Påsken

Det er påske. Skrivebordet mitt er ryddet på første gang på mange måneder. Helt ryddet, så mye at jeg ser bordflaten, og at den er helt nydelig! - Jeg har et vakkert, gammelt skrivebord som vi kjøpte billig fra et nedlagt sandtak og pusset opp.

Jeg elsker påsken! Både fordi med den kommer våren. Men aller mest for innholdet i den. For meg handler påsken om så sentrale deler av livet, så mye jeg kjenner igjen: Svik og tilgivelse, adskillelse og gjenforrening. Hovedpersonen i alt dette, Han som gjennomlevde alt sammen, kan derfor med hånden på hjerte si at Han har vært der, samme hva jeg opplever. Derfor kan jeg dele med Ham, ærlig og rått, det jeg selv opplever. Feiringen av påskedag og oppstandelsen, er den største feiringen hele året! Som sagt: Jeg elsker påsken!

Men i år kjenner jeg noe annet bakom... Nemlig litt det samme som til jul og andre høytider som er vanskelige å feire for oss uten barn: At alle har så uendelig nok med sitt. Alle synes å prioritere å være sammen med familien. Og det skjønner jeg jo godt, det hadde sikkert jeg også gjort om jeg hadde en. Men hvorfor det er så stort behov for å bolte døren bak seg, forstår jeg nok aldri. Hvorfor det er så vanskelig å se seg litt rundt og se om det er noen andre det hadde vært gøy å invirtere med. Og jeg vet neimen ikke om jeg ser hvis noen trenger noe ekstra denne påsken, jeg heller...

Det får meg til å tenke på et sentralt budskap i Jesu` lære: At vi skal elske hverandre som oss selv, og bære hverandres byrder. Det er mulig at disse budskapene er oppbrukt og forvrengt. Men de er så viktige og dype, at i stedet for å forkaste dem, skulle vi se på dem på nytt og på nytt. Helt til vi forstår innholdet.

Opptelling

 

 

 

  
   Bittert hjerte
   trenger
   himmelsk massasje

    Blikket

    mot horisonten

    balanserer livet

Det er vanskelig å vite hvor mange Urolige Dikt jeg trenger til utstillingen på Pilegrimsgarden 3. juli. Men rundt 100, tror jeg. Jeg har ikke orket å telle underveis, av redsel for å begynne å masseprodusere! Hver uro må bli akkurat som den vil bli, og da trenger jeg tid til å lage den. Ofte begynner jeg med diktet: Finner et kort i den tykke bunken av dikt jeg har i skuffet. Noen går igjen, for de er så lette å lage bilde til. Så skriver jeg det på godt papair som tåler vann og lim, og begynner å lage bilde på baksiden. Noen ganger begynner det med et bilde. De første jeg laget, begynte alle med akvareller som aldri hadde blitt bra. Jeg tok en skål i passe størrelse, og rev dem opp i rundinger. Det var en lykkefølselse da jeg satt snor i den første uoren, hang den opp, og så at det fungerte: Endelig hadde jeg funnet en måte å kombinere dikt og bilde. Jeg husker ikke helt når jeg knakk denne koden, men tror det var på begynnelsen av sommeren i fjor. Altså har jeg snart holdt på et år med dette. Og nå måtte jeg ta en opptelling: Det var 75 stk. Altså godt i gang. Kanskje jeg skulle tatt flere bilder av de jeg lager for tiden også, for de er ganske forkjellige.

   

Skisse over livet

Livet er spennende for tiden! Jeg jobber mot utstilling av Urolige Dikt - med åpning på Utstein Pilegrimsgard 3.juli - samtidig som jeg snakker med forlag om å gi ut bok med dem. Det ser ut som det blir bok, og det er nesten litt for mye spenning på en gang... Men ikke mer spenning enn at det er vidunderlig.

Det får meg til å tenke på alle de gangene jeg har drevet og styrt for å få ting til å skje i livet. Alt jeg har prøvd å forandre på det, prøvd å tvinge det til å gi eller styre det i en retning. Det er sånn mange "kloke" mennesker sier man skal leve: Planlegge livet, styre det, bestemme seg og dra det dit. Kanskje er det mulig å tvinge livet i den veien du vil det skal gå...? Jeg har aldri fått det til, men det er mulig det går an.

Men det blir for meg som å tegne er skisse av livet, gi den til Gud og si: Sånn vil jeg ha det, fiks det! Dèt tror jeg ikke går an! Fordi Gud alltid har større og bedre planer enn vi har, og bestemmer suverent hvilken vei livet vårt skal ta. Men bortsett fra dette om det går an å styre livet eller ikke, så går det mer og mer opp for meg hva en gå glipp av hvis livet er en greie man skal forme etter sin egen skisse: At livet gjør noe med meg... Hvis jeg ikke driver og styrer alt, kan livet med sine skarpe kanter og uventede spring, forme meg. Og vi kan sette vårt preg på hverandre, og ender kanskje opp som et gammelt, innlevd ektepar som passer vidunderlig godt sammen!

La livet

vokse i fred!

Ikke kvel det

med krav

sammenligning

og kritikk

La det bli stort

vokse fritt

La den store garntnere
få lov å forme det

Meining

Sist fredag fikk jeg en liten epistel i "Meininger" i fredagens Aftenblad igjen:

PÅ MANNEDO

Damedoen på Lauvvik kai var låst, og i nøden måtte jeg ty til mannedo. Der lærte jeg to nye ting om menn:

        

      1. Noen av dem blir kåte av å vente på ferger, og det ser ut til å tvinge dem til å uttrykke seg med illustrasjoner og uttalelser på dovegger.

      

      2. Rasistiske menn som venter på ferger, er ikke særlig begavede, for på der på veggen på Lauvvik kai står ”Vit Makt”.

      Kjæresten min liker ikke at jeg tror at jeg med dette har lært noe nytt om menn generelt, men doveggene taler sterkt for seg.

Synnøve Virkesdal

Rapport fra Lista





Havet

og lyset

ligger flatt

i dag

Og jeg

flater ut

med det

Slik var min første dag av skrive-uken min på Lista. Jeg fortvilte over en stor trøtthet, og over hvor lite jeg fikk gjort. Men av og til er det ikke noe annet valg enn å gi seg over og være trøtt… Dagen begynte med en times tur da lyset kom, for å få den rastløse hunden skikkelig trøtt og få ro resten av dagen. Vi gikk ut til en pynt som må være en av de sørligste i landet, og så hav på tre sider. Da var vi gode venner. Men da jeg stod ute i sluddet og kulingen på Lista i natt, med et dyr som hadde noe han bare måtte gjøre, men måtte finne det aller beste stedet å gjøre det på først.… var jeg litt mindre glad i han! Men både hunden og jeg trenger vel litt tid til å finne oss til rette.



 Siden har jeg jobbet godt: Lest litt skrive-teori, og det var nyttig. Mange fortellinger ligger halvskrevne og venter på å bli ferdig. Jeg leiter etter en form å støpe dem i. Til slutt tror jeg mange av dem blir til fortellinger som skal fremføres muntlig. De korte, litt rare og eventyraktige fortellingene mine passer godt muntlig. Jeg har lyst å lære mer om fortellingen – både å skrive og fremføre den. En gang. Akkurat nå, må jeg lage noen fortellinger som skal fremføres på Aktivitetsenteret. Og et kåsseri til Jeger og Fiskeforreningens 25-årsjubileum: ”Den store jegeren – slik kvinnen ser ham.” - skal fremføres med skarpe spark, men stor kjærlighetJ

Her får jeg også roen til å skrive for hånd dikt som skal være på uroene til sommerens utstilling. Det tar tid og konsentrasjon, og her er det veldig stille og ingenting ytre som forstyrrer. Været er fortsatt grått. Men akkurat nå har i alle fall tåken lettet for dagen, så jeg ser horisonten fra vunduet der jeg sitter og jobber. Jeg kan tenke meg verre arbeidsteder!





Skriveferie

Nå pakker jeg for å reise til Lista for på skriveferie! Jeg har leid en hytte helt i havgapet, ikke langt fra fyret. (Så står på nettisiden, i alle fall..) Det er så mye arbeid som skal med, at jeg får en travel uke om jeg skal rekke alt. Fortellinger som må lages til fortellerstunder, dikt som skal hånd-skrives til utstillingen i sommer, og andre som skal bearbeides. Jeg håper på arbeidsro, uten alle forstyrrelsene som er i en hverdag. Men og på fri og tid til å sove og gå lange turer med Leo, hunden, som skal være med. Ikke at han er så hjelpsom med skrivingen, men han er vidunderlig selskap:)

Ettermæle

Dette diktet sendte jeg til Strandbuen i vinter en gang, men det ville de ikke trykke. Kom på at jeg kan jo publisere det her. Jeg skrev det etter å ha lest i den samme avisen om noen som klippet håret til folk uten å ta imot betaling, en dag før jul. Sosionom-hjertet mitt ble helt lykkelig av at noen ville gjøre noe så fint, for folk som ikke har nok gods og gull til å regnes blant de vellykkede i dette glatte samfunnet vårt. Her er det:

Det er mangt

å bli husket for:

Å ha forsvart

det du mener det ditt

og bare ditt

Eller å ha gitt bort

en arbeidsdag

til noen som ikke

kan betale

Begge deler

får deg i avisen

Valget er ditt:

Hva vil du

huskes for?

                   Synnøve

Collage & Livet

Arbeidsrommet mitt lukter papir og våt lim dag og natt for tiden! Jeg må lage mange Urolig Dikt før utstilling i juli. Både nok til å fylle det rommet jeg har fått tildelt. Men jeg tror jeg må ha mange ekstra også, for det er ikke sikkert alle trives i det rommet og dermed vil måtte bli med hjem igjen når jeg en gang skal henge dem opp. Så kan det jo være at noen kommer til å kjøpe en uro i ny og ne... Da må jeg ha flere å henge opp. Det er sånn jeg har fått fred med å våge denne utstillingen: Jeg trenger ikke selge noen, bare jeg får lov å oppfylle drømmen, og fylle et rom med dikt!

Lurer på hvorfor jeg liker så godt collage. Det er noe så vidunderlig med det å rive i stykker all slags papir, og lage bilder av dem. Særlig at jeg kan bruke mine egne gamle bilder, som ikke alltid er så vellykket at det gjør noe. Teknisk flink å male, er jeg ikke. Det er bare så gøy å holde på med fargene! Derfor er det haugevis av ubrukelig akvareller i hyllene mine. Nå drar jeg fram igjen alle sammen. Ser på dem på nytt, river i dem og bruker dem som biter i nye bilder. Eller limer andre papir og farger oppå dem. Blader med godt papir - som Strek, Gudrun Sjôdin og Asfalt - blir lest og så revet i biter. Jeg liker idèen å bruke det jeg har på en ny måte. Kanskje er det fordi jeg har vært nødt til å venne meg til å leve med kroniske sykdommer? TV prøver å fortelle at det er bare å gå ut og kjøpe noe nytt når noe går i stykker. Men ikke alt kan skaffes nytt av. Kropper, f.eks. Eller liv. Det er som det er, og går noe i stykker kan det ikke alltid repareres engang. Da kan en velge å bli bitter og gjøre livet trangt og lite. Ellen våge å bli kjent med det på nytt. Lære å like det og ta det i bruk som det er. Ta i bruk hver millimeter av det! Lage noe nytt og kanskje til og med vakkert av det. Og blir det feil, er det bare å begynne forfra. Sånn er sollage nådig: Det er bare å lime noe nytt oppå det som ikke ble bra. Derfor tror jeg Gud også liker collage!

Utstilling!!!

Nå ser det ut til å være bestemt:
Jeg skal få være med på en utstilling på Utstein Pilegrimsgard i sommer! I juli og august skal det være åpent der ute, på den gamle skolebygningen som ligger inne på området til Utstein Kloster. Der skal være B&B, cafè og kunst-utstilling. Der skal jeg få prøve ut den store drømmen jeg har hatt i mange år: Å få fylle et rom (halve, denne gangen) med dikt. De lyriske dråpene, som jeg har kalt dem hittil trenger nytt navn, for det sier ikke folk noenting om hva det er. "Dikt-blad" sier kanskje mer. Siden det er blad/ark som henger fra taket og viser dikt på ene siden, bilde på andre. "Urolige dikt" lurer jeg også på å kalle dem, siden de aldri henger i ro! Jeg gleder meg voldsomt til utstillingen. Nå har jeg vært der siden i går, og har fått sett og tenke litt hvordan jeg kan få dette til. Samtidig, er det jo forferdelig skummelt! Jante er jevnlig på besøk for tiden... Særlig på nettene, er han masete... Om dagen har jeg ikke tid å høre på ham, for jeg har en hel del jeg må lage før juli!

Å tenke mer

Endelig har jeg våget meg på å sende noen forespørsler til forlag! Kanskje må jeg holde på en stund, til jeg finner noen som liker diktene mine. Men nå er jeg i alle fall i gang. Hvis ingen vil gi dem ut - fordi de sier dikt selger så dårlig - så tykker jeg dem selv! Ut i verden skal de, og ferdig gjennomarbeidet og redigert, er de. Så nå skal det skje!
Dette kom jeg over på siden til et lokalt forlag:

En populær forfatter skriver det folk tenker.
En genial forfatter får dem til å tenke noe annet.
AMBROSE BIERCE.

Spenning

Nå er det flere spennende ting på gang i min skrive-verden!

Jeg er så godt som ferdig med diktsamlingen jeg jobber med. Men det skjer noe merkelig nå mot slutten: Jeg utsetter og utsetter å få den helt ferdig! Det er selvsagt fordi når jeg er ferdig, er morroa over... Jeg liker diktene så lenge jeg jobber med dem, da er de mine. Men når hele samlingen er ferdig, må jeg jo sende den fra meg... Skrekk og gru! Jeg har funnet nummeret til et par forlag jeg vil ringe. Men å faktisk ringe dem, sitter lenger inne. Plutselig en dag, nå snart, gjør jeg det...

I flere måneder har jeg gåttt og leitet etter et sted å reise til for å få skrivero denne våren. Jeg har vært innom både Hellas og Kroatia i tankene. Men jo lenger jeg leitet, jo flere alternativ ble det. Til slutt ble det for mange, og jeg klarte ikke finne ut av noe! Idet jeg la bort de lange reiseplanene, dukket et helt nytt alternativ opp. Sånn er det ofte, synes jeg: Fordi jeg velger å ta avgjørelser med hjertet som kompass, kan jeg ofte ikke forklare hvorfor noe ikke blir. Jeg bare kjenner ikke ro for det, og leiter videre til jeg finner det jeg leiter etter. Ofte uten å vite helt hva det er. Denne gangen, ender min lange skrivereise opp med en uke på hytte på Lista i mars! Hellas, blir det en annen gang.

Den siste nyheten i min skrive-verden, er at jeg har begynt å lukte på muligheten for å stille ut bildene jeg kaller "Lyriske Dråper" eller "Urolig Dikt". Kanskje får jeg til noe allerede i sommer? Det er en herlig tanke, å skulle få dem ut i verden. Samtidig som det er en stor skrekk blandet inn i det hele. Her er den siste jeg har laget, ut fra det håndlagede papiret:  

Papir

Siste uke, tok jeg fri fra redigeringen av diktsamlingen som snart er klar til å sendes til et forlag:

Jeg var hos Wenche - kunstneren på Rettedal som inspirerer meg så mye - og laget papir. Det var mye arbeid! Godt papir vi hadde samlet lenge, var revet i småbiter og lagt i bløt da vi begynte. Dette kjørte vi til en masse i foodprosessor. Massen la vi flatt og laget ark av. Mens det enda var vått, kunne vi legge inn biter, maling og alt mulig morro for å få bilder ut av det. Jeg laget utganspunkt for flere "Lyriske Dråper" på denne måten de to dagene. Så produksjonshastigheten var i grunnen høy, når jeg vet at jeg kan bruke en hel dag på en enkelt noen ganger. De lyriske dråpene er en historie, med bilde på ene siden og et kort dikt på andre. Jeg liker dem, der de henger i en snor og lever fritt og veksler mellom hvilken side de vil vise meg den dagen.

Langt dikt

Et dikt som helt sikkert ikke kommer med i neste samling, for der blir det bare plass til de korte:


SMERTE

Jeg forstår ikke din smerte, sa hun.

Vi var studenter i en verden av hybel, bøker og vin.

Og jeg kom fra sykebesøk hos en liten jente

som skulle dø

For første gang forstod jeg

at ikke alle kjenner andres smerte som sin egen.

Jeg hadde sloss med sosialhøgskolen`s lærere  

som mente det var uprofesjonelt

å kjenne andres smerte.

Og trodd vi bare var uenige.

Der, midt i vår verden av hybel, bøker og vin

forstod jeg at det finnes to typer mennesker:

De som bryr seg og ikke kan la være.

Og de som klarer skru andre av

Etter hard trening i mange år,

fikk også jeg det endelig til.

Men valget er lett nå som jeg har det:

Jeg vil kjenne andres smerte

samme hvor ukorrekt det er.

Ellers blir det for kaldt.

                                                           Synnøve

Nytt år

Med min lille hånd

i Guds store

kan det går som det vil

Og det gjør det

                          Synnøve

Julen er heldigvis over. Deilig, for oss som synes det blir altfor mye glitter og påtatt hygge og glede... Jeg prøver å feire Jesu fødsel, men det nytter ikke i det der kaoset. Derfor nyter jeg at det er hverdag igjen. Og at jeg våknet første mandag etter alt styret med massevis av arbeidsglede. Arbeidglede er en stor gave! Jeg jobber videre med diktene som skal bli en ny samling. Jeg må finne ut hvordan man nærmer seg et forlag, for det spillet der kan jeg ikke. Men det hadde altså vært morro å få gitt dem ut i en ordentlig bok, og slippe gjøre hele trykkejobben selv!

Arbeidsro

Nå har jeg begynt å arbeide med en ny diktsamling. På Prestegården, hos Inger Marie, fikk jeg den arbeidsroen jeg håpet på. Og masse skrivelyst! Jeg fikk sett gjennom de mengdene av ferdige og halvferdige dikt jeg har skrevet de siste årene. Det var mange hundre der. Ut av denne mengden, har jeg funnet de som er gode nok til å jobbe videre med. Og det var den største jobben, som var helt håpløst å få gjort hjemme, hvor alt mulig hele tiden kommer i veien for skrivingen. Jeg bestemte meg for at jeg skal prøve å sende dem til et forlag denne gangen, og se om jeg kan slippe hele jobben emd å lage og distubuere dem selv. Det er mange år siden jeg prøvde det sist. Den gangen sa alle at: "Dikt selger ikke, så det trykker vi ikke". Jeg forundrer meg fortsatt over at det er slik. For jeg ser jo at det er rett: I bokhandleren kan man få kjøpt bunkevis av diktsamlinger for en hundrelapp på salg, og på biblioteket står de ulest i hyllene. Det jeg undrer meg over, er at når folk har det så travelt skulle dikt være udmerket. Siden det er så kort! Problemet, er vel at et dikt er ment til å sette i gang noen tanker, og da må man ha tid til å tenke dem ferdig!

KJENNE

Jeg vil kjenne livet

raspe mot leggen

når jeg går

gjennom det

                 

                          Synnøve

Nærbilder

Det er så vakkert med snø at jeg har problemer med å forstå de som klager på kulde og dårlig brøyting! Kulde kan man kle seg, i alle fall vi som er rike og har massevis av klær (som ofte er de samme som klager...) og brøytingen synes jeg er udmerket her jeg bor i alle fall! Så jeg kler meg og går ut med kamera for å ta nærbilder av vinteren. Skal man gå tur i solen på denne årstiden, må man løpe for å rekke en runde før den går vekk igjen. Det er en av få fordeler med å bare ha en liten jobb: Jeg er hjemme i dag og har muligheten til å løpe ut når solen viser seg. Snøen og rimen er vakker, og når solen treffer den glitrer det. Jeg undere meg nok en gang over at noe så lite kan være så vakkert. Tenk da på hvor vakkert et sammensatt menneske er! Jeg tenker tilbake til klagingen over kulden og tenker på en enda verre klaging: Over kropper som ikke er perfekt og helse som kunne vært bedre og så videre i det uendelige... Tenk at media brukes så mye plass på slik missfornøydhet, og kommer med så mange utrolig dårlige løsninger. De er dårlige, fordi de innebærer at vi må forandre oss for å bli penere og friskere og mer perfekte. Tenk om de heller brukte litt av all plassen de har i verden, til å peke på hvor fantastisk vi er laget og hvor godt vi er utrustet til å takle påkjenninger. Og hvor vakkert vi er laget. Enda mye vakrere enn et snøfnugg som funkler i solen!

Man kan kjøpe en krem

for å ta bort smilerynkene

Ta bort?!!

Er det noe jeg vil ha

så er det smilerynker.

Har jeg smilerynker

er det fordi jeg har smilt

                                                                                                         Synnøve

Skrive og sove

Det er flere uker siden jeg har laget noe som helst.... Dagene er fulle av arbeid og gjøremål akkurat nå. Det fyller dem helt opp, og gir hverken tid eller overskudd til å skrive. Kanskje har jeg en time ledig iblant, men det holder ikke. Skal jeg kunne lage noe, går det ikke an å se på klokken. Da må jeg ha tid. Derfor har jeg bestemt meg for å reise bort og se om jeg kan få litt arbeidsro. Neste uke reiser jeg til Prestegården retreatsted i Lindesnes for å skrive og sove. - Kanskje blir det bare soving!

Før den travle perioden, som jeg visste om på forhånd, brukte jeg endel tid på å lage "enkle" bilder som kan selges ikke altfor dyrt til julegaver. Foreløpig er salget dårlig, men så er jeg som sagt også en dårlig selger! Jeg har gitt flere en god latter når jeg har fortalt at jeg har laget en liten flyer med butikknavnet "MELLOMROMMET" og nett-adressen dit, i et forsøk på å nå lenger ut med nettbutikken. Men jeg er så dårlig selger at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av flyeren, engang!

LIV

Livet

begynner

 lenger inne

Det er der

det vokser

og blir til

Overflaten

er et speil

Vet du dette

blir du aldri

fornøyd

Med å bare

se speil

                            

                                                                 Synnøve



Tilbakemeldinger

Jeg får stadig flere tilbakemeldinger på det jeg lager. Flere jo mer jeg våger å dele. Selvfølgelig! Den største tilbakemeldingen, er at noen vil kjøpe det jeg har laget. Og det gir meg stor glede å tenke på at bildene mine henger på en høy vegg i Australia og på et samtalerom i Sverige. - For å nevne to av de som varmer meg når Jante kommer på besøk og prøver fortelle meg at jeg ikke duger til dette.

Men den meste sjamerende tilbakemeldingen fikk jeg i helgen:
Jeg var på jakt etter gave til mannen min som fylte 40, og havnet inn i "Sølvsmie" i en sidegate til Langgata i Sandnes. Der traff jeg Marta fra Georgia. Hun laget og solgte vanvittig vakre smykker, bilder og ikoner. Hele butikken var et et nydelig lite galleri med ekte kunst. Jeg gav henne visittkortet mitt da jeg gikk etter et langt besøk, så hun kunne ringe når bestillingen var ferdig. "Å, du skriver," sa hun da hun så kortet. Og ville gjerne ha en av diktsamlingene mine, for hun drev og lærte seg norsk. Det fikk hun, og den sjamerende tilbakemdlingen kom i posten i helgen: Diktene mine er, skriver hun, "helt spesiell gymnastikk i norsk".

Ord på tro

Jeg skriver egentlig lite direkte om tro i diktene mine. Det er overraskende, siden troen er så viktig i livet mitt. Men jeg vet også hvorfor: Ordene min blir altfor små når de skal prøve å beskrive en allmektig Gud!
Men for tiden utfordres jeg på å sette ord på hva jeg tror på. Jeg skal nemlig undervise på et Alpha-kurs, og da må jeg sette ord på det jeg vil formidle. Det er særlig to ting som er helt sentrale i det jeg tror på:

TILGIVELSE: Jesus lærer meg å be om og å få tilgivelse. Å kunne gjøre dette, tror jeg gjør mennekset enda mer menneske. Mer tøyelig og varmt. For at vi skal leve godt sammen, må vi kunne tilgi, tror jeg. Og når jeg lever i at jeg allerde er tilgitt av Gud, kan jeg lettere tilgi mine medmennesker.

KJÆRLIGHET: Jesus lærer meg om å elske. Ikke bare meg selv og mine egne behov. Men å elske de andre. De jeg lever sammen med, de jeg møter tilfeldig, de jeg liker og de jeg ikke liker. Jeg tror at det ligger dypt i mennesket å elske og strekke seg mot hverandre. Lever jeg kun for å få mine egne behov dekket, og vender meg hvor som helst for å få det. Så får jeg kanskje dekket behovene mine. Men jeg tror livet  langsomt tømmes for meneing, hvis jeg ikke også strekker meg mot mine medmennesker og sier meg villig til å være med å dekke deres behov også. Og siden Gud allerede har elsket meg først, er det lettere å elske min neste.

Diktfjøl

Inspirasjon kan komme fra hvor som helst!
En dag var jeg ute og hentet ved. Vi hogger vår egen ved, men kjøper kapp fra trappefabrikken til å tenne opp med. Jeg hentet opp litt kapp fra denne sekken, og oppdaget at jeg stod med noen store, flotte eikebord i hånden. - De kan jeg jo lage bilder på, tenkte jeg! Og så etter om det var flere. Der var mange! Jeg samlet alle og bad mannen skjære dem reine i kantene. Det ble en hel bunke. Det var da jeg fikk idèen om å rett og slett lage mange, litt like bilder på dem. Det er flere som har spurt etter om jeg ikke kan lage noe å gi til gave til konfirmant, brudepar eller slike anledninger når man vrir hjernen for å finne noe som er bitte litt gjennomtenkt og helst skal ha noe å si. Så nå har jeg gått i gang og lage enkle collage med korte dikt på denne bunken med eikefjøl. Jeg har skrevet en haug med dikt på godt papir og flytende tusj, som ligger her og frister og venter på å bli ferdig bilde. Det begynner å bli fint å skrive for hånd, og er rasende gøy nå som alle timene med Eli for å lære meg calligrafi begynner å vise litt igjen på det jeg skriver!

Lyrisk dråpe

I dag har jeg fått tilbud om - og takket ja til uten behov for å tenke meg om - å jobbe oftere på biblioteket. Det er en overkommelig jobb for en litt trøtt kropp som jeg har. Og veldig kjekt, med blandingen bøker og folk! Aller gøyest er det når det vrimler av elever fra skolen som skal låne bøker og spørre om hjelp og skape liv. Jeg vet ikke om det vet det, men de sjarmerer vikaren i senk! Samtitidg som jobben ikke er mer enn jeg klarer, så gir den meg tid til å fortsette å skrive og male. I høst har jeg mer besvist ryddet dager til å bare skrive, og der er utrolig hvor mye mer jeg får gjort. Det handler om å verdsette arbeidet.

Likevel

En båt

mot havlengselen

Et bål

mot kulden

Et par øyne

mot ensomheten

Det viser seg

at Gud bryr seg

likevel

Synnøve

Nå gjorde jeg det igjen: Skrev et dikt ut på nett. Så skal det ligge her aleine. Stakkars små diktene mine, jeg har så vondt av dem når jeg sender dem ut i verden. Jeg lurer på om de er ensomme. Om noen kommer og besøker dem, og vil dem vel? De er som små barn, og det er like ille hver gang jeg sender dem ut i verden. Så hvorfor gjør jeg det...? Det er det at jeg har noe jeg vil si, og de får oppgaven.

Høstblader

Jeg har holdt på i dagevis å male høstblader. Ute er de bare mange som svirrer rundt i vinden. Men når jeg skal leite etter ett spesielt vakkert å male får jeg problemer med å velge, for alle er spesielt vakre! Jeg tar noen med inn, og studerer dem nøye med pensel i hånden. Det er som jeg blir kjent med bladet, når jeg maler det. Ser hvordan det er bygget opp og hva det har gått gjennom i sitt korte liv. Og jeg tenker den svimlende tanken at ingen blad i hele verden noensinne har vært likt det jeg maler akkurat nå. Det er for meg et stort bevis på at Gud har skapt alt sammen: Ingen tilfeldig utvikling hadde tatt seg bryet med å lage hvert enkelt blad på hvert enkelt tre i hele verden, helt spesielt! Og jeg tenker videre, at når det finnes så mange måter å være blad på, hvor uendelig mange måter finnes det da å være menneske på. Vi gjør hverandre små, når vi tror at alle er like oss selv. Ingen kjenner hverandre helt ut, fordi vi er laget så unikt forskjellig. Den eneste som kjenner alle helt til bånn, er Han som laget både blader og mennesker.

Nå skal jeg binde bladene og diktene jeg skriver på noen av dem, sammen på en tråd og det lage "høst-lyriske-dråper" av dem.

Nye dikt?

PLANVERK

du må lage planer

skal du nå langt, sier de

og er sikker på

at jeg vil langt

Jeg sitter her og sender ut ett av de siste eksemplarene av diktboken "HORISONT" fra 2007, som slutter med dette diktet. Det betyr at jeg kanskje må i gang å lage en ny? Har lovet meg selv at når det er fult med dikt i skuffen, skal jeg gi noen ut. Det har i grunnen vært fult der lenge. Både i skuffen og i notatbøkene som ligger over hele huset og i alle jakkelommer. Det blir panikk når jeg får et dikt i hodet og mangler papir, så papir er tilgjengelig over alt.

Men jeg vegrer meg til å begynne på en ny samling... Først må jeg samle alle disse notatene fra jakkelommer og tursekker og skuffer, sammen med de på PC`en. Så begynner et langt arbeid med å bearbeide dem så de blir helt ferdige. Siden skal det redigeres hundrevis av ganger. Til slutt finne noen skal kan trykke dem for meg. Det siste er skikkelig skummelt: Jeg skal levere fra meg de små barna mine, til et stort ukjent og skummelt trykkeri! Der skal de ligge aleine om nettene i en kald computer og kanskje lengte hjem. En gang jeg leverte fra meg noen små barn, måtte jeg gå inn igjen til Morten som skulle treykke dem på slutten av dagen og høre om de hadde det bra? De hadde ikke hørt noen som ropte om hjelp, så vi kom til at de sikkert sov trygt og ventet på trykking! Dessuten er jeg kresen på layouten: Det MÅ være skikkelig papir, og boken skal være god å holde i hånden. Kjenner likevel når jeg skriver dette, at det er gøy og! Så kanskje jeg er klar til å begynne...

Om å skrive

Du skriver dikt, sier de,
det er ikke noe å bli fet av.
Nei, sier jeg,
men trer jeg livet gjennom et nåløye,

får jeg kanskje noe å sy en mening med.

                                      Kolbein Falkeid

Jeg blir desperat når jeg ikke får skrive! Nå er det flere uker siden jeg har skrevet noe nytt. Denne gangen, fordi jeg har gjort viktige ting, som å besøke mennesker jeg er glad i og være med å arrangere en retreat. Men når dagene er fulle av trivialiteter og de hindrer meg i å skape noe, kan jeg bli helt rasende! Jeg har lyst å kaste alle avtaler og papir og e-poster og tannlegetimer ut av vinduet. Og mure meg inne for å bare skrive og skrive. Men det ville jo ikke fungere! Det blir hverken liv eller kunst av å mure seg inne.

Tar en støyt

av ordene

ruller dem rundt

i munnen

Spytter dem ut

de er for små

for det

jeg vil si

Jeg må nok brygge

mine egne

Synnøve



Nettbutikk

Lenge var pc og nett et sted for bare arbeid. Å åpne e-posten tok hele formiddagen med ting som skulle ordnes og gjøres. Så fant jeg ut at jeg kunne bruke nettet til å nå ut med det jeg skriver og lager, og nettbruken blir mye mer gøy! Jeg blir like glad hver gang noen vil kjøpe det jeg lager. Jeg tenker at jeg har noe jeg vil ha sagt. Og at noen vil ha det jeg lager, så får jeg jo nettop det.

Etter flere dagers arbeid, og hjelp fra min flinke niese Ellen til å lage "butikk-skilt", har jeg nå åpnet nettbutikk. Det tar mye tid å fotografere alt jeg har laget, så produktene får komme litt etter hvert. Men det var deilig og litt skummelt å se butikken åpen... Så får tiden vise om jeg får noen besøk og om det blir noe utelling av butikken. Jeg var litt urolig for at noen skal stjele bildene jeg har lagt ut for salg der. Men kom til at hvis noen er så smålig at de vil bruke en dårlig kopi i stedet for å kjøpe orginalen, så får de bare gjøre det! Butikken heter MELLOMROMMET, og ligger på epla.no:

http://epla.no/shops/mellomrommet/



Ett av produktene i butikken: Lyriske Dråper.
Dråpene er sommerens store gjennombrudd:
Collage/akvarell på den ene siden, dikt på den andre,
i snor fra taket.



Mellomrommet

Jeg har endelig begynt arbeidet med å starte nettbutikk. Starten var i går, men det stoppet fort fordi jeg måtte ha et navn! Det finnes mye dumt å bruke nettene til. Men å ligge våken og tenke ut navn til sin første butikk, er ikke så dumt faktisk! Navnet kom det: Mellomrommet. Og et dikt fulgte med.



Mellomrommet

Rommet mellom
  to vingeslag
  sidene i en bok
  stegene føttene tar
    Gir luft

Rommet mellom oss
  er likevel det
  jeg liker aller best

            Synnøve

Bøker

Etter en stund uten, har jeg fått ny skriver. - Type laser, og den virker hver gang! Dermed kan jeg endelig lage flere dikt-bøker. Etter tips fra Tora Liv (fast konsulent og korrekturleser med kun takknemlighet som betaling) har jeg begynt å lage samlinger med tema: Jeg skriver nye dikt ut på lekkert papir og binder dem inn i forsider av akvarell- eller collage-bilder. Jeg kan bruke dagevis på en bok, og tiden eksisterer ikke mens jeg holder på. Har jeg en avtale et sted, må jeg ha på alarm for å huske at jeg skal stoppe! Nå sitter jeg og ser på dem, og lurer på hva i all verden jeg skal selge dem for. Hvordan omsette sånt i kroner og øre? Det går jo ikke... Hva noen mon tro vil betale for dem, blir det som bestemmer. Og at noen en gang skal åpne en bok og lese med et snev av dem gleden jeg hadde da jeg laget dem - det er det jeg vil. Men jeg skulle visst ansatt en selger...

Dikt med naturen som inspirasjon og bilde.

Som tittlen sier: Dikt om det som foregår mellom oss
levende mennesker. Ingen av samlingene er like,
hverken inni eller utenpå.