Kunst fra hjertet

Siden vi ikke har barn i huset, og dermed ikke tusen juleavslutninger å gå på, pleier førjulstid være ganske rolig her hos oss. (Hvorfor alt skal avsluttes før jul, har jeg forresten ikke forstått - er det noen som skal dø? Eller sees vi ikke alle og forsestter med akkruat det vi har gjort til nå, rett over nyttår...? I alle fall, så har jeg sånn passe mange av sorten, så jeg klager ikke.)

Men i år har det vært en lett kaotisk advenstid frem til nå. Noe har vært kjekt, andre ting ikke kjekke i det hele tatt. En av tingene som raskt havent på "Gjør aldri dette igjen"-listen var julemesse..... Satt der blandt fint håndverk og håndarbeid og hjemmestikk og julegrøt - med DIKT - og følte meg totalt malplassert. Folk kom jo ikke dit for hverken å lese eller kjøpe dikt. Litt salg og noen samtaler ble det i løpet av lørdagen. Men likevel: Aldri mer messe for meg!

Blant det som har vært fint å jobbe med, har vært samarbeidet med Stine på Thrane Gård. I kveld skal jeg dit på

KUNST FRA HJERTET
kl 18

der skal være musikk og utlodning av kunst til inntekt for Funkishuset. Jeg misstenker at min mor var med å starte en forløper av dette stedet, og det håper jeg å finne ut i kveld. Hun startet nemlig "Veiledningsenteret for stoffmisbrukeres pårørende" (kort og klingende) i nittenhundreogåttisyv eller noe sånt. Nå er Funkishuset et sted for rusmissbrukere i Sandnes. Og de som jobber der har drømmejobben min! Det var sånt jeg ville med å bli sosionom. Men livet og Gud ville at jeg skulle bli forfatter m.m. og jobbe med ord i stedet. Jeg jobbet mye med boken jeg har levert til utlodningen. Det ble som om de to livene mine hang litt sammen en stund, mens jeg jobbet. Og ingenting var godt nok for de som denne kvelden skal handle om. 

Om kunst

I notisboken med dikt under arbeid, finner jeg dette som jeg har skrevet:

Til å kopiere

har vi maskiner

 

Kunst

er å uttrykke

hva mine øyne

ser

 

 

 

Juleposer

- Det er så vanskelig å finne julgaver til de som har alt og ikke trenger noenting som helst, sier vi hvert år på denne tiden. Hva er det alle likevel trenger, lå jeg våken og grublet på i natt mens jeg laget lister i hodet over hvem som skal få hva i år. Men det alle trenger kan ikke settes på en liste for det altfor stort og viktig og levende for det:

Alle trenger å bli sett.

Husket, regnet med.

 



Så tenkte jeg på de som virkelig trenger absolutt alt: Hva ville de ønske seg mest? Det er de som går rundt i verdens rikeste land og ikke har noe og er utenfor, som alltid har lagt meg på hjertet. De som bor på gaten, som er ruset døgner rundt, som har livet i en sekk og den sekken er full av kaos. Stine på Thrane Gård Galleri skal sette disse i fokus nå i desember, fortalte hun meg da jeg var innom med bøker til galleriet: Den 19 desember skal hun lodde ut kunst, og pengene går til Funkishuset som er et sted for rusmissbrukere i Sandnes. Og jeg holder på å lage en bok som skal være med i utlodningen.

 

Men hun fortalte også at hun hvert år pleier lage juleposer som Funkishuset får til utlevering blant brukerne sine. Disse juleposene har lagt og vaket i hodet mitt: Hvordan føles det å få en pose med noe godt i rett før jul, når man lever på utsiden av samfunnet og er sett ned på av bortimot alle? Føler de seg sett? Hvordan slike gaver blir gitt, betyr jo alt. Med et nådig nikk, eller med blikkontakt.  - Det er stor forskjell på det. Blikket må være der, det som sier at jeg vet du finnes og har sett deg og her er noe til deg fra meg. Jeg har bare vært på lynvisitter i rusmiljø og hospits som idealistisk sosionomstudent, og vet veldig lite om hva de som lever der virkelig ønsker seg. Utenom dette dette:

Å bli sett.

 

Jeg står opp kl halv ett om natten og begynner å rote i atelièet: Har jeg noe som kan puttes oppi Stine sine juleposer, som kan si at jeg har sett dere, jeg og? At jeg ser og føler med og blir oppgitt og forbannet over hvordan dere blir behandlet. Jeg finner noen dikt trykket på tykt papir, fra en adventkalender jeg laget en gang, og andre dikt som er ment til å bli med på bilder men aldri kommet dit. Jeg bretter dem og knyter snor på. Det blir en liten bunke før søvnen roper, og jeg fortsetter rett etter frokost. Finner mer tykt papir og skriver ut flere korte dikt som kan gi noe å tenke på. Bretter dem og knyter snor rundt. Først etterpå ringer jeg spent til Stine og spør om hun vil ha dem med i juleposene sine? Det vil hun.

 

 

NATT 

Sitter oppe

med natten

så den ikke

skal være

så alene

 

Sitter oppe

og deler

hemmelighetene

den pleier

ha alene

 

                Synnøve





Teaterprogram

Den siste uken har vært spesielt kulturell: Jeg har vært på teater to ganger. Først og så fantastiske "Teaterkonserten Bethoven" med venner før helgen. Og i går var jeg og så "Trollspeilet" med bestemor Turid og tantebarn Ronja. Det første som møtte meg innenfor døren på teateret, var en dame som solgte program. Jeg ble dratt i den retningen og måtte selvfølgelig ha. Både fordi det er kjekt å lese om stykket jeg skal se, men mest fordi teateret lager så fine program! Jeg falt i staver begge gangene jeg fikk dette stykket kunstverk i hendene. Det er godt papir og fine bilder, og jeg ble stående midt i køen av folk som skulle inn og bare bla. Lurte på hvor mange man for skams skyld kan kjøpe, men nøyde meg med ett til hvert stykke, som jeg tok forsiktig med hjem. Nå er de revet i biter, de fine fargene og strukturene skal få komme med i bilder, og forsiden på "Bethoven" har allerede blitt del av omslaget til en liten bok.
- Sånn er det å ha et lidenskapelig forhold til papir...

Jeg oppdraget forresten en stor fordel med å glemme ta med ekstra pute til stolen for min lille niese: Hun måtte klatre opp i fanget til tante for å se bedre!

Ut i verden

 

 

Resultat av den konsentrerte arbeidshelgen som var: Flere nye bøker, og en masse kapp som det ble bokmerker og små notatbøker av. Måtte fylle hullene i samlingen som kom etter å ha levert fra meg en bunke bøker til trivelige Stine på Thrane Gård Galleri. Hun spurte også om jeg ville lage en bok til en happening med utlodning av kunst den 19. desember. All inntekten går til Funkishuset - sted for rusmisbrukere i Sandnes. Spør om gammel sosionom om slik! Klart jeg ville. Har begynt på noen ganske store bøker, en av dem skal bli med på utlodningen. En annen skal få komme på en stor rundreise: En vandreutstilling med Ryfylke-kunstnere. Det satt lagt inne å melde meg på den siste, for jeg ser ikke meg selv om en kunstner men kaller meg fortsatt "skribent". Sånn jevnlig får jeg kjeft for den tittelen. I det minste heter jeg "forfatter" mener noen. Smaker på min egen tittel:

 

"Visuell poet"

Uten avbrudd

Jeg har vært og levert en bunke håndlagede bøker til Thrane Gård Galleri i Sandnes, der de skal være utstilt og mulig å kjøpe frem til jul. Det gjorde et innhogg i bunken av bøker, og jeg fikk fart på meg til å lage nye. En helg aleine hjemme, ble til ganske mange nye, jeg jobbet og jobbet uten å bli avbrutt og uten å måtte gå inn og ut av det. Dvs. mange og mange... Det går seint, men så blir det sjel i hver bok og jeg nyter å jobbe med dem.

http://www.thranegaardgalleri.no/

Skrivemaskin

 

Det er ikke lett å stille ut bøker... Selv om de er håndlagede og forseggjorte og aldri så fine, så er de tross alt flate. Siste nytt innen visuell poesi, kom i hus i høstferien. Da kom den snille faren min på besøk med resten av familien. Og med seg hadde han en gammel skrivemaskin som jeg hadde kjøpt i Bergen. Den skal få fast plass på utstillinger fremover.

 

Idèen kom i sommer:

Vi gikk i gatene i Granada på kveldene. Mørket var lunt og gatene fulle av folk og liv, uten at det var støyete. Granada hadde en dyp rytme som tiltalte meg. Det var ikke hipt og kult, men langsomt og kanskje litt lat rytme i den gamle delen av byen. Vi gikk langs elven med eldste bygningene og så på gateselgere og reklame for flamenco. Da hørte jeg plutselig lyden av en gammel skrivemaskin! Der på fortauet satt en mann og skrev dikt på skrivemaskin, brettet dem og la dem i en kurv. Bare ta et dikt, stod det på en lapp. Jeg måtte jo snakke med han og høre hva han gjorde, og han skrev av korte, spanske dikt som datteren stod ved siden av og holdt opp. Selvfølgelig tok jeg et dikt, og selvfølgelig betalte jeg for det. Fikk det oversatt, ergret meg over å ikke ha kamera med, takket mange ganger og gikk videre med en ny idè i hodet.

Vise og lyrikk- kveld

 

 Vi har begynt å planlegge en vise og lyrikk-kveld her i bygden om to uker. Vi, er mannen Harald som synger, Johannes som spiller gitar. Og jeg skal lese dikt og et eventyr. Det er gøy å være i gang, det å være flere sammen med meninger og vinklinger som er annerledes enn mine. Deilig fordi jeg gjør så mye på egenhånd, og det er veldig spennende med toner til ordene. Johannes er så god til å spille, han lager driv over det han gjør. Jeg oppdager at diktene har en rytme som kan følges, og at de blir annerledes når jeg leser dem sammen med musikken. Vi har satt et spennende tema for å få en rød tråd gjennom kvelden. Og jeg har laget plakat. Den er ikke akkurat profesjonell, men det var sånn den måtte bli når det var jeg som laget den!

Med bilder

Høsten er visuell. Og jeg har fått nytt kamera til å fange den. Det gamle tålte ikke vann, og likte til min overraskelse ikke å bli vått to ganger på en sommer.... Jeg hadde ikke råd til nytt, nytt, selv om det fristet veldig. Men endte opp med et brukt Canon, som var bare litt nyere modell enn det gamle. Jeg trøster meg med at det er lett å ta i bruk, for jeg kjenner det allerede. Har løpt rundt i skog og fjell for å ta bilder disse dagene med sol. Men så fant jeg de aller beste motivene i husveggen. Det finnes en del forslitte ordtak om slikt, jeg nevner dem ikke...

 

 

 

 ______________________________________________________________________________

Samtidig jobber jeg med bilder til neste bok, som synes langt unna nå som jeg har gitt opp historiene fordi jeg ikke kom lenger med dem nå. Jeg ser for meg en bok som er en egen verden når man åpner den, og da kan det ikke være bare dikt, det må det i alle fall bilder med. Nå går jeg gjennom bilder av det jeg har laget siste årene. Jeg begynte nemlig å ta bilder av alt, mest for gøy. Siden oppdaget jeg at vi har en kjempegod scanner på biblioteket, og har gått over til den. Av og til er det gøy å leke litt med bildene. Jeg går inn i dem og zoomer og klipper ut små biter, som jeg redigerer litt og dermed har jeg et nytt bilde, som jeg ikke så mens jeg laget det store.

Min heltinne

Jeg kjenner ingen som leser Herbjørg Wassmo, men noen må det være for hun selger godt. Hun har vært min heltinne siden jeg fant "Dinas Bok" i min mors bokhylle. Ingen bok har fenget meg så totalt. Den var så rå, og språket lignet ikke noe jeg hadde lest før. Jeg har hverken lest eller likt alt hun har skrevet, men noen av bøkene lyser i bokhyllen min og gjør meg varm bare jeg ser dem. Nå har hun gitt ut en selvbiografi. Den var ikke særlig spennende, for å si det som det var. Men hun skriver så godt, at jeg holdt den ut og vel så det. Så slo det meg at det var noe kjent med historien, og hentet frem igjen "Det Syvende Møtet". Og der var hun! Det var den samme historien, med ulike og like trekk, som i selvbiografien. Og språket var der... Jeg får gåsehud mens jeg leser og må gjenta noen avsnitt flere ganger. Det Syvende Møtet ble med på langhelg i Barcelona, og reddet helgen siden magen bare ikke liker den spansek bakteriefloraen og ble tilbragt mye på hotellrommet....

 

Det både inspirerer og gjør meg motløs å lese noe så bra. Nettop våget jeg meg på å sende et spørsmål om en annen av mine forfatter-helter ville lese historiene jeg har liggende. Han tok ikke sånne oppdrag, skrev han. Og jeg har bestemt meg for å legge dem bort. Til modning, eller kanskje til annet bruk. De egner seg til muntlig fortelling, bedre enn til lesing, for jeg får dem ikke lange og rike nok til det.

 

Jeg fortsette å skrive på og lage bilder av diktene i stedet. Men jeg tenkte i helgen at det har gjort noe med meg å få gitt ut på forlag. Siden det, har jeg begynt å tenke om det jeg skriver når ut og blir tatt imot og forstått. - I stedet for å tenke på om det uttrykker det jeg vil ha sagt, om jeg leker nok med ordene og om de har nok snert. Det kjennes som jeg har blitt for utadvent, og må vende meg inn igjen.

Nedtur og trøst

Jeg viste jo at sommerens posjekt ikke ville binge inn noe som helst økonomiske, men heller koste en del i reise. Å henge opp spørsmål ute i skogen betale ikke. Jeg viste jo det. Og at de to utstillingene jeg var med på var små og ikke ville selge så mye fordi den ene var avsides og den andre var jeg ikke til stede på. Jeg viste det og. Og var fornøyd med å ha berørt noen og sannsynligvis fått mange til å tenke litt. Jeg var fornøyd. Men nå har det sneket seg inn en følelse av å ikke ha noe igjen for sommerens abeid. Den kom da galleiet som har hatt noen bøker og uroer utstilt, meldte at jeg kunne komme og hente dem, de solgte ikke. Jeg opplevde galleri-eieren nedlatende da jeg leverte bøkene, og angret på det hele. Nå stålsatte jeg meg for å hente arbeidene mine, og hadde noen syrlige kommentarer på tungen i tilfelle mer nedlatenhet. For jeg vet jo at jeg er ukjent og lager ikke sånt som vanligvis selger. Men har blitt endel salg de siste årene likevel, og det betyr noe for de som kjøper, det får jeg vite jevlig. I dette galleriet var de feil, og jeg kunne bare vist det og hatt hodet høyt. I stedet følte jeg meg bitte liten og puslete og misslykka der jeg stod og tok imot papirposen fylt av mine sarte greier laget av papir og det styrtregnet ute og jeg måtte spørre om en plaspose som jeg la inntil brystet og styrtet ut av butikken.....

Og prøver alt jeg kan å IKKE tenke at det var siste gang i galleri, for det finnes flere i verden, og sjansen kan by seg igjen. Flere utstillinger kan by seg, og andre sjanser jeg ikke vet om. Jeg må bare fortsette å skrive, selv om jeg sliter litt med motivasjonen nå.... Trøsten er at jeg fikk tilbake noen utrolig fine bøker, som jeg hadde glemt at jeg hadde laget, og det er godt å ha dem hjemme igjen. En av dem var denne:

 

 

Nå åpner jeg dagens mail, og finner dette trøstediktet

fra poesiringen jeg er med i:

 

DRØM

Det hender jeg får spørsmålet

drømmer du om å slå gjennom

Jeg drømmer ikke

om å slå gjennom noe som helst

Får jeg derimot muligheten til

å forsiktig åpne ei dør

slik at den som vil

kan trå inn i et lyrisk landskap

Dersom den muligheten

skulle by seg

vil jeg langsomt lukke opp

og si velkommen 



 

                                                        

                                                              Guro Skottene

Høstens første bilder

 

Sommeren er fin, det er da jeg lader batterier. Men det var godt da hverdagen var tilbake og jeg endelig fikk ro til å jobbe igjen. I sommermånedene har jeg så vanskelig for å konsenterere meg, alt utenfor vinduet frister så! Nå er det kortere dager og mindre tid til båt, kaldere og mindre å gjøre i hagen. Og selv om jeg sier jeg ikke liker det, innrømmer jeg at det er godt å få roen til å legge plast på arbeidsbordet, spre utover papir og lerret og lime og male i vei. Egentlig skulle jeg fortsette med å samle diktene jeg har bestemt skal bli en ny bok. Men det er så kjedelig... Og så mye gøyere å lage bilder av de nye diktene!

 

 

 

Siste gang

Prosjekt TANKESNOR er avsluttet. Nå har den hengt rundt i turområder i sommer og forhåpentlig gitt turgåere noe å tenke på, med sine ekstistensielle og til tider plagsomme spørsmål. Jeg har likt det - å henge opp og gå. La utstillingen være der og ikke vite hvem som leser eller hva de siser om den. La den leve sitt eget liv. Skulle ønske alle utstilllinger kunne være slik! Og kanskje finner jeg på noe lignende, for det har vært gøy å burke det store uteområdet til det jeg har laget. Så er det selvfølgelig gøy med gode tilbkakemeldinger!

Siste gang den var ute og luftet seg var da det åpnet ny tursti over Åsen, like i nabolaget. Jeg hang den opp fredag og reiste til Bergen i helgen. Der var vi på den gamle gode hytten vår på Hylkje, traff familien jeg ser for sjelden, fisket og spiste fangsten samlet rundt det vi fant av stoler og bord i det lille rommet. Hadde det fint og var et annet sted, lot utstillingen være helt i fred. Nå må jeg gå og hente den inn igjen, håper alt er der!

På by-tur

I går var Tankesnoren på bytur. Jeg hadde fått tips om og sett meg ut et sted i Sandvedparken i Sandnes. Det er en lang park som følger en elv, har store trær og mye skygge. På en liten lysning med  trærne stående rundt, og der passet spørsmålene på snor godt. Det var litt dunkelt inni der, og de hvite plaggene lyste opp. Elven rant bak, og det var i det hele tatt veldig fint. Men det regnet et stort sommerregn, så både jeg, mannen og kamera, plagg og snor ble søkkvåte. De tåler regn, men faren var at det ble så tungt at det kunne sige ned mot bakken. Men så, da vi satt og drakk morgenkaffe hos Åse og Trond etterpå, sluttet det å regne.

 

Før vi hentet utstillingen igjen på kvelden, spiste vi middag i byen og feiret siste feriedag. Det tikket inn en melding om at det var mange fok som så utstillinge, at de ble berørte og tok bilder. Jeg ble veldig glad. Og stolt! En dag i tankens tjenste: Frem og tilbake til byen to ganger for å henge opp spørsmål å tenke over.

Hage i juli

 

Sammen med fjellbilder på kamera, fant jeg noen som jeg tok av

Tankesnor i hagen til Bjørg Mary, der det var utsilling i juli.

Arbeidstart

I går var jeg i Lyse kapell og hentet sommerens utstilling. Jeg hadde ikke sett den selv, for Eva var så snill å reise inn med både mine bøker og sin egen keramikk og sette alt opp for en måned siden. Salget var sånn passe - det dekket reiseutgiftene og litt til. Men jeg hadde ikke ventet så mye heller. Grunnen til at jeg sa ja til å ha bøker der i sommer, var for å bidra til at det er litt liv og røre i det bitte lille stedet innerst i Lysefjorden. Med på turen inn fjorden fikk vi med oss en konsert med Rønnaug Fossalsvik, og et møte med initiativrike Aud Eli, som hadde ansvar for at kapellet var åpent for besøk 3 uker i sommer.

Sommerens andre utstilling var i hagen til Bjørg Mary på Jørpeland mens vi var på ferie. Der var salget helt nede på null, men jeg fikk hengt opp "Tankesnor" og det var det viktigste. Jeg konkluderer i grunnen med at jeg må være der selv, hvis det skal bli noe salg. Det er noe annet å møte den som har laget det man ser på, tydeligvis. Det er jo forsåvidt et kompliment til meg selv.... Men frustrerende fordi jeg synes det er så krevende å selge, og det hadde vært så deilig å bare kunne levere fra seg og gå...

Men sommeren utenom det labre salget har vært god! Jeg har fått mye varme - både to uker rundt omkring i Sør-Spania, en uke på retreati Danmark. Og så fortsatte jammen varmen hjemme i hagen og på fjorden. Jeg har ladet batterier, og det var helt nødvendig.

Nå har vi siste uken av ferien her i huset, og den bruker vi til å rydde litt. De små bøkene mine kommet hjem igjen, til lettelse både for dem og meg. De synes det er så nifst å være ute i den store verden. Ligge der sårbare og bli bladd i og tittet på og forkastet. Kjøp, liker der, for da får de bli med noen hjem. Men det er den ventingen de ikke liker. De sier det til meg hver gang: Skal du gå nå og la oss ligge her aleine..... ?! Og jeg må rive meg løs og går i dagevis og bekymrer meg for dem og synes det et fælt. Jeg tror ikke jeg venner meg til det, heller. Men sånn må det bare være  hvis det jeg skriver skal ut i verden av og til. Og det må det jo. I dag har den kjempeflinke snekkeren min laget slagbenk i atleiè-et mitt! Der kan jeg lagre ting og tang fra det stappfulle arbeidrommet nedi, og sitte og skrive oppå. Genialt, og det passet helt perfekt, som alltid når han lager ting i huset. Men jeg kjenner jeg har hatt nok fri og spinner etter å begynne å skrive igjen. Så jeg begynnte nå i dag med praktisk å pakke opp og se gjennom arbeidene mine, og å åpne nettbutikken igjen:

http://epla.no/shops/mellomrommet/

Sommerutstillinger

UTSTLLING  1:
Spørsmål under trærne i Dalen i går.
Tankensoren hadde fått en liten notis i lokalavisen fredagen før, og det er et område det går mye folk. Så det er godt mulig at ganske mange så den i løpet av dagen. Men det vet jeg ingenting om, for jeg hengte den opp om morgenen og tok den ned seint på kvelden. Det var litt skummelt, men befriende å gå fra den og la den leve sitt eget liv dagen gjennom. Håpet er at noen fikk noe å tenke på - og jeg har fått et par tilbakemeldinger på at sånn ble det.

 

 

 

 

 

UTSTILLING  2:



Jeg har vært og besøkt Bjørg Mary Fjelde Heskje på Jørpeland i dag. Hun og tre andre pleier ha utstilling i hagen hennes på Tungland i slutten av juni. Jeg har aldri kommet meg dit for å se, men hørt om utstillingen med store positive fortegn. I år ville de gjerne ha med Tankesnor, og det ble jeg veldig glad for! Hagen var vidunderlig, med stor gressbakke helt ned mot fjorden og gamle frukttrær som ropte etter å få hengt noe i. De skal få holde på min snor den 22. juni, selv om jeg er i Spania da.  Jeg ble varm om hjertet av sånn vennlighet jeg møtte - at de ville ha både snor og bøker med, selv om jeg ikke kommer til å være der selv. Det er sånt vi trenger for å vokse: At noen gir oss en sjanse og åpner en dør for oss av og til.


UTSTILLING 3:
Lyse Kapell sammen med Eva mellom 13. juli - 11. august.


UTSTILLING  4:
Jeg håper å få hengt Tankesnoren opp på Tau i løpet av sommeren, og kanskje i Sandnes mot høsten en gang. Det er fint å få den ut i verden flere ganger. Når den nå er laget og ligger her, er det lett å henge den opp. Jeg må bare få tillatelse av grunneigere og slikt, og finne en dag som passer. Det er gøy å henge den opp på steder den kan overraske, men derfor er det en fin balansegang mellom overraskelsen jeg ønsker, og det at jeg blir bedt om å gjøre det bitte litt kjent på forhånd.... Å gi et pip et par dager før, er derfor så langt jeg vil strekke meg!

Lyse 2013

 

 

 

 

 

Jeg skal få være med Eva Sæverud og keramikken hennesog stille ut i Lyse kapell i sommer også. Nå har jeg laget ferdig en liten bunke diktbøker. Har trykket, limt forsider, sydd sammen og kost meg. Litt nå og litt da, mellom alle vårens påtregnende gjøremål ute. Plutselig var de ferdige. Trykket også på nytt to gamle samlinger: DIKT fra retreater fra 1998 og HORISONT fra 2007. Flere bilder på Galleriet - linken øverst til venstre på siden.

 

Har laget en samling dikt skrevet på fint papir, og bare det. De ble veldig enkle, og jeg likte dem. De skal også få være med til Lyse og henge på kapellveggen. Der er litt mørkt, så jeg får bare ta med de lyseste. Og så kan de godt handle om tro, siden det er et kapell. Og det kjennes godt.

Kapellet og utstillingen er åpen nesten hver dag mellom 13.juli og 11. august.

Langsomme båter

Endelig er det varmt og tid for båt! Robåten ble oljet sist helg og ligger nå på Haukalivatnet. Og snekken kom på slipp i går. Vi har tenkt at å ha to trebåter er for mye, i alle fall hvis mannen skulle til Liberia tre måneder om gangen fremover. Så snekken har lagt for salg en måneds tid. Men den har ikke blitt solgt og nå skal mannen ikke være borte så lenge hver gang, hvis han i det hele tatt skal. (Det bestemmes i disse dager...) Så skal vi beholde den eller likevel selge, for det er mye arbeid med disse gamle perlene? Vi har diskutert frem og tilbake, men uansett den må på slipp og bunnsmøres.

 

Og det ble altså gjort i går. Jeg gikk den fra havnen til slippen i solskinn og blikkstille fjord, med varmt i koppen og motoren som laget godlyd. Mannen stod klar med slippen da jeg kom inn, og da båten var oppe kunne vi se at skroget fortsatt er helt fint. Så vi bestemte oss bare, for at denne båten kan vi ikke selge! Nå har vi solgt to snekker de siste 10 årene, fordi de vokste oss over hodet med arbeid. Denne, beholder vi!

 

 

 

Men det er det samme hver gang jeg står og skraper og oljer på båtene våre: Folk stopper og prater, og det er jo så trivelig. Men så kommer alltid en lekse om hvor mye arbeid det der må være osv. Og noen legger til at "DU har vel tid til det der, men JEG hadde aldri hatt tid til sånt!" Og jeg undrer meg hver gang, over hvor stort behov noen har for å fremheve hvor skittviktige de er, og hvor gjerne de trykker andre ned for å fremheve det. Etterpå underer jeg meg over hvorfor det stikker i meg hver gang jeg hører den der leksen. For nei, jeg er ikke skittviktig, har ikke jobb med høyt lønnstrinn og frynsegoder. Og ja, jeg har tid, for jeg har et langsomt liv og langsomme båter. Og jeg er stolt av det! Så nå jobber jeg med å huske det, hvis kommentarene skulle komme til å hagle i år også. Og det gjør de nok.

 

Tenker på hva jeg ønsker meg av denne sommeren. Utenom å sitte i båt og duppe - forhåpentlig i litt sol, og ofte med venner på besøk ombord - så er det bare det å skrive som drar voldsomt. Om sommeren stopper alt annet jeg gjør av betalt og ubetalt arbeid, folk er på ferie og har i alle fall god tid om de er hjemme. Så det er TID til å skrive. Og det er det jeg vil! Gjøre klar diktsamlingen jeg har begynt på, kanskje. Eller lage bilder og bøker av dem. Så om jeg ikke har en skittviktig jobb, så vet jeg i alle fall hva jeg skal i dette livet, og det er ganske stort, faktisk!

 

 

 

 

 

Nytt papir

Da jeg var i Oslo for noen uker siden, kjøpte jeg papir. Selvfølgelig, det er liksom det jeg kjøper når jeg er ute og reiser. I hovedstaden er en butikk som heter Norway Design, som av en eller annen grunn selger unorsk papir i kjelleren. Mengder av håndlaget og all slags kvalitetspapir. Jeg gikk helt amokk blant bomull- og sukkerrør-papir i store ark, men måtte begrense meg til to ruller, så jeg fikk dem med hjem. Etterpå ble de med på besøk til niese Brit Tone, og etter det tilbake til kusine Lotte der jeg bodde. Da var det blitt seint, det var helg og mye folk ute og bare noen av dem var edru. Jeg måtte bytte bane på Oslo S, og tviholdt på både papir og veske og meg selv og følte meg som en skikelig vettskremt landsens jente i byen. Siden kom papir-rullene seg helt hjem via håndbaggasje på fly og ferjetur i styrtregn.

Så lå de her og ropte på meg i flere uker, for det var tusen andre ting som måtte gjøres. Den siste måneden har jeg fått skrevet altfor lite i det hele tatt. Livet har vært fult av andre ting, og ikke alt kan velges bort. Jeg blir som vanlig en furie når jeg ikke får skrive og kjefter på alt som står i veien, uten at det alltid kan noe for det eller forstår skyllebøtten...

Men sist uyke fikk papiret skrift! Jeg skal lage noen lange remser med bare dikt og ikke noe mer på. Nå skal jeg finne ut hvordan de skal henges opp.

Spørsmål under trærne

Røssdalen i går:

Jeg har tenkt at jeg ville henge opp igjen Tankesnoren, og ikke bare pakke den vekk etter påsken. Har sett for meg å henge den opp forskjellige steder, som en overraskelse for de som kommer forbi. Og forhåpenilig gi dem noe å tenke på. Røssdalen var første stedet den fikk lufte seg for en dag. Dalen er berømt for sin hvitveisblomstring på denne tiden: Hele dalen er hvit i bunnen, og det er mektig og trolsk mot de høye svarte fjellene som raver på hver side av dalen. Det er vakkert der inne, jeg har gått mye tur der, og bla. skrevet et eventyr om småfolket jeg er sikker på lever i uren og under røttene på de gamle, krokete trærne som vokser der.

 

 

 Så tidlig (for noen) om morgenen, var Tove og jeg der for å henge opp snorer mellom trærne og klærne på dem. Jeg ville på gudstjeneste, men det tar sin tid å bli ferdig når den kreative delen av hjernen jobber og tenker i bilder og ser alt fra alle vinkler og at alt må henge ihop og bli en historie. Så etter flere timers tråkking var jeg skikkelig trøtt, fortet meg hjem men kom likevel for seint i kirken. Men der foreslo vår fine prest, Ole Wollert, at vi skulle ta fellestur til Rossdalen, se på utstillingen, finne ut om hvitveisen blomstret og grille.

 

 

Så jeg drog hjem og kledde på meg turklærne igjen, pakket sekk og spurte min trøtte gamel hund om han ville på tur igjen? Heh... sa han for han hører litt dårlig. TUR?! spurte jeg igjen. Ja, sa han, jeg er klar, er ikke du, alltid må jeg vente på deg, kom nå! (han sier det, hele hunden sier det, hver gang!)

 

Dagen kan oppsummeres i: Elendig foto-lys, trivelig selskap, god grilling, litt dårlig bålkaffe, glade barn som byttet på å leie hunden, og ganske vårlig. Men ikke helt... Ikke sol, ikke hvitveis. Bare et par, som alle tok bilder av. Om kvelden var jeg så trøtt, så trøtt og kjente at jeg savnet mannen, som kom hjem fra Liberia i dag.

Bruce!

Hva gjør en poet med litt trøtt kropp når hun er på diger Bruce Springsteen-konsert for første gang? Jo, hun er litt spent på forhånd på hvordan kroppen vil klare det, køer, ståing og det hele. Men klart jeg blir med når Trude inviterer! Vi drikker nesten ingen ting hele dagen, i redsel for de der dokøene. Men som ofte i livet, er all bekymring bortkastet. (Bekymring er som å sitte i en gyngestol, som en vennine sier: Man kommer ingen sted, men har noe å gjøre på.) Vi kommer rett inn, har sitteplasser og trenger ikke vente lenge før helten vår kommer på scenen. Andre sang er sånn som andre band slutter konserten med: Full trøkk og den varer og varer. Og det er bare begynnelsen! Avisene skrev dagen etter at publikum var litt trege, men det var IKKE oss! Jeg spretter opp og setter meg ned igjen når jeg oppdager jeg står aleine. Men når helten på scenen spør hvorfor vi sitter, er det slutt på å ta hensyn. Etter to timers dansing er kroppen til poeten sliten, men det er ikke folka på scenen. De holder på en hel time til, og jeg klarer ikke stå stille, det er umulig til den musikken. Det er en rus, og det er deilig. Å, livet må ikke bli for alvorlig, tenker jeg og kaster meg ut i det.

Hva gjør poeten dagen etterpå? Hun analyserer tekster, selvfølgelig. Jeg må spørre Trude, som har fulgt bedre med enn meg, hva han mener noen steder. Og oppdager til min glede at mannen fortsatt bruker masse ironi, som i "We take care of our own" om Katerina-orkanen. For det gjorde de jo ikke, akkurat. Jeg tenker på noe jeg leste i Helge Torvund`s Diktskole på Dagbladet nett, som jeg har kost meg med i vinter: Han mener at å skrive politisk for å påvirke folk, alltid blir dårlig poesi. Men klarer poeten å stille seg på side med folket og uttrykke det alle kjenner, blir det stort. Og det er det han klarer, Bruce. Vi kjenner oss igjen, og derfor elsker vi det. Dessuten kritiserer han amerikanerne. De liker det ikke der borte, men er det noe vi elsker her på berget, så er det når amerikanere blir kritisert!

Neste bok

Dette var meg da jeg dro i land min første bokutgivelse på forlag for to år siden. Nå jobber jeg med neste. Filer og former på diktene og ser at jeg har mer enn nok til en bok. Men har ikke funnet helt orden i en rød tråd enda, det kommer nok. Vil at den skal bli en reise, kanskje ikke bare dikt men andre tekster også, og gjerne bilder. Så følger jo jobben med å finne et forlag som vil gi den ut, så vi snakker langt frem i tid. Men jeg synes det jeg jobber med er godt nok, så jeg skal ikke gi meg før jeg finner noen som vil ha det. Et forlag som VÅGER. De der som sier "dikt selger ikke" kan bare sitte der med de romantiske bestselgerne om en kvinne som roter i fortiden - som markedet flømmer over med, sammen med den evindelige krim`en.- Særlig originalt er det ikke!

 

BERØRING 

Du strakte hånden ut

og la din historie

i mitt hjerte

Jeg rakte ut min

og la ord tilbake

i ditt

 

 

                                           Synnøve

                                                                                              

dikt

NØKKEL

 

Når jeg får

en nøkkel

til å låse inn

en urolig tanke

i et rom

den passer  

Glemmer jeg

både nøkkelen

og tanken

Den har fått ro

 

                           Synnøve

 

 

 

Lindisfarne-dikt

Det viser seg igjen at det er vanskelig å komme i gang igjen å jobbe etter å ha gjort ferdig et stort prosjekt.... I påvente av å begynne å skrive egen ord igjen, har jeg oversatt et dikt fra en bønnebok fra Lindsfarne, skrevet av Mary Fleeson:

Some tider er det vanskeleg
å tru på løfta
og ha tru til ord
skrive for lenge sida

 

Some tider er det vanskeleg
å leve det livet
og vera det mennesket
me har blitt fortald me kan vera

 

Some tider er det vanskeleg
å sjå på regnbogen
og ikkje tenkje
"det er berre sol i regn"

 

Some tider er det vanskeleg

Gud veit

 

Stemmerettkåseri

I går var det feiring her i bygden, av 100 år siden kvinner fikk stemmerett i landet. Å, jeg hadde gledet meg! Utsilling av gamle klær og fortellinger om og av kvinner, skulle kvelden inneholde. Og så skulle jeg få starte det hele med et kåseri. Som jeg også gledet meg til å fremføre, for kåseri er rasende gøy! Fullt av ironi og krumspring, samlet rundt en rød tråd av et tema som går igjen, kan kåseri være noe av det morsomste jeg vet. - Og jeg har lært det av den store mester, Odd Børretzen, som jeg har lest og hørt på i årevis. Men...... jeg var ikke på noe feiring av kvinner og stemmerett i går... I stedet lå jeg her på sofa`en med feber og stirret olmt i taket. Så, her er kåseriet som aldri ble holdt:

 

STEMMERETT-KÅSERI:

 

De sa vi ikke fikk stemme. Vi var for dumme, for sarte på sjelen, for sneversynte. Vi skulle bli der i alltid hadde vært: Hjemme, med maten og barna og huset. Være fornøyd me det og ellers holde kjeft. Valgene våre ville bare bli styrt av følelser, og følelser er ekkelt og har ingenting med politikk å gjøre.

 

Det sa de, mennene. Men egentlig, tror jeg de bare var redde. Redde for å miste makt og alt det der, selvfølgelig. Men aller mest, tror jeg de var redde for å blir distrahert av en vakker kvinnebak foran seg i køen til stemmelokalet. Hva ville dèt kunne komme til å gjøre med deres stemme? Nei, fysj, det er ikke engang til å tenke på.

 

Men vi ville ikke holde kjeft og gjøre som vi fikk beskjed om. Vi ville velge selv! Og det fikk vi. Først fikk vi stemme og velge parti, og dermed måtte vi også få lov å bli politikere. Men så tok det jo helt av, akkurat som de var redd for, de gamle mennene. Vi fikk studere og bli doktor og jurist, vi fikk sitte på Stortinget og tale i forsamlinger. Vi gikk til og med ha nesten alle de samme yrkene som mennene. Noen av oss ble militante og mandige av denne 100 år lange velge-selv-rusen og brente på BH`er og pornografi underveis.

 

Men hva gjør vi med denne valgfriheten vi har fått? Hva GJØR vi med den?

Joda, vi sitter i styrer og er ordførere og leder bedrifter og velger yrke på øverste hylle og studerer i vei og gjør nesten det samme som mennene. Jammen gjør vi det, og mere til: Vi leverer barn i hager og sitter i AU for å bestemme hvordan hagene og skolene skal være. Vi utdanner oss videre lenge etter vi er ferdig utdannet. Vi realiserer oss selv: trener, driver yoga og reiser på jentetur til London. Vi er perfekte mødre og bestemødre. Vi pleier parforholdet og blir en bedre elsker. Vi passer utseende og styler håret så ingen skal se at vi blir eldre. Vi vil være perfekte, og velger ALT for å bli det. Dèt er det vi gjør med denne valgfriheten vi har fått. Alt, takk. Inget mindre er godt nok for kvinner i verdnes rikeste og mest likestilte land.

 

Så, kommer paradokset som gjør det hele så forvirrende: Noen av oss kvinner bruker alle disse mulighetene våre til å bake cupcakes! Kan du begripe det? Her sitter vi med all verdens valgmuligheter, og så baker de cupcakes, med rosa glassur og sølvkuler til pynt! Og noen  kan finne på å tråle butikker en hel lørdag for å finne den perfekte puten som passer akkurat til den nye kontrastveggen som ble tapetisert i helgen, mellom kjøring på håndballkamp og klassefest og matlaging til middagsgjester på kvelden. Det skulle de sett, Collett og de, som sloss for å slippe bli i heimen!

 

Altså, vi er fra til å velge, nesten alt det samme som mennene og litt til. Men det ser ut som vi velger alt det der, i TILLEGG til alt det vi gjorde før. Det vi forsåvidt alltid har gjort: Holdt oss til heimen og tatt oss av ungene og tilberedt maten mannen har hentet. -  Bare at nå er det vi som bringer maten i hus. Som sagt: De skulle sett oss, Collett og de.

 

Javel, hva er det jeg prøver å si? Jeg mener, alle må jo synes det er bra at vi kan velge nesten hva vi vil? Jo, men så kanskje vi skulle GJØRE det da: Velge! Å gjøre alt, er ikke å velge. Å gjøre alt, er å ødelegge oss selv. Ødelegge de fantastisk vakre kvinnene vi er.

 

Synnøve

 

Gitar!

Forrige jul fikk mannen gitar av meg - jeg tok på ordet at han hadde lyst å lære å spille. Det ble ikke noe med han, så denne julen fikk han gitartimer. Men han hadde knapt begynt, før han fikk jobb i Liberia. Han har jo egentlig ikke reist enda, kan man si. Likevel er reisen alt det handler om for tiden - det er ikke mange ukene til han skal ned og gjøre seg kjent og sette i gang forarbeid. Så det ble ikke mye gitarøving. (les: ingen) - Skal jeg overta timene dine?, spurte jeg her en kveld. For nå har den gitaren hengt der og ropt på meg over ett år, men jeg aner ikke hvordan jeg skulle gripe tak i den. Og den snille mannen sa ja, så i går hadde jeg min første gitartime. Da hadde jeg tatt i gitaren for første gang kvelden før. Stemt den og funnet ut hvilken vei man skal holde den på (i den rekkefølgen) og prøvd med på d-moll-grepet. Gitarlærer Ørjan sier voksne godt kan lære å spille gitar, og det vil jeg! Sjelden har jeg kjent at jeg vil noe mer enn dette! Etter timen i satt jeg meg ned og spilte om igjen og om igjen, til jeg kunne - sånn cirka - Ode til gleden. Han var snill med musikerne der, Bethoven, det er et enkelt stykke. Men likevel er jeg stolt: JEG KAN SPILLE ODE TIL GLEDEN!

Våknet i morges og kjente meg sånn: Glad. Det er gøy å lære seg noe nytt av og til, men det er ikke alltid det er SÅ gøy som dette! Det kjennes dessuten nødvendig for meg å lage litt lyd. Skriving og billedlaging og veiledning og sånt jeg bruker dagene til, er veldig innadvendte og tause greier. Jeg savner lyd og bråk av og til. Dessuten, er jeg glad fordi jeg fikk lov å holde en så god utstilling palmehelgen. Den berørte mange, og fikk dem til å tenke. Vi fikk gode samtaler i solveggen under Tenkesnoren. Og venner kom både fra nærheten og langt avgårde for å se den. Jeg er veldig takknemlig og ydmyk. Jeg hadde bare skrevet noen spørsmål på klesplagg og hengt dem på en snor, resten var ute av mine hender.

TANKESNOR

 Her er bilde fra Tankesnor, årets utstilling på SPOR: