Sommer

Jeg skal få stille ut bilder og bøker i Mølleparken på Tau i august og september, og ser over hva jeg har. Det må bli noen collager på veggen og de fineste bøkene i et par snorer fra taket, der får de vise mer igjen enn hvis de ligger i en bunke på et bord. Akkurat nå har jeg ikke hode til å lage noe nytt så jeg er glad det ser ut til at jeg har nok å komme med. For nå prøver vi å legger planer for fremtiden, og det er utrolig vanskelig når vi ikke vet hvor vi bor eller er et stykke ut i sommeren. Akkurat nå er jeg her, og det var jeg flink til lenge, å være her og ikke stresse med fremtiden. Men så begynte det å komme spørsmål og avgjørelser må tas fremover, og det er stressende når jeg ikke klarer se lenger enn til neste helg. Det begynner å ta på, vi begynner å bli lei av ukependling. At mannen bor på Forsand i ukene, siden det var det eneste stedet han fant jobb. Jeg bor her og holder hus og hage pyntelig pent og håper noen vil kjøpe det, men ingen kjøper hus her ute overhode nå, så det ser svart ut. Jeg mener oppriktig at vestlandet hadde godt av en liten knekk, vi var blitt altfor oppblåste i materialisme og lønner og priser og det hele, var litt for søkkrike på oljen som forurenser verden. Jeg mener det. Men kjenner jo på kroppen at det koster at et samfunn må justere seg ned, når jeg lever sammen med en tømmermann og ingen bygger hus lenger, og vi må selge billig her vi kjøpte dyrt for ett år siden og hadde tenkt å blir lenge og trives så godt…. 

Vadested

Jeg har uten å vite det hatt problemer med å motta e-post i nesten to måneder! Det kom mindre og mindre i innboksen men jeg klarte ikke å finne ut hva som var galt. En stund hadde jeg brukt Gmail til å motta e-post og det skulle jo være så enormt driftsikkert, men viste seg å være egenrådige greier. Til slutt fikk jeg hjelp av doktor Øyvind, som ikke kunne stille en klar diagnose men i alle fall klarte å finne all e-posten min. (på adressen som fungerer, nemlig denne: s.virkesdal@gmail.com) Det ramlet inn haugevis av ulest post og jeg hadde arbeid i mange dager med å rydde opp i alle missforståelsene som hadde hopet seg opp fordi folk ikke hørte fra meg. En av dem var over en måned gammel og var fra forfatteren som hadde sagt ja til å være konsulent og lese romanen min, hun hadde blitt syk og kunne ikke ta oppdraget likevel... Dermed var det bare å begynne forfra og leite etter ny konsulent, og det lyktes heldigvis så nå har Linda Gabrielsen fått manuset for å lese og gi tilbakemelding. Men mens jeg ventet på svar som aldri kom, begynte jeg altså å se gjennom diktene som hadde hopet seg opp siste året. De er ulik i lengde og form, men handlet mye om det samme: Det å nå frem til hverandre, til seg selv og våge seg ut i det ukjente. Navnet ble derfor VADESTED og den er nå sendt ut i verden på leit etter forlag. Jeg sendte til de samme som fikk romanen i vinter, og gidder ikke være sjenert eller avvist eller noe, jeg fortsetter å sende til de tar imot det jeg skriver og vil gi det ut! Det er planen.Her er et par av de korte diktene fra samlingen:

SIKRING

Hun låste

med skoddene på

for blesten

Og glemte åpne

når solen kom

ÅPNING

En dør som gled opp

et glimt av lys

blant alt det stengde

Og jeg som våget

gå inn

Empati

Jeg er utrustet med litt for mye empati. Det er til tider plagsomt for meg selv (og tydeligvis også for omgivelsene, for det er ikke alle som vil at noen skal bry seg om hvordan de har det i tide og utide.) Så når jeg tenker på jenta på Turøy som hører faren sin si ”sjå dar e nordsjø-helikopteret til papen” og ser det falle ned like etterpå…. hvordan hun har det neste gang faren skal ut på jobb i et sånt helikopter? Jeg vil grine når jeg tenker på det. Eller ser det vettskremte ansiktet til kvinnen utenfor gjerdene til Ungarns grenser og hører henne skrike når det skytes med tåregass og det som verre er… hun har flyktet fra krig og bomber og nå opplever hun det igjen på vei inn til det hun trodde skulle bli frihet. Hvordan kjennes det? … det er nesten ikke til å holde ut. Men nå leste jeg et intervju med forfatteren Simon Stranger i bladet ”Tørst” og der sier han at empatien er det skriving og lesing handler om. Og der kjente jeg noe falle på plass i meg, for ja, det gjør det jo! Det handler om å leve seg inn i hvordan det mon tro er å være et annet menneske på andre siden av kontinentet, som står utenfor et gjerde og hører skudd. Og jeg tenker at kanskje det er derfor skriving alltid har vært for meg: Fordi det er så lett å leve seg inn i hodet hennes og spinne videre på det og kjenne hvordan det er å stå der og hvordan reisen frem til det gjerdet har vært. Da ble det liksom litt mening med den empatien.