Høstferiesol

Jeg har vært på Domkirkeodden i Hamar og tatt bilder av vannet og fargene og den knallblå himmelen.  Selv om landskapet ikke er helt mitt, er dette den vakreste høsten jeg har opplevd. Hele september har jeg våknet til disse sterke fargene og klar, kald luft. I natt kom frosten og det var rim på gresset da jeg gikk ut etter peppermynte til morgenteen.

Etter å ha skrevet litt, dro jeg hit. Nå sitter jeg på Gravdal,  bokhandelen med kafé, og kjenner jeg kunne hatt pc' en med og skrevet videre her. Hamar er en by jeg trives i. Mer avslappet enn Lillehammer, som en dame vi møtte på fjellet i sommer kalte "Nikkers-adel". Folk går med fritidsklær overalt i byen, og de sportsklærne som ikke er å se hos prominente i Storgata, er sikkert ikke verd å ha. Overraskende er bare hvor reint det er, dette sportstøyet. Kanskje de har ett eget for byen og ett for turbruk? Min fjellbukse står av seg selv om jeg setter den fra meg. Men det er kanskje min bukse det et noe rart med...

Men nå må jeg ikke være stygg med min nye by! Verdens eneste Nansenskole ligger der, så jeg får ta med resten. Det var rett og slett litt trist å gå fra skolen på fredag og ikke skulle se folka igjen på en uke. Så fort ble jeg glad i min nye flokk, de jeg ser hver dag. Mange er unge, og det er så forfriskende at de ser verden og skriver om den helt annerledes enn jeg gjør.

Men, det var godt med ferie nå, for første ukene har vært krevende... Mange inntrykk hver dag, fler enn jeg klarer å fordøye. Så må jeg ta natten til hjelp.  Men det går, jeg klarer gå på skole hver dag! Det er fordi det er en luksus-skole, uten eksamen eller pensum.  Så når jeg kommer hjem gjør det ikke noe om jeg er helt gåen, jeg er ferdig for dagen. Eneste kravet, er å skrive det jeg skal, og å møte opp hver dag og være tilstede.

Helg

Det er endelig helg etter en voldsom uke med alt nytt på Nansenskolen. Jeg setter meg ute i solen og leser "De usynlige" av Roy Jacobsen uten å kunne stoppe før den er ferdiglest. Men tar meg i å sitte der med en blyant i hånden og streke og skrible og se etter litterære kvaliteter! Etter dette året, kan jeg vel aldri mer lese en bok bare for å lese - det er prisen for å lære å skrive...


Det er overveldende på skolen. Første uke var mye bli kjent. Denne uken start på undervisningen i filosofi, kunsthistorie og fredsarbeid. Disse skal jeg ha i tillegg til skrivekunsten, og det virker egentlig som litt mye, men det ser enormt spennende ut! Jeg får vel et bilde etter hvert, av hvordan jeg skal få det til å gå i hop. En dag i uken er lang, resten korte. Det er da jeg skal skrive. Vi har hatt flere skriveøvelser allerede. De har begynt med ett ord, og skriv fritt ut fra det. Da jeg fikk et eple lagt i hånden, så jeg for meg hvordan det var å bo inni det eplet, og kjente at det var litt som en livmor. Så begynte jeg å skrive om en jente som ligger inni der og er elsket uten å vite om det. Den historien tok meg sånn at jeg for første gang har lyst å skrive mer på den! Jeg er dritlei av mine egne korte dikt og tekster, men å skrive langt gjør meg helt svimmel. Jeg må ha langt tråder i hodet, og ikke si alt med en gang men holde igjen. Da vi skulle lese tekster for hverandre for første gang på torsdag, ble det denne begynnelsen jeg kom med. Jeg var så nervøs at jeg husker ikke hva noen sa, men skrev det heldigvis ned og ser at det var gode, konstruktive tilbakemeldinger. Det var veldig fint å høre på de andre sine opplesninger (når jeg ikke var så nervøs) og samtalen var fin. Med respekt men likevel våge å blande seg inn i det en annen skal skrevet.


Vi bor et stykke unna skolen, det passer ikke med buss, så jeg må kjøre et lite kvarter det er ikke all verden, men noen dager må jeg tilbake på kvelden også. Likevel er jeg veldig glad for å bo her for det er så stille. Når jeg åpner bildøren på Johannesgården, er det en  annen verden fra den til tider støyete skolen med et hav av langt over gjennomsnittet selvbevisste 20-åringer, èn håndfull godt voksne og èn midt imellom. Jeg nyter stillheten her, og kjenner jeg trenger den for å hente meg inn. Samtidig vil jeg gjerne være på skolen og bli kjent, så det blir noen dilemma ut av det... Konklusjonen blir at jeg må jo gjøre det jeg trenger for å klare det. Og det er å gi meg selv gode pauser.

Redigering

Plukker frem et gammelt dikt før jeg begynner å skrive på alt det nye jeg skal skrive på nå i høst:

HØST

Høsten redigerer

sine bilder

Skal vi se, sier han

og begynner:

Dunklere lys

Mindre kontrast

Dra ned fargene

via stekt gule

til de ender i grått

Sånn ja, sier han

og er fornøyd

Men fint er det ikke

                                                                                          Synnøve

 

******************



Dette diktet fant jeg frem på søndag. Så begynte uken på skolen med en tekst av en av Mesterne - som jeg ikke viste jeg likte, men dette likte jeg: Fra "de usynlige" Roy Jacobsen. (og jeg er usikker på om de overhodet kan stå på samme side, men bestemmer meg for å holde det ut...)

Men som regel er de (stormene) kortvarige, og det er i en av disse at løvet går tapt. Det er som sagt ikke mange trærne på øya, men det er bærbusker nok og dvergbjørk og vier, som ut gjennom seinsommeren får gule blader, som blir brune og røde i vekslende hastighet, slik at øya noen dager i september ligner en regnbue på jorden. Og slik ser den ut til en plutselig storm faller over dem og river fargene på havet, forvandler Barrøy til et brunt og pistrende pelsdyr, som den vil være til neste vår, når den ikke ligner et hvithåret lik under kov og sklette og den forrykende snøen kommer og forsvinner og kommer igjen og legger seg i fonner som om det prøvde å etterligne havet på land. Men en slik som er likevel ikke mer enn at de har opplevd den før, de kan til og med huske sist det skjedde, i fjor.

Den første vinterstormen derimot, er noe helt annet.

Skolestart!

Søndag kveld i Lillehammer, jeg kjører mot sentrum der skiltet "Nansenskolen" peker nedover i villastrøket. Skiltet blir et stupebrett og jeg stopper på kanten av det med tærne krøllet rundt planken og tenker: Tørr jeg virkelig dette? Tenk om det ikke er vann i bassenget, men jeg knuses mot bunnen langt der nede med blod og hjernemasse klint utover flisene? Bilen bak meg tuter, og jeg er nødt til å svinge ned der skiltet peker. Når jeg står på parkeringsplassen utenfor den gamle villaen som ble skole for å motarbeide diktaturene i Europa rett før 2.vk, kjenner jeg at historien til stedet er for stor og tung og jeg er altfor liten og skriver altfor dårlig og er altfor dum til å gå inn den døren der... Men det er liksom litt for dumt å bare sitte der i bilen, så jeg går inn.


Første kvelden er en tåke av nervøsitet og et surr av stemmer og ansikter jeg aldri har sett. Hele uken er sånn: Vanvittig mye av alt. Det er 60 studenter på skolen, halvparten går på idè og samfunn, andre halvparten skrivekunst eller billedkunst, men det kjennes som enormt mange fler. Og første dagene er alle samlet for å få innføring og bli kjent og alt det der. Første møte med skriveklassen er sterkt, kjenner jeg overveldes av at nå er jeg endelig her! Uten introduksjon får vi papir og et ord, som vi skal skrive hva som helst ut fra i 45 minutt. Rett på, jeg er i gang! Ordene renner ut av pennen og jeg kjenner at ja, her kan jeg skrive. Men mister motet igjen i diskusjonen etterpå, og finner det igjen, og mister det og finner og...


I går kveld var vi på litteraturhuset i byen og hørte Hanne Ørstadvik bli bokbadet av læreren vår. Gikk hjem og var så inderlig irritert, at jeg lå våken i natt og kjente på hva det var som irriterte meg sånn: Jo, at hun skriver så vanvittig vakkert, men alt er så dystert! Hadde hun malt, som hun kunne gjort, for det er så billedlig, hadde akvarellen bestått av nyanser av fargen Paynes Grey - med ett og annet hvitt felt. Og det provoserer meg altså, at det er så lite håp og jeg tenker, hva er det du vil si??? Og kommer til at kanskje det ikke er noe hun vil si, hun bare beskriver. Og kjenner motstand mot å forstå den type litteratur, men det er en stor fare for at jeg kommer til å forstå i løpet av dette året, om jeg vil eller ikke. Jeg ligger våken og hører at det knirker i sammenføyningene. At noe utvides og flytter på seg. Og det er for seint å stoppe. Nå er jeg her!