torsdag 29. august 2019

Respons


Det kjennes så usynlig,  det jeg holder på med, jeg sitter her på loftet og skriver og lager ting jeg selv har glede av. Målet mitt er å berøre, å få noen til å tenke nye tanker. Men om jeg får det til, vet jeg jo ofte ikke. Jeg er så introvert at jeg gjør det jeg gjør fordi det gir mening i seg selv, og trenger ikke store mengder applaus for å fortsette. Likevel, av og til må noen se det jeg gjør for at jeg skal kjenne det er virkelig.

Så får jeg disse dryppene av og til. En som kjøper en bok,  får den i posten og skriver det er den vakreste boken hun har holdt i hendene. En annen som sier hun ser det jeg deler på Instagram og sier det er så ekte.  En mann som leser det jeg skriver og spør om det følger psykolog med! Å, da blir jeg glad. Da blir jeg liten og ydmyk. Og samtidig sterk nok til nye timer aleine ved arbeidsbordet.

Men romanen jeg jobber med, er det lenge til noen får se resultatet av. Og det har vært tungt å ta den frem igjen etter hvilen og prøve skrive om. Jeg satt helt fast en stund, og leitet etter noen som kunne lese og melde tilbake hva som funker og ikke. Svaret kom fra et uventet hold,  fra en gruppe kvinnelige skrivere jeg har hatt kontakt med på nett. Alt har foregått på engelsk der, men så leser og skriver altså en av dem norsk og ville gjerne gi meg en tilbakemelding. Nå driver jeg og rydder i manuset sånn at det er leselig,  og har akkurat sendt avgårde noen kapitler. Det er veldig skummelt å gi fra seg halvferdig arbeid, som jeg bare delvis er fornøyd med selv. Men jeg håper hun er streng, for det er helt nødvendig, jeg blir blind på hva jeg holder på med her på loftet hvis ingen ser det og gir en respons av og til.

torsdag 22. august 2019

Budapest


* 1
Så legger jeg livet mitt i hendene på et fremmed menneske hoteller visst har sendt for å hente oss på flyplassen. Det er en kvinne, tenker jeg lettet. Uten å vite hvorfor en kvinne er tryggere, for hun kjører mot byen og inn i den i 90 km/t uten å stoppe for vanlige folk og forvirra turister i veibanen.

Hvorfor er vi her? Jeg, en håpløst etisk person. Du kan ikke tenke på alt hele tiden! sier vennene mine. Men det gjør jeg, tenker på at akkurat nå er vi i det landet i Europa som først stengte grensene for flyktninger for fire år siden. I et land med en president som fengsler journalister som sier ham imot. Men, helt ærlig, tenker jeg når vi på vei fra flyplassen kjører forbi lange rekker med grå boligblokker med små bur av balkonger: Hvem ville jeg stemt på om jeg bodde sånn?

Men hvorfor er vi her? Fordi vi var hjemme hele ferien, og nå trengte vi litt ny luft og nye inntrykk. Budapest! sa vi. Dit har vi hatt lyst å reise lenge før de valgte en autoritær president. Og jeg hadde lovet kjæresten en reise helt siden jeg hadde utstilling på Sørskår før jul og tjente så mye at det faktisk kunne være nok til en langhelg, om den ikke var for dyr. Sjåføren skrenser inn foran hotellet midt i gamlebyen. Det ser akkurat like fantastisk ut som på nettet, sier vi og går lettet ut av bilen.



* 2
Vi krysser broen over den store elven, min hånd i kjæresten sin, den passer så godt der. Den er så brei denne elven og broen er lang og svær. Bygningene er så store på begge sider av elven, palasset ved hotellet vårt så enormt ser vi fra denne kanten. Jeg er bitte liten. Hvordan er det å bo i en så svær by og være et lite menneske? Dette er så langt fra bygden vi bor i som det går an å komme, det er overveldende og spennende. Og hånden som min hviler i, holder meg fast i så jeg ikke drukner i inntrykkene. Den har reddet meg mange ganger, den hånden, når vi er ute og reiser og så går kroppen min plutselig tom for krefter, som den jo gjør, og det er langt til hotellet fordi har gått langt. Vi har det med det, å gå langt når vi er ute i verden. Nå går vi inn i en park. Mennesker på søndagstur, de som lever her hver dag har fri i dag, de går rundt på grusveiene, kjøper is i kioskene og  barn spiller fotball under trærne. Vi spiser piknik på gresset, og snakker om at når vi reiser til store byer, ender vi ofte opp i en park, vi trekkes mot det grønne, selv om byer er spennende å oppleve. Svære trær hvelver seg over oss og gir skygge, etter maten flytter jeg meg rundt for nå vil jeg ha sol, det kan være siste sjanse før høsten hjemme.




* 3.
Jeg sier det ikke til ham, eieren av antikvariatet rett over gaten fra hotellet i gamlebyen: At disse heftene med gammel kritikk av klassisk litteratur, kommer jeg til å rive fra hverandre og bruke i bøker jeg skal lage hjemme. Han smiler og sier: Take your time. Og det gjør jeg, tar min tid. Her er så mye fint, men jeg klarer å begrense meg til fire hefter mens jeg allerede i tanken syr de gulnede sidene inn mellom egen dikt. Er det helligbrøde? Å rive sidene løs fra et hefte og bruke dem i et bilde eller en bok? For meg, tror jeg det er mer kjærlighet i det enn å sette dem ulest i en full bokhylle. Men jeg sier det ikke til ham.

Vi krysser elven igjen, og jeg gruer meg for det som venter, men vil likevel utsette meg for dette, jeg vil ikke være en pyse, jeg vil vite. Og der står de, skoene i bronse. Store, små. slitte, nye, fine og gamle, alle i naturlig størrelse. De er satt der som et minne om at jøder under siste krig ble bedt om å ta av seg skoene før de ble skutt og likene dumpet i Donau. Jeg begynner å grine med en gang, det er sterkt. Og tenker at jeg skulle så inderlig ønske at vi aldri mer ville gi et folk eller en religion skylden for all verdens problemer. Det er en rar stemning ved skoene, biler ruser forbi på veien bak oss og folk tar bilder og prater dempet. Så kommer det et par ortodokse jøder med en liten gutt. Og det blir helt stille, nå er det ingen som har noe mer å si.




* 4.
Varme, mette, fulle av inntrykk setter vi oss og ser på folkemengden som driver i gaten som er full av boder og en matfestival. Solen har gått ned og himmelen blir mørkere og mørkere blå. Lyset tennes på broen. Vi fordøyer inntrykk, alt vi har sett, den gode maten og enda bedre vinen, alle de vennlige blikkene og menneskene vi har møtt, skulle gjerne ha snakket mer med noen av dem enn man får gjort som turist. Jeg lagrer alle inntrykkene og varmen før høsten som venter. Det er godt å oppleve små biter av noe annet, når vi bor så avsides som vi gjør der i regnet oppe i nord. Så leser jeg at akkurat denne dagen er det 30 år siden Ungarn som første land klippet hull i grensegjerdet mot Vesten og viste at Den kalde krigen var slutt. Verden er alltid mer sammensatt enn vi tror.


torsdag 1. august 2019

Platting

Ferien har vi tilbragt mye i båt, etter at vi kjøpte oss en liten sjakt i tre i mai. Hun er oppkalt etter den utflytta datteren vår, er stødig og tåler litt av hvert, og hun går langsomt. (Noe hun som eier navnet møter med å sovne hver gang hun er ombord.)

Og vi har hatt prosjekter i hagen. Det største var å lage oss en Platting på nedsiden av huset. Og navnet har den fått til ære for Are Kalvø, ironiens mester. Han hadde for noen år siden et show i Oslo som jeg var å så sammen med tanten og kusinen min. Hadde han muligens en dårlig dag på jobb, så ble den nok reddet av de tre bergenserne midt i salen som hadde sammenhengende latterkrampe hele showet. Det handlet om tidsbruk. Om hva vi nordmenn faktisk bruker tiden vår på. Det går mye i oppussing,  skal en tro den store Tidsbruk-undersøkelsen han hadde studert. Eller å flytte rundt på sofaen, som han kalte det. Eller bygge en Platting, som er det aller mest meningsløse han kunne komme på.

Og neida, det er ikke i nærheten av meningen med livet. Det handler ikke om å gjøre de store tingene, å ta valg eller gjøre noe viktig for de en er glad i. Det er bare et sted å nyte kveldssolen og tenne bål hvis den ikke varmer nok. Jeg har satt der noen kvelder og lest den siste boken til han vi har oppkalt stedet etter: Hyttebok frå helvete. Og jeg har ledd igjen, så tårene trillet. Jeg får nok et langt liv, siden det er det en latter visstnok skal gi.