Avslag

Avslagene fra forlag hagler inn, når både dikt og roman er ute i verden samtidig og leiter etter noen som vil trykke dem. Siste avslag på diktsamlingen kom med en begrunnelse, og det var i det minste noe. Diktene var gode, skrev de, men for personlige og håpefulle. Det var greit, for jeg kan ikke kult og upersonlig, så hvis det er hva de vil ha ender jeg kanskje opp med å gi dem ut på egenhånd denne gangen også. Det er bare så rart, for jeg har jo sett så mange ganger at det jeg skriver berører folk. Hvorfor det ikke berører forlagene, vet jeg ikke. Kanskje jeg aldri finner ut av det....

Det er både godt og trist å være 47 år og vite hva en kan og ikke. Lettelsen av å slippe prøve være en annen eller gå inn i noe jeg vet blir for strevsomt, den er stor. Men så er det sårt å se alt jeg går glipp av, fordi jeg ikke kan skrive kule dikt eller f.eks ha vennskap uten ærlighet og bare late som... Av og til skulle jeg ønske jeg var sånn som omverden ville ha meg, men så husker jeg hvor slitsomt det var og hvor syk jeg ble av å holde på å prøve på noe jeg ikke kan. Så det må bare fare, det ene etter det andre...

Det er i alle fall godt å være ute av roman-boblen for en stund, samtidig som vintertrøttheten holder på å slippe taket. Lyset kommer og skinner på livet mitt og lokker meg ut, til å pleie nye og gamle vennskap og ha overskudd til å gi et livstegn til de jeg tenker på mot ikke bare gå og tenke. Hagen venter på å bli dyrket og jeg står klar med spaden i hånden. Det er øyeblikk vår!

REDNING

Bærer den skjøre fuglen

videre, videre

til et sted der luften er frisk

den kan puste, spise og fly igjen

den rasper mot håndflaten min

hjertet slår svakt, jeg løper

videre, videre

til jeg finner stedet for kur

for det finnes, det må!

(ett av de altfor personlige diktene på samlingen)