Empati

Jeg er utrustet med litt for mye empati. Det er til tider plagsomt for meg selv (og tydeligvis også for omgivelsene, for det er ikke alle som vil at noen skal bry seg om hvordan de har det i tide og utide.) Så når jeg tenker på jenta på Turøy som hører faren sin si ”sjå dar e nordsjø-helikopteret til papen” og ser det falle ned like etterpå…. hvordan hun har det neste gang faren skal ut på jobb i et sånt helikopter? Jeg vil grine når jeg tenker på det. Eller ser det vettskremte ansiktet til kvinnen utenfor gjerdene til Ungarns grenser og hører henne skrike når det skytes med tåregass og det som verre er… hun har flyktet fra krig og bomber og nå opplever hun det igjen på vei inn til det hun trodde skulle bli frihet. Hvordan kjennes det? … det er nesten ikke til å holde ut. Men nå leste jeg et intervju med forfatteren Simon Stranger i bladet ”Tørst” og der sier han at empatien er det skriving og lesing handler om. Og der kjente jeg noe falle på plass i meg, for ja, det gjør det jo! Det handler om å leve seg inn i hvordan det mon tro er å være et annet menneske på andre siden av kontinentet, som står utenfor et gjerde og hører skudd. Og jeg tenker at kanskje det er derfor skriving alltid har vært for meg: Fordi det er så lett å leve seg inn i hodet hennes og spinne videre på det og kjenne hvordan det er å stå der og hvordan reisen frem til det gjerdet har vært. Da ble det liksom litt mening med den empatien.