Det er ikke lett å stille ut bøker... Selv om de er håndlagede og forseggjorte og aldri så fine, så er de tross alt flate. Siste nytt innen visuell poesi, kom i hus i høstferien. Da kom den snille faren min på besøk med resten av familien. Og med seg hadde han en gammel skrivemaskin som jeg hadde kjøpt i Bergen. Den skal få fast plass på utstillinger fremover.
Idèen kom i sommer:
Vi gikk i gatene i Granada på kveldene. Mørket var lunt og gatene fulle av folk og liv, uten at det var støyete. Granada hadde en dyp rytme som tiltalte meg. Det var ikke hipt og kult, men langsomt og kanskje litt lat rytme i den gamle delen av byen. Vi gikk langs elven med eldste bygningene og så på gateselgere og reklame for flamenco. Da hørte jeg plutselig lyden av en gammel skrivemaskin! Der på fortauet satt en mann og skrev dikt på skrivemaskin, brettet dem og la dem i en kurv. Bare ta et dikt, stod det på en lapp. Jeg måtte jo snakke med han og høre hva han gjorde, og han skrev av korte, spanske dikt som datteren stod ved siden av og holdt opp. Selvfølgelig tok jeg et dikt, og selvfølgelig betalte jeg for det. Fikk det oversatt, ergret meg over å ikke ha kamera med, takket mange ganger og gikk videre med en ny idè i hodet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar