og ikke så trangt som mange byfolk tror. Bare man følger verdigrunnlaget til flokken.

Men er en mann på motsatt vei av Bygdedyrets flokk en dag…. Kanskje for å gjøre en jobb eller oppfylle et løfte eller noe annet som ikke akkurat da stemmer med flokkens vilje. Stakkars mann… Da utsettes han for en sånn massiv overtalelse, stadig i beste mening, for Bygdedyret ser jo så tydelig fra sitt allvitende ståsted hva som er best for alle. Han står i fare for å komme for seint til sin jobb eller avtale, for denne overtalelsen kan dra ut. Og har fortsatt ikke til hensikt å være vond. Den skal bare rettlede en tulling som er på feil vei. Men hvis han klarer komme seg unna og videre den veien han var bestemt på, da setter siste fase inn: (for det er ikke mer avansert dette, enn to faser) Da fryses han ut.

Bygdedyret og dets følge sitter ganske forvirret tilbake og dissekerer denne merkelige hendelsen en stund. For å prøve å forstå hvorfor han ikke bare gjorde som vi sa, den tullingen. Kanskje baksnakker de litt nå. Jo, det hendel vel det i denne fasen. Men forsatt er det ikke vondt ment. - Vel, kanskje litt, men bare litt for nå har jo flokken sin rett til å uttale seg. For vi prøvde å få han på rett vei, gjorde vi ikke? Jo, vi prøvde alle sammen, men ville han høre? Nå kan han ha det så godt, vi vil ikke ha mer med han å gjøre. Den som stikker sitt hode frem, må regne med å få det kappet av. Det er jo noe alle vet i en bygd. (Sammenligningen med tenåringer i skolegården må ikke trekkes for langt, vi snakker om voksne og til dels intelligente mennesker her)

Men mannen selv? Han er kanskje bare glad til, nå er han endelig fri til å få gjort den der jobben og kanskje rekker han til og med avtalen sin.

Stillheten

Jeg har vært på retreat en uke.
Retreat betyr å reise et sted hvor det er lagt til rette for å være stille og søke Gud. Altså har jeg vært en uke stille. Vel, har vekslet noen ord om pratiske ting, og hver dag hadde jeg en samtale med en dyktig åndelig veileder. Men ingen av den vanlige small-talken, ingen radio som stod på, ingen som snakket i vei mens vi spiste, ingen nyheter og diskusjoner. Ikke at Gud helst er å finne i stillheten, for Han er jo over alt. Men Han kan være lettere å få øye på når ytre forstyrrelser er slått av. Jeg er avhengig av stillheten, sånn er det bare! Må ha en liten dose hver dag, og innimellom mange dager i strekk et sted noen hjelper meg å være stille og våge det.
- For stillheten er ikke for pyser....

Når jeg kommer hjem, kjenner jeg ekstra godt hvor mye stress det er i dagene mine. Stress kommer ikke bare av å ha mye å gjøre, tror jeg. Men av å hele tiden være et steg foran det jeg gjør akkurat nå, på vei til neste gjøremål. Kjenner jeg holder igjen for stresset: Det får ikke komme tilbake (ikke enda i alle fall!) Har funnet noen ting som hjelper. En av dem er å gjøre èn ting om gangen. F.eks. kan jeg  både lese og høre på radio mens jeg spiser...

Men hvis jeg lar det være, å bare spiser.
Bare kjenner smaken av maten, ser på fargene og tar meg tid med å spise den. Og en annen gang, bare leser. Konsentrerer meg om ordene og de lange trådene. Er tilstede i det jeg leser. Bare hører på musikk, uten å gjøre noe med hendene samtidig. (Vel, og så faller ressonementet mitt, for bare høre på radio faller fort gjennom, for da hører man jo at det er stort sett ingenting der!) Det er ikke lett, den kan prøve som vil. Men det virker, hvis målet er å være tilstede.

Håndlaget

Bilder av de nye håndlagde bøkene:
De er som alt annet jeg lager grove og revet i kantene.
Fordi slik er livet, og jeg finner ingen grunn til å pynte på det.

"Biskoper og andre kristne"

Sendte nettop dette leserbrevet til Stavanger Aftenblad:

 

Biskopen burde, sammen med alle de andre kristne, holde seg inne i kirkene sine. Sånn at vi vet hvor vi skal finne dem når vi skal beskylde dem for å være virkelighetsfjerne, ha trang seksualmoral og ikke ha peiling på hva som skjer ute i verden. Biskopen burde holde seg til ting som har med Gud å gjøre, og ikke virre rundt med en hyrdestav og prate om alt mulig annet. Skaperverket og samfunnet, f.eks. Som om skaperverket og menneskene har noe med Gud å gjøre! Vi tåler da alle slags meninger i vårt inkluderende samfunn, men at Gud skulle ha skapt jorden, nei det er for fjernt for selv den mest visynte av oss. Så her må vi holde ting fra hverandre, som en sosialøkonom så gjennomtenkt krevde på disse sidene i avisen i går.

hilsen
Synnøve Virkesdal
kristen og skribent