Jeg elsker påsken! Både fordi med den kommer våren. Men aller mest for innholdet i den. For meg handler påsken om så sentrale deler av livet, så mye jeg kjenner igjen: Svik og tilgivelse, adskillelse og gjenforrening. Hovedpersonen i alt dette, Han som gjennomlevde alt sammen, kan derfor med hånden på hjerte si at Han har vært der, samme hva jeg opplever. Derfor kan jeg dele med Ham, ærlig og rått, det jeg selv opplever. Feiringen av påskedag og oppstandelsen, er den største feiringen hele året! Som sagt: Jeg elsker påsken!
Men i år kjenner jeg noe annet bakom... Nemlig litt det samme som til jul og andre høytider som er vanskelige å feire for oss uten barn: At alle har så uendelig nok med sitt. Alle synes å prioritere å være sammen med familien. Og det skjønner jeg jo godt, det hadde sikkert jeg også gjort om jeg hadde en. Men hvorfor det er så stort behov for å bolte døren bak seg, forstår jeg nok aldri. Hvorfor det er så vanskelig å se seg litt rundt og se om det er noen andre det hadde vært gøy å invirtere med. Og jeg vet neimen ikke om jeg ser hvis noen trenger noe ekstra denne påsken, jeg heller...
Det får meg til å tenke på et sentralt budskap i Jesu` lære: At vi skal elske hverandre som oss selv, og bære hverandres byrder. Det er mulig at disse budskapene er oppbrukt og forvrengt. Men de er så viktige og dype, at i stedet for å forkaste dem, skulle vi se på dem på nytt og på nytt. Helt til vi forstår innholdet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar