Møte i døren

Den jeg var da jeg hadde reist fra alle jeg var glad i og flyttet til Johannesgården, møter meg i døren.  Jeg er på besøk hos Karen, den gode husverten vår det året vi bodde i Lillehammer. Hva er det du har gjort med deg selv, spør jeg fra dengang.  Og jeg kjenner der i den gode stillheten at det er ikke bra det jeg har gjort med meg selv den siste måneden.  Alle mulige hendelser har klumpet seg sammen med at jeg har sluppet en bok ut i verden. Jeg er så sliten at det er skummelt.  Og har så vondt i hode og kjeve at jeg trodde jeg hadde en betennelse og gikk til tannlegen.  Men det var bare stive muskler.  Nå må jeg bare flate ut til det bedrer seg,  avlyse avtaler og tåle irritasjonen ved å ikke få lese på Bryne viseklubb i kveld. (jeg skal heldigvis få komme og lese i desember i stedet.) Nå kan jeg knapt kjøre bil, så det er ikke noe valg, jeg er nødt å roe ned tempo. Det er travelt å gi ut bok, særlig er det travelt der jeg har vondt nå: i hodet.