Jeg kjenner ingen som leser Herbjørg Wassmo, men noen må det være for hun selger godt. Hun har vært min heltinne siden jeg fant "Dinas Bok" i min mors bokhylle. Ingen bok har fenget meg så totalt. Den var så rå, og språket lignet ikke noe jeg hadde lest før. Jeg har hverken lest eller likt alt hun har skrevet, men noen av bøkene lyser i bokhyllen min og gjør meg varm bare jeg ser dem. Nå har hun gitt ut en selvbiografi. Den var ikke særlig spennende, for å si det som det var. Men hun skriver så godt, at jeg holdt den ut og vel så det. Så slo det meg at det var noe kjent med historien, og hentet frem igjen "Det Syvende Møtet". Og der var hun! Det var den samme historien, med ulike og like trekk, som i selvbiografien. Og språket var der... Jeg får gåsehud mens jeg leser og må gjenta noen avsnitt flere ganger. Det Syvende Møtet ble med på langhelg i Barcelona, og reddet helgen siden magen bare ikke liker den spansek bakteriefloraen og ble tilbragt mye på hotellrommet....
Det både inspirerer og gjør meg motløs å lese noe så bra. Nettop våget jeg meg på å sende et spørsmål om en annen av mine forfatter-helter ville lese historiene jeg har liggende. Han tok ikke sånne oppdrag, skrev han. Og jeg har bestemt meg for å legge dem bort. Til modning, eller kanskje til annet bruk. De egner seg til muntlig fortelling, bedre enn til lesing, for jeg får dem ikke lange og rike nok til det.
Jeg fortsette å skrive på og lage bilder av diktene i stedet. Men jeg tenkte i helgen at det har gjort noe med meg å få gitt ut på forlag. Siden det, har jeg begynt å tenke om det jeg skriver når ut og blir tatt imot og forstått. - I stedet for å tenke på om det uttrykker det jeg vil ha sagt, om jeg leker nok med ordene og om de har nok snert. Det kjennes som jeg har blitt for utadvent, og må vende meg inn igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar