Øvelse

Jeg har lært en utrolig bra skriveøvelse: Skrive i ti minutter uten å løfte pennen fra arket, stoppe opp eller vurdere. For det skal ikke bli bra og velformet litteratur, det skal bare få meg i gang, etterpå går det an å stryke eller redigere litt. Her er dagens øvelse:

Flokken skal være samlet, de skal ikke være hver for seg. Den lille skal for eksempel ikke være ute på terrassen aleine bare fordi man har tisse litt inne. Mens den andre, hun store, er inne og tørker opp og er stresset for det er tiss over alt og hun syns vist det er ekkelt å tørke det opp og egentlig spiste hun vist frokost. Hun er så sur når hun ikke får frokost, hun snerrer og biter og er ikke det spor behagelig da. Hun er mye bedre når hun har spist, hvis hun ikke skal noe annet med en gang og setter seg ute i solen med en kopp det ryker av. Hvis en er enormt heldig da, blir en hentet opp i utestolen og får sove på fanget men hun drikker av den koppen. Det er deilig, det. Da er livet helt okei, da. Eller når en finner en slippers. De der er det beste i hele dette nye huset, de er så perfekt mye å bite i, og man kan bære dem med seg etter stroppen. Men det er jo ikke lov, aldri er det lov å bære på den der slippersen. Derfor er det om å gjøre å liste seg, smyge seg innpå når hun gjør noe annet, nappe den til seg etter stroppen og løpe på myke poter med skoen høyt hevet bort til korgen sin, legge seg der og nyte herligheten. En liten stund, til hun oppdager det. Da kommer hun å henter den og jeg får en annen leke i stedet og jeg hører at hun ler. Men det er ikke noe greit for det, aldri får jeg lov å bite i noen ting, ingenting får jeg lov til. Bortsett fra å sove i hagestolen av og til.