Vårdikt

Jeg jobber med dikt for tiden og tar opp igjen prosadikt, en form jeg forelsket meg i på Nansenskolen men har sloss litt med å finne ut av. Det er de litt for lange diktene, de som ikke fungerer med linjedeling og rytme. Jeg må skrive dem på en annen måte for de har en liten historie de vil fortelle. Det er nemlig det de er, mikro-fortellinger. Her er to om våren:

BIELIV

Jeg vil ikke være en flue som surrer på ruten og vil ut, ut og ikke forstår at den kommer ikke ut der, det er en rute i veien og den er en flue og kan ikke komme gjennom. Jeg vil ikke være en flue. Jeg vil være en bie, en bie som lever av nektar, flyr mellom blomster, etter det vakre, etter fargene og luktene, flyr hele dagen og samler med seg det gode hjem og skriver honning av det. Det vil jeg være.

VÅRSOL

Jeg blomstrer hver vår litt for tidlig, før alle andre, før det er trygt. Åpner meg mot solvarmen som knapt har kommet, strekker ut skjøre kronblader for å møte den i et langt, tørt kyss. Strutter stolt mot solen fordi den ser meg og bare meg, og ingen andre er våkne enda, forsvinner solen lukker jeg meg bare fort før noen kommer med bedrevitenhet.

Om sensitivitet

Jeg hørte nylig på Salongen i P2. Tove Nilsen og Morten Krogvold var på besøk og de snakket blant annet om å være kunstner og sensitiv. Den vidunderlige samtalen var omtrent sånn:

Tove:

Jeg har så tynn hud, ting går sånn inn på meg, men jeg har lært meg å bruke det. Jeg finner en ting, ett ansikt, for eksempel og fokuserer på det, da er det som resten av mylderet faller ut og jeg skrur det av. En slags ekstremkonsentrasjon. All skriving starter med noe jeg har sett.

P2:

Hvordan skrur du av?

Morten:

Jeg skrur ikke av! Det er jobben til en kunstner å observere. Jeg sitter ikke med øreplugger eller mobiltelefon på T- banen, jeg er altfor redd for å gå glipp av noe, hele underholdningsbransjen har jo stilt opp kupeen for oss! Å observere sånn gjør dessuten livet morsommere, det er stritt nok som det er.

Hus til salgs

Det er krevende å bo i et hus som skal selges, jeg surrer rundt i en trøtthet som ikke vil slippe taket. (For nye lesere: Vi har lagt huset til salgs fordi nedgangstidene har innhentet oss, arbeidsplassen til Harald ble lagt ned i høst og han måtte tilbake til Ryfylke for å få nytt arbeid. Han ukependler nå, men vi må med tiden flytte nærmer. Noen har vist interesse for huset, men det ble ikke noe med dem og det kan visst ta en halv evighet å selge hus i disse dårlige tider.) Og jeg er ikke er klar for å flytte heller, vil egentlig ikke vil at det skal bli solgt med en gang. Jeg håper å blir klar i løpet av prosessen, og når jeg ser hvor godt mannen har det nå som han er i trygg jobb som tømmermann igjen, er det verd slitet. Men vi skal helst ha det bra begge underveis, og det jobber vi med. For meg er uroen større fordi jeg både bor og jobber i dette huset. Jeg har bestemt at arbeidsrommet er det siste som skal pakkes ned!

Og nå har jeg funnet arbeidsrytmen igjen: Hver ukedag jeg ikke er vikar på biblioteket, er jeg innom dette rommet noen timer: skriver, river i papir eller bare tenker. Jeg elsker å være her, denne varmen, denne lukten av papir og lim og gammelt skrivebord. Dette lyset fra hagen og solen som kommer inn. Penslene i vinduet. Utenfor våkner hagen til liv, det blir grønnere for hver gang jeg ser ut, plenen er allerede slått en gang, buskene springer ut og bedene våkner. Årets viktigste hage består av mengder med potter og kar som jeg planter og sår i, klare til å ta med når vi en gang skal videre. 

Så lenge jeg får litt skriving og litt av dette hver dag, skal det gå:

Pause

Jeg behøvde en ekstra uke påskeferie, for jeg var sliten og sånn var det bare. Men så kom uken etter, jeg skulle begynne å jobbe igjen og det var fortsatt like tomt for krefter. Da kunne det være lett å si Jaja, så trenger jeg en uke til, og det gjorde jeg jo. Men panikken kom snikende. For at jeg skulle få en lang periode med trøtthet, sånne som jeg har hatt mange av før i verden men det er så herlig lenge siden nå. For at jeg ikke skulle klare sveive kropp og hode i gang og begynne igjen på lenge. Men panikk hjelper jo ikke, og heldigvis har det vært mengder med vår og sol og hav og blått og grønne små under på alle buskene i hagen. Så jeg har vært ute, ute hver dag og hele tiden. Det kom Gudrun Sjøden kleskatalog i posten og på Bryne og kjøpte jeg Asfalt og satt og bladde i alle de fine bildene og fargene, og da våknet arbeidslysten og jeg begynte rive og komponere. Så den var der fortsatt. Og i dag er mandag og ny sjanse, jeg har satt meg i arbeidsrommet og begynt på det som står øverst nå: Leite etter en forfatter som vil hjelpe meg å få ferdig romanen min. Nå har nemlig alle de fire forlagene jeg sendte den til først sagt neida. Noen høflig og fint, takket for tilliten og sånt. Noen litt eklere, med kommentaren om at det vi gir ut må være veldig bra. Javel, takk det holder nå, dere trenger ikke gni det inn! De får vist rundt 800 manus i året, og 4 av dem blir gitt ut, så jeg vet jo at det er vanskelig. Det betyr at det kan ta litt tid. Men hvis de altså ikke gidder gå siste del av veien for å gjøre utkastet mitt om til bok, det som egentlig skal være jobben deres, så skal jeg finne noen som kan gjøre det sammen med meg, og så sende den ferdig fra meg neste gang. Kanskje det går bedre da.