Visning

Vi var i Kristiandsand i helgen, for å se på hus og snuse på om vi vil bo i de traktene der når året på Lillehammer er over. Det gikk ikke så bra.... Det der med huskjøp er et spill, og jeg er dårlig på sånt. Jeg vil at kommunikasjonen skal være ærlig, og det er den ikke i dette spillet. Etterpå føler jeg meg lurt: Bildene som ligger på nett er tatt med vidvinkellinse både inne og ute og farger er lagt på og trukket av. Det ene huset kom til å bli solgt på fredag, sa de, så vi MÅTTE komme og se på torsdag hvis vi ville ha det. Så vi tok fri to dager fra skole og jobb, men plutselig hadde de har all verdens tid og ikke vil selge før mandag. Det kom inn bud på det andre huset, så vi måtte forte oss og se på det om kvelden, i mørket. Vi så på tre hus, og gikk forbi et fjerde, og ingen av dem sa pang, her vil vi bo. Vi kjente egentlig ikke en dragning mot å bo på Sørlandet i det hele tatt. Selv om jeg veldig gjerne skulle hatt lyst å bo der. Både er der små hus i store hager som vi kan ha råd til, det er mye sol og bra klima, og Prestegården retreatsted ligger der. Men, dette er en hjerteavgjørelse, og hjertene sa ikke ja. Så vi legger det bort. Men fikk en god lunsj med niese Ellen, sov over hos på Prestegården og fikk et godt møte med Inger Marie som driver den. Så helgen var ikke helt bortkastet.


Men hvordan vi skal klare å finne hus på andre siden av landet når spillet er så uærlig som dette, og jeg heller ikke har krefter til å reise flere sånne maratonhelger midt i skoleåret, det skjønner jeg ikke. Så i dag er jeg motløs.