Å følge hjertet

Jeg snakket med min far i telefonene, og han avsluttet med et sukk over at han laget menighetsblad for menigheten han jobber i, og skulle hatt noe til siste side. Jeg tenkte med en gang på denne gamle teksten og sendte den til ham, så nå kommer den på trykk:

Å FØLGE HJERTET

Vi snakker om å følge hjertet, som om det var en rettvinklet og ryddig vei å følge. Som om at å følge hjertet, betyr at da trør en ikke feil, da er en sikker, da følger en Guds store plan, og sin egen drivkraft. Og alt blir vel og bra.

Men hver gang jeg følger hjertet mitt, blir det en bråk ut av det, og jeg stopper det jeg gjør, for jeg tror at nå har jeg har trødd feil. Men hjertet, er jo levende, som alt som lever, har det sin egen rytme. Og kanskje ingen andre enn Gud, som skapte alt, noen gang kan forstå denne rytmen. Så kanskje hjertet ikke er noe snilt og ryddig organ med rettvinklede planer?Men levende, med en egen rytme, en jeg aldri kommer til å forstå meg på.

Jeg velger å følge hjertet likevel, jeg velger å tro det er der Gud snakker til meg, så  prøver jeg å lytte så godt jeg kan.