Å glede seg

Av å ha vært deprimert har jeg lært at det er viktig å ha noe å glede seg til. Så da kroppen ikke virket særlig godt etter påske, fant jeg noe å glede seg til: Å begynne å bade og at plommetreet skulle blomstre. Badingen begynte i slutten av april, før var jeg sånn at jeg kastet meg ut i alt som var vått, den vanen hadde jeg mistet. Men etter å ha gått tur med Eva en høst og vinter og sett henne bade hver gang været var godt, har jeg gledet meg til det skulle bli varmt nok på land til å jeg kunne ha glede av å bli med. Og det er en rus å dykke seg i de iskalde bølgene fra Nordsjøen, skifte og sette seg på stranden og kjenne at det prikker i hele kroppen og varmen bre seg. Det har vært en fantastisk vår, mye lys er det alltid her på Jæren, og så mye sol i tillegg det har vært i år, jeg har vært ute, ute og ute. Nå er det sommervarmt og plommetreet blomstrer, jeg satt under det i går og skrev, så nå må jeg finne noe nytt å glede seg til. Det er ikke vanskelig på denne årstiden: Å gå på fjellet med mann og hund, høste den første sukkererten, vin på terassen med venner - og neste bad. Det er nok å ta av, og jeg bare takker for hver dag huset ikke blir solgt så jeg får være her lenger! 

Sendt

Der var den sendt, romanen min er ute i verden igjen. Jeg har leitet blant en lang liste forfattere som tar konsulent-oppdrag og funnet en som heter Catarina Cattaneo, hun skal lese Eplehuset og gi tilbakemelding. Listen fikk jeg fra Forfattersentrum, der kan en få tak i mange norske forfattere, se hva de tilbyr og så formidler de kontakt og tar imot betalingen. Det virker veldig ryddig og greit å gjøre det sånn. Men det var skummelt å ta manuset frem igjen og se på det en gang til. Nå har det hvilt nesten siden jeg sendte det til forlag rett før jul, så kanskje det ville være se dårlig ut når jeg så på det igjen med litt avstand… Men det holder, jeg synes helt ærlig at det er godt det jeg har skrevet, og er veldig bestemt på at dette skal bli bok. Det var fint å jobbe med det igjen, lese gjennom alt på nytt og gjøre endringer jeg har tenkt på mens det har hvilt. Det sitter, jeg kan stå for det og gleder meg til å skrive ferdig etter tilbakemeldingene forhåpentlig gi meg det jeg trenger for å gjøre det.

Vårdikt

Jeg jobber med dikt for tiden og tar opp igjen prosadikt, en form jeg forelsket meg i på Nansenskolen men har sloss litt med å finne ut av. Det er de litt for lange diktene, de som ikke fungerer med linjedeling og rytme. Jeg må skrive dem på en annen måte for de har en liten historie de vil fortelle. Det er nemlig det de er, mikro-fortellinger. Her er to om våren:

BIELIV

Jeg vil ikke være en flue som surrer på ruten og vil ut, ut og ikke forstår at den kommer ikke ut der, det er en rute i veien og den er en flue og kan ikke komme gjennom. Jeg vil ikke være en flue. Jeg vil være en bie, en bie som lever av nektar, flyr mellom blomster, etter det vakre, etter fargene og luktene, flyr hele dagen og samler med seg det gode hjem og skriver honning av det. Det vil jeg være.

VÅRSOL

Jeg blomstrer hver vår litt for tidlig, før alle andre, før det er trygt. Åpner meg mot solvarmen som knapt har kommet, strekker ut skjøre kronblader for å møte den i et langt, tørt kyss. Strutter stolt mot solen fordi den ser meg og bare meg, og ingen andre er våkne enda, forsvinner solen lukker jeg meg bare fort før noen kommer med bedrevitenhet.

Om sensitivitet

Jeg hørte nylig på Salongen i P2. Tove Nilsen og Morten Krogvold var på besøk og de snakket blant annet om å være kunstner og sensitiv. Den vidunderlige samtalen var omtrent sånn:

Tove:

Jeg har så tynn hud, ting går sånn inn på meg, men jeg har lært meg å bruke det. Jeg finner en ting, ett ansikt, for eksempel og fokuserer på det, da er det som resten av mylderet faller ut og jeg skrur det av. En slags ekstremkonsentrasjon. All skriving starter med noe jeg har sett.

P2:

Hvordan skrur du av?

Morten:

Jeg skrur ikke av! Det er jobben til en kunstner å observere. Jeg sitter ikke med øreplugger eller mobiltelefon på T- banen, jeg er altfor redd for å gå glipp av noe, hele underholdningsbransjen har jo stilt opp kupeen for oss! Å observere sånn gjør dessuten livet morsommere, det er stritt nok som det er.

Hus til salgs

Det er krevende å bo i et hus som skal selges, jeg surrer rundt i en trøtthet som ikke vil slippe taket. (For nye lesere: Vi har lagt huset til salgs fordi nedgangstidene har innhentet oss, arbeidsplassen til Harald ble lagt ned i høst og han måtte tilbake til Ryfylke for å få nytt arbeid. Han ukependler nå, men vi må med tiden flytte nærmer. Noen har vist interesse for huset, men det ble ikke noe med dem og det kan visst ta en halv evighet å selge hus i disse dårlige tider.) Og jeg er ikke er klar for å flytte heller, vil egentlig ikke vil at det skal bli solgt med en gang. Jeg håper å blir klar i løpet av prosessen, og når jeg ser hvor godt mannen har det nå som han er i trygg jobb som tømmermann igjen, er det verd slitet. Men vi skal helst ha det bra begge underveis, og det jobber vi med. For meg er uroen større fordi jeg både bor og jobber i dette huset. Jeg har bestemt at arbeidsrommet er det siste som skal pakkes ned!

Og nå har jeg funnet arbeidsrytmen igjen: Hver ukedag jeg ikke er vikar på biblioteket, er jeg innom dette rommet noen timer: skriver, river i papir eller bare tenker. Jeg elsker å være her, denne varmen, denne lukten av papir og lim og gammelt skrivebord. Dette lyset fra hagen og solen som kommer inn. Penslene i vinduet. Utenfor våkner hagen til liv, det blir grønnere for hver gang jeg ser ut, plenen er allerede slått en gang, buskene springer ut og bedene våkner. Årets viktigste hage består av mengder med potter og kar som jeg planter og sår i, klare til å ta med når vi en gang skal videre. 

Så lenge jeg får litt skriving og litt av dette hver dag, skal det gå: