Blondine

Jeg skriver som en blondine,  hvis det er noe i vitsen som påstår at hun ikke vet hva hun skal si før hun har sagt der. For jeg vet ikke hva jeg skal skrive før jeg har skrevet det. På et skrivekurs jeg gikk en gang ble det påstått at man MÅ ha et plot og en plan over handlingen. Og det måtte ha en linje i handlingen med logikk av typen: Fordi hun var for seint ute, traff hun han som hun seinere ble med på tur over fjellet med,  og på vei ned igjen ble hun skadet og havnet hos legen som... osv. Og jeg prøver av og til å lage en plan over romanen jeg jobber med. Men det nytter ikke, det stopper bare opp. Jeg kan ikke styre de jeg skriver om, da stivner de og blir dukker jeg liksom skal bestemme over. Det er de ikke,  de er seg selv og bestemmer selv. Og jeg trøster meg med at dette har jeg hørt kjente forfattere si, at det er sånn det er for dem også.  Men likevel, en eller annen gang må jeg få en slags ryddehjelp og oversikt og samle noen røde tråder. Og jeg vet ikke hvor jeg skal leite. Går man på kurs for å lære skrive en roman? Jeg aner ikke,  jeg bare fortsetter å la det skje som skjer og prøver å rydde litt innimellom.

Men på et område er jeg mer blondine enn noen andre,  og det gjelder tall. Til Vadested laget jeg 100 bokmerker,  små bilder med kontakt-info på baksiden.  Nylig delte jeg ut et av de siste,  og da mottakeren skulle betale med vipps,  oppdaget hun at telefon-nummeret på bokmerket var feil! Altså på det og de 98 jeg har gitt ut før....

Men salget av Vadested har vært hakket bedre enn jeg fryktet,  fikk jeg vite i møte med forleggeren sist uke. Jeg har faktisk tjent akkurat nok til en flybillett for tre til Italia i sommer, og den er allerede bestilt.

Opplesing

Jeg har noen gøye leseoppdrag utover våren, og det er en trøst til den misdlykkede følelsen jeg hadde før jul da jeg syntes Vadested solgte så lite og tregt. Det tar tid og selge en diktsamling,  og det vet jeg jo egentlig.  Jeg tenkte bare at siden denne var både bedre og finere å se på enn de forrige,  ville den selge mer. Men det er ikke den type logikk som gjelder i dette spillet.  Hva som gjelder,  vet jeg jammen ikke. Jeg får bare gjøre det jeg liker,  og det er å lese. Jeg var og leste i en litteratur-gruppe sist uke,  og det var utrolig gøy! De som lyttet satt på andre siden av et salongbord, det var jo mye nærmere enn vanlig og kunne blitt ekkelt om de ikke likte det de hørte, for det hadde jeg jo sett med en gang.  Men de tok imot,  og de var flotte kvinner som det var virkelig et kick å møte blikkene til. Sånt vil jeg gjøre mer av, og leiter etter anledninger.

Et dikt jeg alltid tar med når jeg leser, er det første:

Vinterlys

Da vi flyttet tilbake til regnet etter året på Nansenskolen, sa jeg at jeg skal tilbringe hver januar her i det fantastiske lyset, for det gav så mye energi. Det er ikke mulig å beskrive, det blå lyset som kommer inn mellom trærne og lyser opp puddersnø som ligger helt i ro og hviler, og jeg som går med flere lag ull oppå den og det knirker under sålene og jeg går bare der og smiler. Endelig i år fikk jeg til å ta en pause fra vestlandsregnet og ha noen gode skrivedager i vinterland. Og det ble som jeg håpet, at etter litt hvile og uten alle forstyrrelsene, kom skrivelysten. Jeg skriver på en ny roman, og da er det godt å få gå helt inn i den og være i den verden jeg skaper og inni hodene til de jeg skriver om i mange timer og dager i strekk. Få trukket noen lange linjer og satt en handling. 

Å skrive den første romanen er det gøyeste jeg har gjort noen gang. Det var en rus, og livet jeg hadde da gav rom til å bare være i det dag etter dag. Da den var ferdig var det tomt inni meg, jeg jobbet med diktene og den nye samlingen, men savnet å skrive noe langt. Så en dag i vår var den plutselig der, en ny historie som hadde eksplodert hvis jeg ikke tok opp penn og papir og begynt å skrive den. Pennen gikk av seg selv, side etter side, notatboken ble utskrevet på noen timer og jeg måtte få tak i mer papir. Og sånn har det fortsatt, hver gang jeg har ro i kroppen til å sette meg med penn i hånden, begynner den å gå. Jeg planlegger ikke, lar intuisjonen styre, det er eneste måten for meg, begynner jeg å lage skisser og plot og bestemte hva jeg vil skal skje, stoppet det opp. Men denne historien tar mye lenger tid å skrive siden dagene er mer krevende, så det blir litt om gangen og jeg prøver å ikke stresse det, denne historien har nok lagt der lenge og ventet, og den går ikke bort. Nå har den i alle fall fått den oppmerksomheten den trengte noen dager.