Det
har vært noen år med anonymitet. Fra å bo på et lite sted jeg var kjent og
kjente nesten alle, til å bo på steder jeg var nesten helt ukjent. Å gå på
veien uten å stoppe og snakke med noen. Oppleve ting jeg ikke delte med noen i
nærheten men ringte og fortalte om i stedet. Ha en dårlig dag uten at noen
merket det. Gå i min egen skriveverden uten å bli forstyrret. Ikke måtte
forklare seg til noen. Men ikke kunne invitere over en fin kveld i hagen heller.
Det var både sårt og fritt i en evig blanding.
Nå
tar jeg steget ut av anonymiteten. Lokalavisen var her og intervjuet meg før
boksleppet, og jeg tenkte det ble vel en forhåpentlig fin, liten artikkel av
det. Men så ble det tre sider! Med store bilder som Caro var med på. Journalisten
ville nemlig se arbeidsrommet mitt og hunden ville være med. Nei, sa jeg han
får bli igjen utenfor. Å, han er jo så skjønn, han må få bli med inn, sa hun.
Og han begynte å dra ut papir og hyssing og løse deler og løpe rundt i det
lille rommet med det, som den store valpen han er. Okei, jeg skjønner det nå,
sa hun men da hadde han allerede sneket seg med på alle bildene. Og hun hadde ringt
Nansenskolen og snakket med lærerne, og Wenche Sunde om er både venn og har
lært meg å lage bilder. De sa så mye fint om meg, at jeg var helt svimmel der
jeg gikk og surret hele dagen og ventet på boken.
Og
så ser jeg det etterpå: Blikkene når jeg er ute, som ser og sier noe sånt som:
Der er hun. Gjenkjennelsen. Og jeg får overstrømmende tilbakemeldinger på boken
både fra kjente og fremmede. Og innrømmer at det er godt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar