Juleblues

Jeg gleder meg ikke til jul!
I mange år skammet jeg meg over å ikke glede meg til jul, og prøvde mitt beste å skjule det. Men jeg har kommet til at det faktisk er viktig at vi som ikke gleder oss til jul, sier at sånn er det. Det er nemlig litt for mange som tror at ALLE synes julen er det mest fanstastiske mennesket har oppfunnet. Hjertet mitt gråter når jeg tenker på alle barna som gruer seg til jul, men som tvinges til å glede seg. Som blir fortalt på skolen og over alt ellers at DU MÅ JO GLEDE DEG TIL JUL! Men som har foreldre som krangler eller har gått fra hverandre, eller begge deler. Som feirer jul med voksne som drikker for mye og gjør unevnelige ting utpå kvelden. Når det påstås at 50 % av alle ekteskap ender, så er statsikken for hvor mange barn som gruer seg litt eller mye til jul, ikke så vanskelig å regne ut. Men jeg håper de blir møtt, de små som gruer seg, litt bedre enn jeg frykter.

Som voksen som gruer meg til jul, blir jeg i alle fall ikke møtt med særlig mye varme. Samtalen går vanligvis helt i stå når jeg svare nei på spørsmålet om jeg gleder meg til jul? Egoismen som samfunnet vårt fylles mer og mer av, foredles i denne måneden: Når meg og mine er alt som teller, blir mange  nødt å falle utenfor.
Denne julefortellingen skrev jeg for noen år siden, og brukte som julekort:

EN  JULEFORTELLING

De kom til nabolaget sent lillejulaften.
Alle juletrærne var ferdig pyntet, julegrøten kokt og alle hadde vært rundt hos hverandre og levert julegaver. Freden begynte å senke seg og alle gledet seg til neste dag, selve julaften. Det var da de to skikkelsene dukket opp i mørket. De gikk svært langsom, og ble ikke ordentlig synlige for folk før de nærmet seg husene. Klærne deres var stygge og gamle og at begge hadde langt hår fullt av floker. Det så først ut som det var to kvinner. Men da de kom nærmere, så de at den ene var mann. Den andre var i alle fall en kvinne, for hun hadde stor mage. Svært stor. Hun hadde vanskelig for å gå, og den spinkle mannen støttet henne  fremover. Det gikk sent.

De kom til det første huset i landsbyen, og banket på døren.

Det var lys i vinduene, men plutselig var det visst ingen hjemme. Mannen tok med kvinnen sin til neste hus. Banket på, så skikkelser bevege seg der inne, men ingen åpnet. Slik arbeidet de to seg bortover langs husene. Helt til en dør endelig åpnet seg. Et skarpt kvinneansikt stakk ut av døren, varmen innenfra slo ut bak henne.  JA? Mannen hilse høflig, og lurte på om det fantes noe sted å overnatte her i nærheten? De trengte en seng for natten, for kvinnen hans… NEI! avbrøt kvinnen i døren. Her var ingen sted å overnatte! Det skulle de tenkt på før. Døren ble lukket bestemt i, fulgt av en diskret lyd av en nøkkel som ble dreid rundt. Mannen stod stille en lang stund med bøyd hode. Før han fikk kvinnen sin på beina og med seg videre til flere stengte dører, forbi vindu med lys og pynt innenfor.

De kom til slutt til havnen.

Der var en hytte med lys i vinduene, og mannen banket på der også. En kraftig fisker åpnet døren. Før mannen hadde frembragt ærendet sitt, hadde fiskeren sett det hele med sine kloke øyne. Han steg til siden og bød dem inn. Det var kun en seng der inne, forklarte fiskeren. Men den var bred og god, de kunne få den. Selv kunne han sove i en stol. Utpå neste kveld – som var selve julekvelden, var det tydelig at kvinnen skulle føde. Fiskeren prøvde å få tak i jordmoren, men hun ville ikke ut på selve julekvelden med mindre det stod om livet. Det var vanskelig for en fisker å bedømme om det stod om livet. Så han gikk hjem igjen uten jordmor. Han gjorde sitt beste sammen med mannen for å ta imot den lille gutten som ble født utpå natten.

Dagen etter, var fiskeren ute igjen.

Det var tomt for mat hos ham, siden de hadde blitt så mange flere enn han hadde tenkt denne julehelgen. Mens det lød julesanger fra kirken, leitet fiskeren etter et hus hvor noen hadde litt mat å avse til dem. Han kom tilbake med noe motvillig gitt brød og smør. Fisk skaffet han selv, og god kaffe hadde han kjøpt inn til julen. De levde godt på dette, mens kvinnen og den nyfødte gutten kom seg til hektene. Langt utover de mørke kveldene satt de med tente lys og snakket sammen om store ting. Folk som gikk forbi i løpet av julehelgen, underet seg over lyset som falt ut fra vinduene til fiskeren. Ryktene gikk om at han hadde tatt de to fremmede inn i huset sitt, og ingen forstod at han våget det. Man kan aldri vite hva som reker langs veiene!

 Da julen og freden og gleden var vel over i nabolaget,

reiste den lille familien videre. Det var først lenge etter de fikk vite hvem den lille gutten var. Men da var det for seint å få en ærefull plass i historien.

Synnøve

I butikk

Nå henger en bitte liten utstilling med uro`er

og bøker hos HRM Design i Vågabakken på Jørpeland.

Heidi er en nydelig dame, og syr fantastiske kjoler.

Verd et besøk!

Om å ikke virke

I dag våknet jeg med en idè i hodet! Jeg ble så glad, for nå har jeg vært syk en måned: To uker før jeg fikk fjernet blindtarmen og to uker med komplikasjoner etterpå. Og i all den tiden, har jeg ikke skrevet annet enn noen dikt på mobilen - som man kan skrive på når man ligger. Men i går kom denne idèen: Av alle ting om hvordan lage årets julekort. Etter reisen til Israel i mai måtte det bli noe med Betlehemsmarkene, som gjorde sånt inntrykk på meg. De ligger øde nå, ryddet for oliventrær, for å unngå at terrorister skal gjemme seg der, for å beskytte bosettingen på høyden bak. Det ble et sterkt møte med hele stedet.

Nå begynner jeg som smått å jobbe med et prosjekt som har blitt utsatt for lenge nå: Neste år feirer Pilegrimsgarden 10 års jubileum, og jeg har lovet å lage noen rammer med dikt om det å være på retreat, og bilder. Hvis jeg gjør bitte litt hver dag, kommer jeg nok i mål. Dette er dagens bitte lille arbeid:

Jeg har hatt mye tid til å tenke her jeg har lagt. Tror på ingen måte at Gud vil vi skal være syke, men sykdom hender, og da tror jeg Han er suveren til å bruke anledningen til å gi oss noe. Når vi er hjelpeløse og sårbare, er vi kanskje mer åpne til å ta imot også? Denne gangen har Han benyttet anledningen til litt viderutdanning! Jeg oppdaget som så mange andre, at når jeg gjør ingenting, kjennes det som jeg er Ingenting. Enda jeg har vært bevist på å ha identiteten min på rett plass.... Så har jeg havnet i grøften å blitt for mye en Human Doing og for lite en Human Being. Det er ikke bra å bli det en gjør. Jeg tror at det er bedre å være den en er, og så gjøre sitt arbeid ut fra dette ståstedet. Arbeidet blir både bedre og mer ekte da. Og livet får næring i stedet for å tappe.