Tilbake på Nansenskolen

Det har nok lagt i meg siden jeg gikk på Nansenskolen,  at jeg en dag ville komme tilbake med en bok. Og nå var jeg der, trakk pusten dypt, åpnet døren og gikk inn. Det er noe av det skumleste jeg har gjort,  å gå inn der første gang og åpne meg for å lære så mye nytt at det knaket i hodet mens det utviklet seg.  Og når jeg står i en oppusset foaje, er det ikke gode minner som kommer først,  det er tunge minner om å ikke få til det sosiale livet med mange studenter, hvor bare en fjerdedel studerte skriving. Det var internat-liv og støy og inntrykk og samtaler over alt, hele tiden og jeg klarte ikke koble meg på. Men inne i det gamle skriverommet må jeg snappe etter pusten.  Der var mye godt, der! Mye nytt, mye utprøving,  mye jeg ikke fikk til og noe jeg mestret. Men der var et godt miljø å teste det ut. Og sjefen for det hele var Hans Tarjei Skaare. Han tar imot meg med en klem og kommenter boken min sånn at jeg blir blank i øynene,  for han har virkelig lest den og forstått hva jeg har skrevet om. Jeg sitter på scenen i salen foran hele årets kull og leser fra boken og svarer på spørsmål og det kjennes godt fordi jeg stoler på han som intervjuer,  og det blir en god samtale om det å skrive. Vi er fire tidligere elever som er tilbake på skolen med hver vår bok på Bokdagene.  Om kvelden et vi samlet på scenen på Litteraturhuset og Hans Tarjei leder samtalen mellom oss igjen.  Det går i det å få gitt ut, og jeg hører med selv si at det er litt snobbete å absolutt skulle gi ut på et stort forlag. Hvis du bare selger 200 bøker, betyr det jo ingenting.  Poenget er å få boken UT! Det har jeg altså klart, og det er jeg stolt av der jeg sitter.