Det begynte med at den gamle, vidunderlige robåten min ble ødelagt i vinter med stigende vannstand og vind. Det var en sorg. Jeg ser ikke meg selv som spesielt materialistisk, men båter blir jeg knyttet til, både snekkene vi har hatt, og denne robåten. De har satt et avtrykk i meg som ikke går bort. Og sånn er det nok fordi jeg har vokst opp med hver helg og ferie hele sommer-halvåret på gården min far kom fra. Den lå ved sjøen nord for Bergen, og var rett og slett et paradis på jord, fyllt av båter og fiske og bading og grilling og uteliv. Og sosialt: Min bestefar hadde solgt ut flere små hyttetomter langs sjøen, og de var fulle av spennende folk hele sommeren.
Men nå skriver jeg meg bort. Det var robåten jeg skulle fortelle om. Den hadde tiljer, bunnplater som var løse og kunne tas av for å øse båten tom for vann. De ville jeg ta vare på i det minste, og kanskje bruke dem til noe. Og en av dem har snekkeren min laget til en liten ekstra skrive-plate på gjesterommet, støttet opp fra gulvet av bladet til en åre. Arbeidsbordet mitt har det nemlig med å bli så fullt, og det er ikke en god start på en skrive-dag å måtte rydde. Nå kan jeg bare ta papir eller pc inn dit og den platen kan det ikke ligge noe rot på, for den er så liten. Dessuten lukter den båt, og det er grunn i seg selv til å sette seg ned å skrive!
