snart bokslepp

Det er 10 dager til bokslepp,  og jeg er spent. Har gjort dette to ganger før, men det var tryggere. Da var jeg på Forsand bibliotek, hvor jeg jobbet og hadde verdens beste sjef på laget, og det kom massevis av venner og kjente.  Nå er jeg ganske ny på stedet,  selv om jeg kjenner noen fra da jeg bodde på Forsand, og har fått nye bekjentskap det året jeg har bodd her. Og håper jo det kommer gode venner og mennesker jeg gjerne vil dele denne kvelden med. Men er mye mer usikker...  Syns alle har det så travelt,  det skal noe til å fange folk i farten.

Så fikk gitaristen sene-betennelse,  vi måtte på leit etter ny musiker og fant Geir Arve Helvig, som er en av Ryfylkets beste pianister. Vi øvde nå i uken,  og tror dette blir bra! Det er utrolig gøy å lese til musikk, det blir en rytme og stemning som gjør diktene annerledes.

Rosehagen er jeg litt kjent på, er stadig innom og spiser lunsj, og har lest der en en gang før. Den nye eieren er en super og engasjert dame, og jeg tror stemningen i kafeen i den gamle villaen vil være god for dikt og musikk. Men den største spenningen, er om boken kommer! Har mareritt om at jeg skal stå på scenen og blafre med løse ark og feire en bok som ikke er enda. Får håpe det går godt....

Smak

Det skulle være kulinarisk aften i kirken, og jeg ble spurt om å lage noe om de fire hovedsmakene, salt, søtt, surt og bittert. Det ble sånn som dette:

 

Min heltinne

Dinas bok er den boken som har rystet meg mest, av alt jeg har lest - og det er ganske mye. Men jeg møter så få som digger Herbjørg Wassmo like mye som meg, og har lurt på hvorfor. Men der jeg står i køen på litteraturfestival i Stavanger,  skjønner jeg hvorfor: alle, absolutt alle, er eldre enn meg! Så kanskje jeg var for ung da jeg trakk boken ut av mammas bokhylle, eller det var hun som sa, som vi sier i min familie: Den MÅ du bare lese! Og den var så rå, så ærlig og så vidunderlig,  jeg glemte lekser og venner og alt annet og gikk inn i Dinas verden med hud og hår. Da filmen kom lenge etter, var det flere som så den og jeg tenkte at nå skal jeg endelig få diskutere boken.  Jamen, hun et jo gal, jamen,  hun drepte jo! Sa de jeg ville dele med. Hallo, du må ikke stå der og dømme!  Du må bare hoppe inni og bli med, sa jeg. Og var like aleine med opplevelsen som før.

Så er hun der, i kinosal 5. Liten og tynn med hvitt hår og vakkert ansikt. Se! Vil jeg rope, der er hun! Men her er behersket, jeg sittet stille med hjerte som banker og gleder meg som en unge, og lurer på om jeg kommer til å våge snakke med henne etterpå.

Bokbaderen er en intellektuell kar fra Klassekampen og han tar tråden opp fra venninnene mine: Jamen, Dina dreper jo, har hun rett til det? Klart hun ikke har, men det gjør hun altså sier den lille kvinnen og setter øynene i karen. De snakker om den siste boken, en oppfølger til Dina-triologien (som jeg skulle ønske jeg ikke hadde lest. Den er ikke like magisk som de tre første.) De snakker om galskap, at flere av karakterene i bøkene hennes er i det landskapet.  Det kunne vært meg,  sier hun tørt. Å sitte der og skrive frem det som ikke er, og få leseren til å tro på det, det er jo ikke akkurat A4!

Og hun forteller at hun skriver på intuisjon, planlegger ingenting før etterpå. Og er drevet av empati, av at hun lever seg så sterkt inn i de hun skriver om at hun sjøl og alle rundt henne er mindre viktige mens hun holder på. Det snakker til hele meg, det gir gjenklang så det jaller.

Den intellektuelle har ikke flere spørsmål,  tiden er oppbrukt. Vi klapper og damene reiser seg og kakler som høns mens de venter på å slippe ut av salen. Hun gjør seg klar til å gå der fremme,  sjansen min glipper nå, køen flytter seg ikke.  Da trør jeg rett i kinosetet foran meg og baner meg vei forbi arrangørene som prøver ta heltinnen min med ut. Jeg må bare si,  sier jeg, at du er grunnen til at du skriver,  du skriver som en gudinne!  Tusen takk,  sier hun med øynene i mine og tar meg i armen. Grepet er varmt, jeg kunne stått der lenge, lenge.  Men hun blir ledet bort og jeg kommer meg til utgangen og svever ut i Stavanger -regnet. Jeg har snakket med Herbjørg Wassmo!

Nå går Vadested i trykken! De siste dagene har designeren, June Line, satt opp innmaten til boken. Den har flere av mine bilder, og så har hun lagt inn farge på sider og tekst i tillegg. Og den blir så fiiiin! Jeg er så glad for innpakningen blir bra. Og så vidunderlig å overlate til hennes friske blikk å gjøre ferdig alt jeg har sagt og knotet med så lenge. Veldig dyktig dame!

Hos meg begynner nervene å komme og søvnen forsvinner enkelte netter. Da står jeg opp og lager bokmerker. Mulig det bare er dill, men jeg har bestemt at alle som kjøper direkte hos meg skal få et håndlaget bokmerke i. Noen fordeler må det være med det, fremfor å bestille fra Jæren Forlag. Jeg har nemlig i avtalen at jeg skal selge endel bøker de to  i første månedene. Nå har jeg snart laget 100 merker, og det får meg helt i vater å sitte der og rive i papir og lime små, avlange bilder.

Vi, de rike

Følgende ytring stod på trykk i lokalavisen i dag:

Vi er de rike

sånn gjør vi det:

Vi importerer billige arbeidere fra øst

og lar de andre forbli en utgift

som råtner i asylmottak

Vi gjør det fordi

vi ikke vet hvem de er

de er mørke i huden

de kan være terrorister

Man kan aldri vite med sånne

det er best å la dem være der

Aller best er å la dem bli i krigen

eller i et naboland

Blir det fullt i nabolandet

er det deres problem

Vi tar ikke imot nye

vi legger ned

for flyktningekrisen er over

Det sier i statsministeren

Leser hun ikke nyheter

blar hun aldri over til utenriks

og får med seg at det er fult der i sør

At de roper oppover

om noen kan imot flere i flukt fra krig?

Nei, vi legger ned mottak

produserer verdens reineste olje

og gjør som vi vil

Vi er de rike

                            Synnøve Virkesdal

Plakater

En måned til bokslepp og mandag var jeg på Jørpeland, det lille stedet som kaller seg by og gav jenta vår latterkrampe første gang hun hørte det. Jeg fòr gjennom hovedgaten med plakater under armen og gikk inn i de butikkene jeg har et forhold til, damen som selger de kule kjolene og bokhandelen som bryr seg om bøker og et par til. Det var en trivelig ting å gjøre, å merke at jeg kjenner folk her og noen kjenner meg. Og det er mange som sier de kommer på boksleppet, både herfra og derfra. I morgen skal vi ut og øve med gitaristen, så det nærmer seg på alle vis.