Fabrikken

Jeg er på utstilling i Fabrikken i Lillehammer, mens bilen er på en bitte liten reprasjon. Her er vidunderlig, det lever og pulserer her, for det er fult av verksteder der kunsten lages, utstillingen er i en hall midt i. Jeg sitter med en kaffekopp og snakker med et bilde av lys, og det snakker til meg. Til kroppen, til blodet som strømmer sterkere gjennom årene, til hjertet som pumper det rundt, til hender som vil skape, øyne som vi se, munn som vil tie. Til kroppen, snakker dette stedet hvor kunst blir laget. Hodet har ikke noe med det å gjøre.


Som jeg gleder meg til å være i et kreativt miljø et år! Men er og redd, selvfølgelig. Både for å bli skuffet - at det ikke utvikler, men like mye for å ikke holde mål. Selvfølgelig. Jeg skrev mye i ukene etter Skopelos. Men så tørker det liksom opp, og jeg får så lyst å LAGE noe!  Den fortsatt nyoperert hånden hindrer meg i det, siden jeg ikke er malingen som drar meg, men collagen. - Og for å rive i papir må man ha to hender. Men det går fremover, jeg kan gjøre mer nå og snart skal jeg få laget den boken som har lagt klar i hodet mitt i ukesvis! Tror kanskje jeg blir nødt å fortsette å kombinere ordene med et fysisk uttrykk. En drøm jeg har, er å skrive en hel historie på et langt lerret, eller på en vagg. Sånn at man må bruke hele kroppen til å lese den. Først stå på en krakk og til slutt sitte på huk nede på gulvet.


Det er deilig å drømme, uten å måtte gjøre det man drømmer om enda. Fortsatt har jeg ferie og nyter solen og jobber bare i overkommelige mengder. Det er litt tomt her innimellom, og jeg savner veldig de jeg har reist fra. Men fortsatt nyter jeg det.

Johannesgården

Bilder fra nettsiden til Johannesgården, her vi bor.



Bjerkebæk

Jeg sitter i Sigrid Undsnet`s hage og spiser grønnsaksuppe. Solen varmer godt og hagen damper etter de kraftige regnskyllene siste døgnet. (Det rare med regnet her øst, er forresten at det er like varmt som før i luften, det faller rett ned og varer ikke så lenge. Gjør det lettere å tåle enn vestlandsregn!) Det er mange tanker i hodet mitt, men når jeg skal skrive dem ned, får jeg lett panikk over å ha glemt den lille skriveboken hjemme! Baksiden på kartet som viste vei opp hit fra Lillehammer sentrum, lar seg heldigvis skrive på.


Det er sterkt å være her og høre mer om livet hennes. Hun må ha vært en sterk kvinne som var selvstendig og forsørget mange. Men hun var voldsomt uenig med de første kvinnesakskvinnene! Det slår meg at hun stod for en annen type kvinnemakt enn dem. En mer tilbaketrukket, indre makt. Hennes livsmotto var å være Herrens tjenerinne, og det blir noe annet enn å gå i tog i gatene. Dette er makten til noen av nonnene og priorinnene i middelalderen, som fikk gjort stor ting i historien. Som Katarina av Sienna, som var den som fikk paven hjem til Roma fra eksil i Lyon, f.eks. - På vei hjem må jeg innom biblioteket og låne boken hun har skrevet om henne!


Hun gjør et sterkt inntrykk på meg. Som det gjorde å besøke huset til Karen Blixen hus på Skjælland i fjor sommer. De virker veldig forskjellig, de to kvinnene. Men begge var sterke og selvstendige, og de MÅTTE skrive. Jeg blir så inspirert av dem, fordi de faktisk gjorde det, og ikke lot liv og plikt og avvisninger komme i veien. Og samfunnsengasjementet: At skrivingen kan brukes til noe mer enn å underholde.


Jeg skriver på pc med en hånd for tiden. Den venstre armen har vært vond et par år. Så kom det for en dag i vår at kanskje opphavet er en  scene som har for liten plass i håndleddet. Det var bare det at da kunne jeg jo ikke operere den, vi holdt jo på å flytte. Men så fant jeg et lite sykehus i Oslo som kunne ta jobben nå i sommer, sånn at hånd og arm forhåpentlig blir god til skolestart. - For jeg har ikke solgt hus og sagt hade til alle jeg er glad i og fått mannen med over fjellet, for å gå med armen i fatle når jeg skal lære å skrive mer! Jeg når de to gamle forfatterinnene cirka til ankelknoken i sammenligning, men er likevel stolt over de små stegene jeg har tatt. Hit, blant annet.