Videre

Midt i ferien skjedde det: Vi solgte huset på Jæren og kjøpte ett på Tau. Begge deler på en eneste dag, det var så kaotisk at etterpå husker jeg ingenting av det, annet enn at jeg måtte minne meg selv på å puste og at vi hadde besøk, og det hjalp litt for det jordet meg så jeg måtte tenke på en liten gutt sitt ve og vel og ikke drukne i stresset. Det nye huset er fra 60-tallet med stor hage og utsikt, og jeg tror vi skal få det godt der. Men det er mye sorg i å måtte reise fra havet og lyset og vennene her, jeg går på stranden og gråter nå, fordi det snart er over, det å kunne nå havet på et par minutt. 

Det har vært et vidunderlig friår, med lite forpliktelser og mye tid til å bare skrive. Og jeg er livredd for at jeg ikke skal klare fortsette med det i mitt nye liv, som blir mer innholdsrikt og kanskje travlere. Nå har det vært ferie og jeg har ikke skrevet noe i hele juli. Og jeg har fått avslag fra de tre store forlagene jeg har sendt diktsamlingen ”Vadested” til og jeg kjente at når det siste kom, ble det for mange på rad og det gjorde noe med meg. Kanskje det jeg skriver bare er søppel likevel, noe jeg har stor glede av å holde på med, men som ikke har verdi for noen andre, at det er for smått og nært og puslete, ikke storslagent og salgbart nok. Tanken har sneket seg inn, og den er farlig. Det eneste å gjøre er å putte diktene i en ny konvolutt og sende dem ut igjen, og det har jeg gjort. Men jeg må og skrive igjen så fort som mulig, og det er en god stund til det nye arbeidsrommet mitt på loftet med utsikt over fjorden er klart til å sette seg ned i. Det er litt å pusse opp i huset og mannen har begynt på jobb igjen og flyttet inn for å gjøre det på kveldstid. Jeg er igjen i gamle huset for å pakke. I dag har jeg begynt å rydde i atelieret, gjort ferdig noen bilder og begynt å sette sammen det jeg skal ha med på ustillingen på Mølleparken på Tau. Der skal jeg henge opp til helgen, og det hadde jeg nesten glemt i alt kaoset. Men jeg tror jeg har arbeider nok, det er bare å finne det som kan trives sammen på en utstilling sammen med andre i to måneder. 

Denne reisen vår begynte for snart tre år siden, da jeg begynte å tenke på å lære å skrive bedre, et halvt år seinere søkte jeg på Nansenskolen og kom inn. Og jeg trodde reisen var slutt når vi kom hit til havet etterpå, at her skulle vi være lenge. Men arbeidsmarkedet bestemte for oss at det var den ikke, så det er bare å fullføre.