Jeg har vært med en gjeng fra Utstein Pilegrimsgard til Lindisfarne.
Lindisfarne er en liten øy på østkysten av England, hvor det har vært kloster-
og bønneliv siden 600-tallet. (avbrutt av noen vikinger og en reformasjon,
men det med vikingene liker vi ikke å snakke om)
Det er langgrunt rundt øya, og flere timer i døgnet er den stengt for
omverderden når det er flo. En gammel tradisjon er å gå over til øya langs
en merket løype til fots, gjerne barbeint, ved fjære sjø. Ved starten av ruten
er det enda er tørt. Siden kommer sjøvann og gjørme. Noen av oss går
barnbeint hele den timen det tar å krysse, jeg bare deler av den. (Det er
ingen skam å snu, sier en sykepleier når vi begynner å vasse i iskaldt vann.)
Vi bor på Open Gate retreathus, hvor vi få undervisning om keltisk
kristendom og det å drive retreathus på et så spesielt sted. Vi er der for
å lære, men ikke minst for å oppleve. Det gjør noe med et sted at så mange
mennesker har bedt der, i så mange hundre år. Den keltiske kristendommen
snakker om "Tynne Steder" - steder der det er ekstra tynn hinne mellom
himmel og jord. Gud er nær over alt, men noen steder merkes Han bedre.
Jeg skriver under på det.
Soloppgang
Solnedgang.
De keltiske kristne sier at man kan lære om Gud ved å lese i Bibelen
- eller ved å lese skaperverket. Siden Gud har skapt det, bærer det
Hans fingeravtrykk
En sjamerende landsby med 140 innbyggere, tar imot
1 mill. turister i året.
Mye hav og himmel. Og tynt mellom himmel og jord.
Jeg har fått stipend til reisen fra Retreatbevegelsens Jubileumsfond,
så nå skal jeg i gang å skrive en artikkel til nettstedet retreater.no.
