Du kan ikke skrive om havet, sa han,
det har vært gjort for mange ganger før. Men jeg står og lar de iskalde bølgene
vaske tærne mine, vannet er stort og grønt og blått og reint, og det er alt jeg
vil skrive om. Hvordan det prikker i beina når jeg vasser uti, det iler når
vannet nærmer seg magen, og jeg står på tå så det ikke skal nå dit, men så
kommer en stor bølge og slår over magen og alt nedenfor likevel, og jeg hyler
for det er så kaldt og så godt, det prikker mellom beina og det prikker over
alt. Jeg lar hendene synke nedi vannet og balanserer mens jeg går over sanden,
bølgene har gravd groper jeg snubler i og må finne balansen igjen, strømmen der
nede drar meg ut og inn, men nå står jeg støtt. Jeg bøyer knærne og dukker
nedi, det er iskaldt og jeg er våken i hele kroppen, våken og intenst tilstede,
vi er ett en liten stund, jeg og det blå. Så reiser jeg meg opp og går på land
før jeg mister følelsen i beina, setter meg i sanden og lar rusen og varmen
leke i kroppen. Dette, kan jeg altså ikke skrive om, for det er oppbrukt. For
meg er det helt nytt, hver gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar