Raseri

 

Jeg har bare vært glad (og frustrert, for all del) over å endelig få lære mer av håndverket skriving. Men i det siste har det blitt blandet med et reint raseri over at jeg ikke kom ordentlig i gang med skrivingen før jeg var 37 år, og begynte å si "jeg skriver" når folk spurte hva jeg drev med, og ryddet meg arbeidsdager for å få gjort noe. Siden har jeg laget mye gøy innen visuell poesi, men det var ofte en daglig kamp for å få jobbet, og fart på skrivingen fikk jeg ikke før i høst, når jeg begynte på Nansenskolen. Og det er jo ingen annen sin feil enn min, som ikke klarte å gjøre det som brant mest i meg. Det er  ingen annen sin skyld at jeg ikke begynte før, men lot alt mulig annet ta plass og styre tiden min. (inkl en del sykdom, som jeg på ingen måte valgte) Men det er noen jeg likevel holder ansvarlig, og for tiden er så rasende på at hvis jeg kunne, skulle jeg oppsøkt hver eneste av dem og gitt dem det som på bergensk heter en "klæssing" (altså en skikkelig smekk) Og det er alle norsklærerne jeg har hatt! Nå jeg nå ser hvor mye det går an å lære, begriper jeg ikke hva som har foregått i hodet på dem som har hatt en elev som var oppslukt av bokstaver, setninger, bøker og papir. Og presterte å si at jeg "hadde for mye fantasi, for mange kommafeil, løste ikke stiloppgaven rett" osv. i 12 lange år i strekk!!! I det hele tatt kjedet jeg meg gjennom alle årene på grunnskolen, det var først på høyskolen jeg begynte å lære noe som gav mening og var gøy å lære. - Men så valgte jeg igjen ikke det jeg helst ville... Jeg ville bli journalist (og forfatter, men det sa jeg ikke til noen) Så fant jeg ut at jeg heller ville redde verden som sosionom, og det passet jeg jo ikke til i det hele tatt. Det gjøre meg rasende, alle disse tapte årene. Og jada, det er ikke for seint, jeg skriver så det spruter nå, og har fått vite at det går an å ta kurs for å bli frilansjournalist, hvis jeg vil og makter en gang. Likevel, akkurat nå er raseriet her, og jeg tror det bare skal få lov å herje en stund, for det er i grunnen et deilig raseri. For tiden har vi Hanne Ørstavik som lærer, og hun gir mat til skrivetrangen, hun!