Det går som en lek å skrive nå som jeg har fått troen tilbake på romanen. Aller mest er det redigering jeg holder på med nå, og det er mye pirk. Men det går aldri fort når jeg skriver. Leste nettopp om den norske krimforfatteren som skriver 10 timer til dagen, gir ut bøker tett og tjener masse penger. Jaja, sånn er det for noen. Jeg skriver mer som Per Petterson, som har sagt at han ofte sitter i skrivestuen og venter på setningene. Jeg skriver hvert avsnitt gjennom mange ganger og filer på språket like mye som i et dikt. Det går møkk-seint! Men forhåpentlig blir det bra. Jeg sender ikke manus fra meg før det sitter HELT.
Endelig har det fått navn. Hittil har det bare hatt en arbeidstittel som kun gav mening for meg, og som jeg har litt problemer med å slippe. Men tittelen er viktig, og jeg tror denne funker:
CRESCENDO.
Nå spør jeg alle jeg møter og som jeg vet leser, hva de synes om tittelen. Og ca 8 av 10 sier det høres ut som en bok de ville lest. (Og da spør jeg sånn at det ikke kommer frem at det er min egen boktittel jeg snakker om, for å luke vekk høflighet!) Crescendo betyr å vokse, å øke i styrke. Og jeg har nå plassert den i båsen oppvekst-roman. For den handler om en jente som er blind og hennes vei fra hun blir født til hun er ca 25 år. Historien begynner forsiktig og blir mer og mer kraftfull sammen med at hun vokser, så den passer godt. Det er også et musikk-uttrykk, for det er mye musikk i historien hennes.
Og endelig kan jeg begynne å snakke om det jeg har skrevet, for nå er det snart ferdig og jeg skal sende den ut i verden. Å fortelle litt om den, blir en del av prosessen med å sende den fra seg. Det blir ikke lett. Jeg har jo gjort det før. At ingen av de jeg spurte ville gi den ut da, gjør det egentlig bare vanskeligere nå. Men det må bli bok, det MÅ!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar