Ingen leser dikt

Skrivekunst studentene på Nansenskolen skal skrive anmeldelser denne uken. Vi fikk utdelt hver vår diktsamling, noen tips om hva vi skulle se etter og så var det bare å begynne på det som skal bli til en serie anmeldelser i Lillehammer Byavis utover vinteren. Jeg trodde kanskje dette kom til å bli litt gøy, men sliter med motivasjonen og begynner å bli skikkelig lei av å skrive på bestilling. Selv om det fortsatt er fantastisk å få være her og lære så mye, begynne jeg å glede meg til å bli ferdig og kunne skrive HVA jeg vil, NÅR jeg vil!

Ingen leser dikt, det er vedtatt og sant. Jeg vet jo at det ikke er sant, noen de jeg skriver i alle fall. Men på biblioteket jeg jobbet, var diktene bortgjemt, bakerst, nærmest døren til lageret, etter romanforfattere på Å. Som heller ingen leste, fordi de stod der bakerst, like ved døren til lageret. Ingen leser det der, sa bibliotekaren, men gjorde et forsøk og flyttet dem frem til skranken for å gi det en sjans. Men ingen leste dem, og ved neste ryddesjau havnet de tilbake. Ingen leser dikt, neivel, men jeg gjør. Jeg gikk i hyllene og åpnet bøkene innimellom leste litt her og der, hørte det lille knekket i ryggen når man åpner en helt ny bok, enda den hadde stått der lenge. Satt dem litt uryddig tilbake på plass, etterpå så det skulle synes at noen hadde vært der, noen HADDE lest dikt.