Vinterlys

Da vi flyttet tilbake til regnet etter året på Nansenskolen, sa jeg at jeg skal tilbringe hver januar her i det fantastiske lyset, for det gav så mye energi. Det er ikke mulig å beskrive, det blå lyset som kommer inn mellom trærne og lyser opp puddersnø som ligger helt i ro og hviler, og jeg som går med flere lag ull oppå den og det knirker under sålene og jeg går bare der og smiler. Endelig i år fikk jeg til å ta en pause fra vestlandsregnet og ha noen gode skrivedager i vinterland. Og det ble som jeg håpet, at etter litt hvile og uten alle forstyrrelsene, kom skrivelysten. Jeg skriver på en ny roman, og da er det godt å få gå helt inn i den og være i den verden jeg skaper og inni hodene til de jeg skriver om i mange timer og dager i strekk. Få trukket noen lange linjer og satt en handling. 

Å skrive den første romanen er det gøyeste jeg har gjort noen gang. Det var en rus, og livet jeg hadde da gav rom til å bare være i det dag etter dag. Da den var ferdig var det tomt inni meg, jeg jobbet med diktene og den nye samlingen, men savnet å skrive noe langt. Så en dag i vår var den plutselig der, en ny historie som hadde eksplodert hvis jeg ikke tok opp penn og papir og begynt å skrive den. Pennen gikk av seg selv, side etter side, notatboken ble utskrevet på noen timer og jeg måtte få tak i mer papir. Og sånn har det fortsatt, hver gang jeg har ro i kroppen til å sette meg med penn i hånden, begynner den å gå. Jeg planlegger ikke, lar intuisjonen styre, det er eneste måten for meg, begynner jeg å lage skisser og plot og bestemte hva jeg vil skal skje, stoppet det opp. Men denne historien tar mye lenger tid å skrive siden dagene er mer krevende, så det blir litt om gangen og jeg prøver å ikke stresse det, denne historien har nok lagt der lenge og ventet, og den går ikke bort. Nå har den i alle fall fått den oppmerksomheten den trengte noen dager.