Fremme

Da vi hadde båret inn flyttelasset i vårt nye hjem på Johannesgården og satt ved bordet og spiste sammen med Arvid seint lørdag kveld, kom den store trøttheten. Den har bare økt, men det gjør ikke noe, for nå er det ikke mer å huske og gjøre og ordnet og vurdere: Kaste, gi bort, på lager eller ta med? - Det er stort sett det jeg har tenkt på siste ukene. Nå er alt er som vi trenger, resten står på lager til neste hus.


Vi har gått her og pakket opp litt om gangen, og satt ute i solen mest. Det er som å være på ferie, ingenting vi skal eller må. Stillheten her er velkjent. Jeg har vært mye på retreat gjennom årene, og nå bor jeg på et tidligere sånt. Det blir en helt spesiell stillhet på sånne plasser, det er noe som skjer når mennesker er et sted og søker Gud og ber og mediterer, i lang rekke over mange år. Jeg faller liksom bare inn i en rytme som var her før jeg kom. Og det er kapell her, som jeg får bruke når jeg vil!


Men det var denne skogen... Den må vi bruke tid å venne oss til! Da vi kom over Haradangervidda og ned mot Gol lørdag, kjørte vi inn i skogen. Og der har vi blitt. På vei ned mot Mjøsa så jeg flere P-skilt, og satt og lurte på hvorfor det var parkeringsplasser midt inni en skog... Så begynte jeg å le, for jeg skjønte at de går på tur her! Vi har vært noen turer inni dette grønne greiene, i går oppå et fjell. Det var skog der og! Nå har vi fått kart av Karen, vår fine husvert, og sitter og ser etter topper som kan stikke opp av tregrensen. Tror vi har funnet et par i nærheten.


Men uti juli skal vi i alle fall på høyfjellet, for da har vi leid hytte opp mot Dovre sammen med Forsand-venner. Planen for sommeren er å gå så mye vi vil og klarer i fjellene som er bare et par timer i bil unna. Så er det flere venner og familie som sier de skal komme på besøk. Ferien min er tre måneder lang, og jeg skal nyte hver dag av den.