Helg

Det er endelig helg etter en voldsom uke med alt nytt på Nansenskolen. Jeg setter meg ute i solen og leser "De usynlige" av Roy Jacobsen uten å kunne stoppe før den er ferdiglest. Men tar meg i å sitte der med en blyant i hånden og streke og skrible og se etter litterære kvaliteter! Etter dette året, kan jeg vel aldri mer lese en bok bare for å lese - det er prisen for å lære å skrive...


Det er overveldende på skolen. Første uke var mye bli kjent. Denne uken start på undervisningen i filosofi, kunsthistorie og fredsarbeid. Disse skal jeg ha i tillegg til skrivekunsten, og det virker egentlig som litt mye, men det ser enormt spennende ut! Jeg får vel et bilde etter hvert, av hvordan jeg skal få det til å gå i hop. En dag i uken er lang, resten korte. Det er da jeg skal skrive. Vi har hatt flere skriveøvelser allerede. De har begynt med ett ord, og skriv fritt ut fra det. Da jeg fikk et eple lagt i hånden, så jeg for meg hvordan det var å bo inni det eplet, og kjente at det var litt som en livmor. Så begynte jeg å skrive om en jente som ligger inni der og er elsket uten å vite om det. Den historien tok meg sånn at jeg for første gang har lyst å skrive mer på den! Jeg er dritlei av mine egne korte dikt og tekster, men å skrive langt gjør meg helt svimmel. Jeg må ha langt tråder i hodet, og ikke si alt med en gang men holde igjen. Da vi skulle lese tekster for hverandre for første gang på torsdag, ble det denne begynnelsen jeg kom med. Jeg var så nervøs at jeg husker ikke hva noen sa, men skrev det heldigvis ned og ser at det var gode, konstruktive tilbakemeldinger. Det var veldig fint å høre på de andre sine opplesninger (når jeg ikke var så nervøs) og samtalen var fin. Med respekt men likevel våge å blande seg inn i det en annen skal skrevet.


Vi bor et stykke unna skolen, det passer ikke med buss, så jeg må kjøre et lite kvarter det er ikke all verden, men noen dager må jeg tilbake på kvelden også. Likevel er jeg veldig glad for å bo her for det er så stille. Når jeg åpner bildøren på Johannesgården, er det en  annen verden fra den til tider støyete skolen med et hav av langt over gjennomsnittet selvbevisste 20-åringer, èn håndfull godt voksne og èn midt imellom. Jeg nyter stillheten her, og kjenner jeg trenger den for å hente meg inn. Samtidig vil jeg gjerne være på skolen og bli kjent, så det blir noen dilemma ut av det... Konklusjonen blir at jeg må jo gjøre det jeg trenger for å klare det. Og det er å gi meg selv gode pauser.