Skrivevaner

Siden vi kom til Jæren har jeg hatt følge av Den Store Trøttheten. Det er slitsomt å flytte, og jeg må også innrømme at året på Nansenskolen var krevende selv om det gav mye, så det kjennes nødvendig å ha en langsom sommer. Men like nødvendig er det å komme i gang med konsentrert skriving, og det er ingen motsetning der for en skrivedag må være mest mulig tom for hendelser. Jeg har verdens snilleste mann, som var enig i at vi sover i kjelleren sånn at jeg får skriverom oppe, og dermed måtte han bytte vindu og lage garderobe der nede. Nå er jobben heldigvis gjort, for noe så kjedelig som å pusse opp! Jeg har drevet å malt både inni og utenpå eget og andres hus i årevis og har et fjernt minne om at jeg likte det, men nå vil jeg mye heller dyrke hage og nye og gamle vennskap når jeg har fri. 

Det nye arbeidsrommet er lyst og fint og det virker, men valpen og jeg er ikke enig om når det skal skrives! Jeg liker best morgenen, men da er han så herlig utsovet og klar for lek og moro. På skolen lo jeg av og med de mange forfatterne som var på besøk og fortalte om sine sære skrivevaner. Gaut Heivoll som måtte skrive med en blyant som noen hadde skrevet med før, den måtte ikke være ny. Eller Kristoffer Skau som bare kunne skrive om morgenen, før noe annet og helst i underbuksen. Men jeg forstår dem! Det funker bare med blyant og mykt papir for å komme i gang og morgenen er best, jeg og valpen skal bare bli enige om det.