Arbeidsro

Nå har jeg begynt å arbeide med en ny diktsamling. På Prestegården, hos Inger Marie, fikk jeg den arbeidsroen jeg håpet på. Og masse skrivelyst! Jeg fikk sett gjennom de mengdene av ferdige og halvferdige dikt jeg har skrevet de siste årene. Det var mange hundre der. Ut av denne mengden, har jeg funnet de som er gode nok til å jobbe videre med. Og det var den største jobben, som var helt håpløst å få gjort hjemme, hvor alt mulig hele tiden kommer i veien for skrivingen. Jeg bestemte meg for at jeg skal prøve å sende dem til et forlag denne gangen, og se om jeg kan slippe hele jobben emd å lage og distubuere dem selv. Det er mange år siden jeg prøvde det sist. Den gangen sa alle at: "Dikt selger ikke, så det trykker vi ikke". Jeg forundrer meg fortsatt over at det er slik. For jeg ser jo at det er rett: I bokhandleren kan man få kjøpt bunkevis av diktsamlinger for en hundrelapp på salg, og på biblioteket står de ulest i hyllene. Det jeg undrer meg over, er at når folk har det så travelt skulle dikt være udmerket. Siden det er så kort! Problemet, er vel at et dikt er ment til å sette i gang noen tanker, og da må man ha tid til å tenke dem ferdig!

KJENNE

Jeg vil kjenne livet

raspe mot leggen

når jeg går

gjennom det

                 

                          Synnøve

Nærbilder

Det er så vakkert med snø at jeg har problemer med å forstå de som klager på kulde og dårlig brøyting! Kulde kan man kle seg, i alle fall vi som er rike og har massevis av klær (som ofte er de samme som klager...) og brøytingen synes jeg er udmerket her jeg bor i alle fall! Så jeg kler meg og går ut med kamera for å ta nærbilder av vinteren. Skal man gå tur i solen på denne årstiden, må man løpe for å rekke en runde før den går vekk igjen. Det er en av få fordeler med å bare ha en liten jobb: Jeg er hjemme i dag og har muligheten til å løpe ut når solen viser seg. Snøen og rimen er vakker, og når solen treffer den glitrer det. Jeg undere meg nok en gang over at noe så lite kan være så vakkert. Tenk da på hvor vakkert et sammensatt menneske er! Jeg tenker tilbake til klagingen over kulden og tenker på en enda verre klaging: Over kropper som ikke er perfekt og helse som kunne vært bedre og så videre i det uendelige... Tenk at media brukes så mye plass på slik missfornøydhet, og kommer med så mange utrolig dårlige løsninger. De er dårlige, fordi de innebærer at vi må forandre oss for å bli penere og friskere og mer perfekte. Tenk om de heller brukte litt av all plassen de har i verden, til å peke på hvor fantastisk vi er laget og hvor godt vi er utrustet til å takle påkjenninger. Og hvor vakkert vi er laget. Enda mye vakrere enn et snøfnugg som funkler i solen!

Man kan kjøpe en krem

for å ta bort smilerynkene

Ta bort?!!

Er det noe jeg vil ha

så er det smilerynker.

Har jeg smilerynker

er det fordi jeg har smilt

                                                                                                         Synnøve

Skrive og sove

Det er flere uker siden jeg har laget noe som helst.... Dagene er fulle av arbeid og gjøremål akkurat nå. Det fyller dem helt opp, og gir hverken tid eller overskudd til å skrive. Kanskje har jeg en time ledig iblant, men det holder ikke. Skal jeg kunne lage noe, går det ikke an å se på klokken. Da må jeg ha tid. Derfor har jeg bestemt meg for å reise bort og se om jeg kan få litt arbeidsro. Neste uke reiser jeg til Prestegården retreatsted i Lindesnes for å skrive og sove. - Kanskje blir det bare soving!

Før den travle perioden, som jeg visste om på forhånd, brukte jeg endel tid på å lage "enkle" bilder som kan selges ikke altfor dyrt til julegaver. Foreløpig er salget dårlig, men så er jeg som sagt også en dårlig selger! Jeg har gitt flere en god latter når jeg har fortalt at jeg har laget en liten flyer med butikknavnet "MELLOMROMMET" og nett-adressen dit, i et forsøk på å nå lenger ut med nettbutikken. Men jeg er så dårlig selger at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av flyeren, engang!

LIV

Livet

begynner

 lenger inne

Det er der

det vokser

og blir til

Overflaten

er et speil

Vet du dette

blir du aldri

fornøyd

Med å bare

se speil

                            

                                                                 Synnøve



Tilbakemeldinger

Jeg får stadig flere tilbakemeldinger på det jeg lager. Flere jo mer jeg våger å dele. Selvfølgelig! Den største tilbakemeldingen, er at noen vil kjøpe det jeg har laget. Og det gir meg stor glede å tenke på at bildene mine henger på en høy vegg i Australia og på et samtalerom i Sverige. - For å nevne to av de som varmer meg når Jante kommer på besøk og prøver fortelle meg at jeg ikke duger til dette.

Men den meste sjamerende tilbakemeldingen fikk jeg i helgen:
Jeg var på jakt etter gave til mannen min som fylte 40, og havnet inn i "Sølvsmie" i en sidegate til Langgata i Sandnes. Der traff jeg Marta fra Georgia. Hun laget og solgte vanvittig vakre smykker, bilder og ikoner. Hele butikken var et et nydelig lite galleri med ekte kunst. Jeg gav henne visittkortet mitt da jeg gikk etter et langt besøk, så hun kunne ringe når bestillingen var ferdig. "Å, du skriver," sa hun da hun så kortet. Og ville gjerne ha en av diktsamlingene mine, for hun drev og lærte seg norsk. Det fikk hun, og den sjamerende tilbakemdlingen kom i posten i helgen: Diktene mine er, skriver hun, "helt spesiell gymnastikk i norsk".

Ord på tro

Jeg skriver egentlig lite direkte om tro i diktene mine. Det er overraskende, siden troen er så viktig i livet mitt. Men jeg vet også hvorfor: Ordene min blir altfor små når de skal prøve å beskrive en allmektig Gud!
Men for tiden utfordres jeg på å sette ord på hva jeg tror på. Jeg skal nemlig undervise på et Alpha-kurs, og da må jeg sette ord på det jeg vil formidle. Det er særlig to ting som er helt sentrale i det jeg tror på:

TILGIVELSE: Jesus lærer meg å be om og å få tilgivelse. Å kunne gjøre dette, tror jeg gjør mennekset enda mer menneske. Mer tøyelig og varmt. For at vi skal leve godt sammen, må vi kunne tilgi, tror jeg. Og når jeg lever i at jeg allerde er tilgitt av Gud, kan jeg lettere tilgi mine medmennesker.

KJÆRLIGHET: Jesus lærer meg om å elske. Ikke bare meg selv og mine egne behov. Men å elske de andre. De jeg lever sammen med, de jeg møter tilfeldig, de jeg liker og de jeg ikke liker. Jeg tror at det ligger dypt i mennesket å elske og strekke seg mot hverandre. Lever jeg kun for å få mine egne behov dekket, og vender meg hvor som helst for å få det. Så får jeg kanskje dekket behovene mine. Men jeg tror livet  langsomt tømmes for meneing, hvis jeg ikke også strekker meg mot mine medmennesker og sier meg villig til å være med å dekke deres behov også. Og siden Gud allerede har elsket meg først, er det lettere å elske min neste.

Diktfjøl

Inspirasjon kan komme fra hvor som helst!
En dag var jeg ute og hentet ved. Vi hogger vår egen ved, men kjøper kapp fra trappefabrikken til å tenne opp med. Jeg hentet opp litt kapp fra denne sekken, og oppdaget at jeg stod med noen store, flotte eikebord i hånden. - De kan jeg jo lage bilder på, tenkte jeg! Og så etter om det var flere. Der var mange! Jeg samlet alle og bad mannen skjære dem reine i kantene. Det ble en hel bunke. Det var da jeg fikk idèen om å rett og slett lage mange, litt like bilder på dem. Det er flere som har spurt etter om jeg ikke kan lage noe å gi til gave til konfirmant, brudepar eller slike anledninger når man vrir hjernen for å finne noe som er bitte litt gjennomtenkt og helst skal ha noe å si. Så nå har jeg gått i gang og lage enkle collage med korte dikt på denne bunken med eikefjøl. Jeg har skrevet en haug med dikt på godt papir og flytende tusj, som ligger her og frister og venter på å bli ferdig bilde. Det begynner å bli fint å skrive for hånd, og er rasende gøy nå som alle timene med Eli for å lære meg calligrafi begynner å vise litt igjen på det jeg skriver!

Lyrisk dråpe

I dag har jeg fått tilbud om - og takket ja til uten behov for å tenke meg om - å jobbe oftere på biblioteket. Det er en overkommelig jobb for en litt trøtt kropp som jeg har. Og veldig kjekt, med blandingen bøker og folk! Aller gøyest er det når det vrimler av elever fra skolen som skal låne bøker og spørre om hjelp og skape liv. Jeg vet ikke om det vet det, men de sjarmerer vikaren i senk! Samtitidg som jobben ikke er mer enn jeg klarer, så gir den meg tid til å fortsette å skrive og male. I høst har jeg mer besvist ryddet dager til å bare skrive, og der er utrolig hvor mye mer jeg får gjort. Det handler om å verdsette arbeidet.

Likevel

En båt

mot havlengselen

Et bål

mot kulden

Et par øyne

mot ensomheten

Det viser seg

at Gud bryr seg

likevel

Synnøve

Nå gjorde jeg det igjen: Skrev et dikt ut på nett. Så skal det ligge her aleine. Stakkars små diktene mine, jeg har så vondt av dem når jeg sender dem ut i verden. Jeg lurer på om de er ensomme. Om noen kommer og besøker dem, og vil dem vel? De er som små barn, og det er like ille hver gang jeg sender dem ut i verden. Så hvorfor gjør jeg det...? Det er det at jeg har noe jeg vil si, og de får oppgaven.

Høstblader

Jeg har holdt på i dagevis å male høstblader. Ute er de bare mange som svirrer rundt i vinden. Men når jeg skal leite etter ett spesielt vakkert å male får jeg problemer med å velge, for alle er spesielt vakre! Jeg tar noen med inn, og studerer dem nøye med pensel i hånden. Det er som jeg blir kjent med bladet, når jeg maler det. Ser hvordan det er bygget opp og hva det har gått gjennom i sitt korte liv. Og jeg tenker den svimlende tanken at ingen blad i hele verden noensinne har vært likt det jeg maler akkurat nå. Det er for meg et stort bevis på at Gud har skapt alt sammen: Ingen tilfeldig utvikling hadde tatt seg bryet med å lage hvert enkelt blad på hvert enkelt tre i hele verden, helt spesielt! Og jeg tenker videre, at når det finnes så mange måter å være blad på, hvor uendelig mange måter finnes det da å være menneske på. Vi gjør hverandre små, når vi tror at alle er like oss selv. Ingen kjenner hverandre helt ut, fordi vi er laget så unikt forskjellig. Den eneste som kjenner alle helt til bånn, er Han som laget både blader og mennesker.

Nå skal jeg binde bladene og diktene jeg skriver på noen av dem, sammen på en tråd og det lage "høst-lyriske-dråper" av dem.

Nye dikt?

PLANVERK

du må lage planer

skal du nå langt, sier de

og er sikker på

at jeg vil langt

Jeg sitter her og sender ut ett av de siste eksemplarene av diktboken "HORISONT" fra 2007, som slutter med dette diktet. Det betyr at jeg kanskje må i gang å lage en ny? Har lovet meg selv at når det er fult med dikt i skuffen, skal jeg gi noen ut. Det har i grunnen vært fult der lenge. Både i skuffen og i notatbøkene som ligger over hele huset og i alle jakkelommer. Det blir panikk når jeg får et dikt i hodet og mangler papir, så papir er tilgjengelig over alt.

Men jeg vegrer meg til å begynne på en ny samling... Først må jeg samle alle disse notatene fra jakkelommer og tursekker og skuffer, sammen med de på PC`en. Så begynner et langt arbeid med å bearbeide dem så de blir helt ferdige. Siden skal det redigeres hundrevis av ganger. Til slutt finne noen skal kan trykke dem for meg. Det siste er skikkelig skummelt: Jeg skal levere fra meg de små barna mine, til et stort ukjent og skummelt trykkeri! Der skal de ligge aleine om nettene i en kald computer og kanskje lengte hjem. En gang jeg leverte fra meg noen små barn, måtte jeg gå inn igjen til Morten som skulle treykke dem på slutten av dagen og høre om de hadde det bra? De hadde ikke hørt noen som ropte om hjelp, så vi kom til at de sikkert sov trygt og ventet på trykking! Dessuten er jeg kresen på layouten: Det MÅ være skikkelig papir, og boken skal være god å holde i hånden. Kjenner likevel når jeg skriver dette, at det er gøy og! Så kanskje jeg er klar til å begynne...

Om å skrive

Du skriver dikt, sier de,
det er ikke noe å bli fet av.
Nei, sier jeg,
men trer jeg livet gjennom et nåløye,

får jeg kanskje noe å sy en mening med.

                                      Kolbein Falkeid

Jeg blir desperat når jeg ikke får skrive! Nå er det flere uker siden jeg har skrevet noe nytt. Denne gangen, fordi jeg har gjort viktige ting, som å besøke mennesker jeg er glad i og være med å arrangere en retreat. Men når dagene er fulle av trivialiteter og de hindrer meg i å skape noe, kan jeg bli helt rasende! Jeg har lyst å kaste alle avtaler og papir og e-poster og tannlegetimer ut av vinduet. Og mure meg inne for å bare skrive og skrive. Men det ville jo ikke fungere! Det blir hverken liv eller kunst av å mure seg inne.

Tar en støyt

av ordene

ruller dem rundt

i munnen

Spytter dem ut

de er for små

for det

jeg vil si

Jeg må nok brygge

mine egne

Synnøve



Nettbutikk

Lenge var pc og nett et sted for bare arbeid. Å åpne e-posten tok hele formiddagen med ting som skulle ordnes og gjøres. Så fant jeg ut at jeg kunne bruke nettet til å nå ut med det jeg skriver og lager, og nettbruken blir mye mer gøy! Jeg blir like glad hver gang noen vil kjøpe det jeg lager. Jeg tenker at jeg har noe jeg vil ha sagt. Og at noen vil ha det jeg lager, så får jeg jo nettop det.

Etter flere dagers arbeid, og hjelp fra min flinke niese Ellen til å lage "butikk-skilt", har jeg nå åpnet nettbutikk. Det tar mye tid å fotografere alt jeg har laget, så produktene får komme litt etter hvert. Men det var deilig og litt skummelt å se butikken åpen... Så får tiden vise om jeg får noen besøk og om det blir noe utelling av butikken. Jeg var litt urolig for at noen skal stjele bildene jeg har lagt ut for salg der. Men kom til at hvis noen er så smålig at de vil bruke en dårlig kopi i stedet for å kjøpe orginalen, så får de bare gjøre det! Butikken heter MELLOMROMMET, og ligger på epla.no:

http://epla.no/shops/mellomrommet/



Ett av produktene i butikken: Lyriske Dråper.
Dråpene er sommerens store gjennombrudd:
Collage/akvarell på den ene siden, dikt på den andre,
i snor fra taket.



Mellomrommet

Jeg har endelig begynt arbeidet med å starte nettbutikk. Starten var i går, men det stoppet fort fordi jeg måtte ha et navn! Det finnes mye dumt å bruke nettene til. Men å ligge våken og tenke ut navn til sin første butikk, er ikke så dumt faktisk! Navnet kom det: Mellomrommet. Og et dikt fulgte med.



Mellomrommet

Rommet mellom
  to vingeslag
  sidene i en bok
  stegene føttene tar
    Gir luft

Rommet mellom oss
  er likevel det
  jeg liker aller best

            Synnøve

Bøker

Etter en stund uten, har jeg fått ny skriver. - Type laser, og den virker hver gang! Dermed kan jeg endelig lage flere dikt-bøker. Etter tips fra Tora Liv (fast konsulent og korrekturleser med kun takknemlighet som betaling) har jeg begynt å lage samlinger med tema: Jeg skriver nye dikt ut på lekkert papir og binder dem inn i forsider av akvarell- eller collage-bilder. Jeg kan bruke dagevis på en bok, og tiden eksisterer ikke mens jeg holder på. Har jeg en avtale et sted, må jeg ha på alarm for å huske at jeg skal stoppe! Nå sitter jeg og ser på dem, og lurer på hva i all verden jeg skal selge dem for. Hvordan omsette sånt i kroner og øre? Det går jo ikke... Hva noen mon tro vil betale for dem, blir det som bestemmer. Og at noen en gang skal åpne en bok og lese med et snev av dem gleden jeg hadde da jeg laget dem - det er det jeg vil. Men jeg skulle visst ansatt en selger...

Dikt med naturen som inspirasjon og bilde.

Som tittlen sier: Dikt om det som foregår mellom oss
levende mennesker. Ingen av samlingene er like,
hverken inni eller utenpå.

Mening

Fra fredagens MENINGER-spalte i Stavanger Aftenblad:

(siden det var litt vanskelig å lese: Her er teksten:)
Hjemme hos oss går vi stadig tom for plastposer. Sånne som vi bruker til å bære mat og ting og tang vi ikke har bruk for, hjem fra butikken. Dette var en gåte, til jeg skjønte at vi rett og slett må bære mer søppel ut av huset enn vi bærer mat og ting og tang inn! Det er slike mengder embalasje på alt vi bærer i hus, at det tar mer plass enn innholdet. Mango, f.eks., eller laken. En hel bærepose med emalasje for et relativt lite innhold. De er polstret som om de skal i krigen. Men de skal jo ikke i noen krig, bare oppi en plastpose og bæres hjem til meg. Og det hadde holdt med mye mindre innpakning, for jeg lover å bære forsiktig!

Fortelling

Biblioteket på Forsand skal ha en utstilling om Islamsk kunst, og jeg har fått det spennende oppdraget å fortelle to fortellinger til barn mens den står der. Nå holder jeg på å lære meg historien til de minste barna. Den handler om lille Ali som får i oppgave å finne det vakreste i det store huset han bor i. Ikke overraksende, er det hverken det mest storslått eller glitrende som viser seg å være vakrest. Men menneskene inni:) Jeg liker fortellingen. Og det er gøy å med teknikker for å lære den utenatt og gjøre den til min. Utstillingen settes opp i morgen, og står en måned.

SMAKEBITER

Noen av arbeidene jeg har gjort siste året.

- ting som er til salgs:

Samlinger med dikt om broer mellom oss,

lest i blesten på Lysefjordbrua sitt 10 årsjubileum i 2008

Håndlagede hefter med korte dikt.

Helt fra jeg var liten og det regnet på hytten om sommeren,

har jeg likt å lage bøker. De er litt mer avanserte nå enn dengang!

 

Dikt trenger ikke være i bøker.

De liker seg godt i bokser, og jeg har laget mange "ord i ekse".

Akvarell med kort-dikt

Collage lærte jeg i fjor høst av fantastike Wenche Sunde,

som plutselig kom flyttende med mann og malerier

til Forsand - og til livet mitt.

En til collage

Akvarell, kommer jeg stadig tilbake til.

Synes ikke alle blir så gode at det gjør noe, men elsker å holde på

med maling og vann som renner rundt og lever sitt eget liv på papiret.

************

BØKER:

 

Diktsamlinger, 2003 og 2007

Intervju med kvinner i Forsand, 2009

*********

Jeg selger bilder og bøker hjemmefra nå, men har planer om å bli med i en nettbutikk. Er ikke så god å selge - ender litt for ofte opp med å gi bort det jeg lager i stedet! Men jeg vil gjerne nå ut med det jeg gjør, så jeg har fått tips om nettbutikk kan være lurt. Kanksje blir det en utstilling en gang og....

Velkommen!

Så var jeg i gang med min egen side på nett. Lenge har jeg leitet etter hvordan jeg kan nå ut med det jeg lager. Og dette, ser bra ut. Velkommen, til deg som vil lese!

Jeg vil legge ut smakebiter av det jeg jobber med. Utdrag av det jeg skriver, eller små bilder av det jeg lager.  Jeg utforsker nye former til diktene jeg skriver. Å putte dem i en bok, er forsåvidt i orden. Men de kan også skrives inn i et bilde for å henge på veggen. Puttes i en boks eller flaske for å gi en opplevelse når de åpnes. Eller henge i en løs og ledig tråd. Min gode venn Eli driver og lærer meg å skrive vakrere, og i dag laget båt- og kunstner-mannen Roy en ny knute til å henge dikt i. Den fikk navnet "flaggstikk med Roy-vri". Jeg har laget mange dikt-bilder i sommer, og det nærmer seg å bli til noe jeg kan våge å henge opp og vise frem. En historikk over ting jeg har laget, følger siden.

For tiden maler jeg hjerter. I alle slags fasonger. De fleste har arr.