Rynker

En krem til attenhundre kroner, står en smellvakker kvinne og vil selge krøllete meg i vinterklær i byen. Den er god mot smilerynker, sier hun, men da har hun ikke sett meg, det er tydelig, for jeg har ikke mange smilerynker. De er få og kommer bare når jeg smiler og går bort etterpå. Det er selvfølgelig fordi jeg ikke har smilt nok til at det har satt spor i ansiktet mitt. Jeg har vondt-i-hodet rynker i pannen, bekymrings-rynker mellom øyebrynene, noen under øynene som kom da jeg var deprimert og nederst i pannen er de vintertrøtte rynkene. De ha kommet av alle de trøtte dagene jeg prøver åpne øynene og ansiktet og få med meg det som skjer, skjerpe hodet og holde meg våken. De er våkn-opp-rynker. Nei jeg skal ikke sove nå, jeg skal være her, og får med meg dette møtet, dette arbeidet, få ferdig dette jeg skriver på, følge med det noen forteller meg. Ikke sove nå, være våken om dagen og sove om natten, selv om det er vinter og kroppen bare vil ligge horisontalt. Jeg kjemper mot, står opp med lyset, spiser frokost, en sund frokost, spiser sundt hele tiden, skriver, møter, går på tur, får litt dagslys, hviler når jeg må. Og alle disse timene med strev for å holde seg våken, for å ha et liv, for å være tilstede og får utrettet noe, de er det som har satt spor i ansiktet mitt. Har du smilerynker, er det fordi du har smilt, mye. Og jeg blir så vanvittig rasende, det skulle vært forbudt å selge kremer til attenhundre kroner for å fjerne noe så vakkert! Jeg skulle gjerne hatt flere.