onsdag 4. juli 2018

Research

 Det begynner med en nysgjerrighet: Lurer på hvordan det er å… Hvordan det kjennes hvis… Hvem det er som… Og så spinner jeg videre med pennen og det vokser kanskje en historie ut av det. Jeg synes ikke mitt eget liv og person er interessant nok til å skrive bøker om, det er mye spennende å begi seg inn på noe helt nytt. Fantasi kalles det, eller kanskje empati: å leve seg inn i hvordan det er å… kjennes hvis… være den som…. Å gå ut av min egen hverdag og skape et nytt univers, det kan kjennes litt som å lese en roman, bare at det er jeg som skriver den! Men når jeg skriver om ting jeg ikke kan noe om, må jeg drive reserach. Det kan bety å leite i store bøker på biblioteket, leite etter små fakta på nett eller snakke med noen som vet noe om det jeg spinner på. Det kan bli en nedtur, fordi det jeg har skrevet ut fra fantasien er helt feil, det er ikke sånn det virker i det hele tatt. Så må jeg stryke og gjøre om. Men som oftest er det et kick å få et innblikk i dette ukjente og det gir meg enda mer fart på å skrive videre.


Denne gangen var det nødvendig å reise til en øy for å få mer mat til romanen jeg skriver på, og det var ikke en tung oppgave! Jeg var på Utsira sammen med min venn Eva for to år siden, kjente jeg var ikke ferdig med stedet og spurte om hun ville bli med tilbake. Det ville hun, hvis det er sjø der, blir Eva med. Vi gikk rundt på den lille øyen i tre dager og bare så, pustet og var til. Jeg tok haugevis av bilder av hus og båter og hav, og hentet med meg hjem massevis av stoff å jobbe med utover høsten. Det er noe helt spesielt med det stedet, og det drar i meg enda. Så jeg er nok ikke ferdig med det, kanskje jeg skal reise tilbake aleine og bare skrive en gang. Men nå er det ferie i familien og jeg får nok ikke gjort noe på en stund, så jeg lukker notatboken og gleder meg til å åpne den igjen i august.



fredag 22. juni 2018

I hagen


To keramikere  har i mange år sammen med venner hatt sommerutstilling i hagen til Bjørg Mary Heskje, ikke langt fra der vi bor. Det har blitt en tradisjon, en dag i juni med kunst, mat og lek på gressplenen som går helt ned til bryggen og sjøen, og etter egne utsagn alltid fint vær. Så spurte de om jeg ville være med i år, stille ut og lese fra Vadested. Det var jo kjempe -gøy,  så jeg sa ja med en gang. Så kom jeg på etter en stund at jeg har jo ikke noe å stille ut! Jeg har bare skrevet i over to år nå, før det var det mye maling og collage innimellom diktene,  men alt er solgt og borte. Så hva skulle jeg stille ut...? Det ville bare bli et bord med Vadested, og rester av håndlagde bøker kunne henge i taket fra den overbygde terassen. Men det var litt lite! Jeg gikk i gang med en serie dikt på rekved og tenkte at nå har jeg litt mer med meg. Men jeg så da jeg kom og skulle henge opo at det var smått og lite.... Det var ingen god følelse. Men det å lese var enormt gøy med fult av lyttende mennesker i solskinnet. Og musikreren som var med kjæresten og sang før jeg leste, ville prøve å lage musikk til diktene mine, om han fikk lov. Det fikk han! Og jeg fikk en påminnelse om at det er ordene, diktene og historiene, som er det viktigste i det jeg gjør. Av og til lager jeg bilder og annet fordi det bare kommer dettende idéer som må ut. Men det er ordene som er hovedpersonene.





mandag 11. juni 2018

Sommerutstilling


Det eneste jeg gjorde av kreativt arbeid inne (det var ellers mye av det ute!) den måneden jeg hadde skrive-pause, var dette:  Lage en serie dikt på rekved. Jeg kaller dem dikt-fjøler, men det er like mye en slags hustavler, påminnelser i hverdagen.  De ble laget til lørdag,  for da skal jeg være med på en utstilling i hagen til Bjørg Mary Heskje på Jørpeland.  En utstilling to keramikere har hatt i årevis. Så det var enormt kjekt at de spurte om jeg ville være med med bøkene mine i år, på et innkjørt opplegg som pleier ha masse besøk, etter som de sier selv i alle fall!

fredag 1. juni 2018

Sol!


Jeg har ikke skrevet på en hel måned! Solen kom, og det er mange år siden jeg har vært så tvers gjennom varm  som nå, det har vært regntunge somre uten de feriene sørover jeg egentlig er avhengig av. Batteriene var skikkelig tomme etter en fæl vinter, og jeg måtte bare være ute! Jobbe i hagen, bade, ro, gå på fjellet, gå til sjøen, lage mat, vanne hagen og bade en gang til. Og jeg kjente at jeg kan bare ikke være inne og skrive nå, jeg må bare være i dette og kommer aldri til å bli lei. Det ble jeg ikke heller, men til slutt ble jeg en slags mett og skjønte at det er nok timer igjen av døgnet til å være ute selv om jeg skriver en time eller to om morgenen. Så nå er jeg i gang, trekker ned gardinen, åpner vinduet og setter meg ved min nye skriveplate og jobber. Og det var fint å møte personene i romanen igjen, jeg har savnet dem, og de hadde mye å fortelle nå som vi ikke har snakket sammen så lenge.

fredag 11. mai 2018

Båtliv


Det begynte med at den gamle, vidunderlige robåten min ble ødelagt i vinter med stigende vannstand og vind. Det var en sorg. Jeg ser ikke meg selv som spesielt materialistisk, men båter blir jeg knyttet til, både snekkene vi har hatt, og denne robåten. De har satt et avtrykk i meg som ikke går bort. Og sånn er det nok fordi jeg har vokst opp med hver helg og ferie hele sommer-halvåret på gården min far kom fra.  Den lå ved sjøen nord for Bergen, og var rett og slett et paradis på jord, fyllt av båter og fiske og bading og grilling og uteliv. Og sosialt: Min bestefar hadde solgt ut flere små hyttetomter langs sjøen,  og de var fulle av spennende folk hele sommeren.
Men nå skriver jeg meg bort. Det var robåten jeg skulle fortelle om. Den hadde tiljer, bunnplater som var løse og kunne tas av for å øse båten tom for vann. De ville jeg ta vare på i det minste,  og kanskje bruke dem til noe. Og en av dem har snekkeren min laget til en liten ekstra skrive-plate på gjesterommet, støttet opp fra gulvet av bladet til en åre. Arbeidsbordet mitt har det nemlig med å bli så fullt, og det er ikke en god start på en skrive-dag å måtte rydde. Nå kan jeg bare ta papir eller pc inn dit og den platen kan det ikke ligge noe rot på, for den er så liten. Dessuten lukter den båt, og det er grunn i seg selv til å sette seg ned å skrive!



onsdag 2. mai 2018

Mini litteraturfestival

Dette er helt sant:
Rektor på ungdomsskolen, jeg kjenner han bitte litt, ringte en kveld:
- Hei. Vi skal ha en mini litteraturfestival på skolen, Tore Renberg skulle komme og snakke om det å skrive, men så har han blitt syk nå rett før. Kunne du tenke deg å komme i stedet for?
Og jeg ble jo så stolt over å bli nevnt i samme setning som en av mine helter. Og kjente at ja, det kunne jeg gjerne. Jeg har faktisk tenkt på at det hadde vært gøy å snakke til ungdom, om det å skape og finne sin greie i dette livet. Jeg har til og med skrevet til de som har med "Den kulturelle skolesekken" å gjøre på fylket, men de driver ikke å svarer på henvendelser i tide og utide, så jeg vet ikke noe om det enda. Så lyst hadde jeg. Men. Jeg var så vanvittig forkjøla, hadde ikke overskudd til å skrive et bra foredrag på 45 minutter på noen dager og knapt stemme til å formidle det med etterpå. Så jeg måtte til min ergrelse takke nei... Men spørsmålet gjorde noe med meg, vekket noe. Og jeg håper jeg finner en mulighet til å få gjort noe med det.

fredag 20. april 2018

Med liten pensel


Å skrive en roman er som å male et hundre meter langt lerret med liten pensel. Man må like det, med andre ord, for det tar en evighet!  Nå har jeg skrevet på den nye romanen i ett år, og historien er noenlunde på plass. Men det mangler massevis enda, jeg aner ikke når den blir ferdig. Og det er ikke så nøye, jeg har ingen som venter,  ingen tidspress.  Heldigvis,  for sånn kunne jeg ikke jobbet. For meg må skrivingen være fri, den må få bestemme selv, den kan ikke følge et plot eller tidsplan,  da binder jeg den og det intuitive forsvinner. Men jeg ser likevel at etter vi flyttet tilbake til Ryfylke,  har jeg tvunget meg mye til å jobbe.  Jeg var så redd for å miste skrivingen i alt det nye, hus og fosterdatter og kaoset som var da vi kom hit. Jeg tviholdt på å skrive hver dag, selv om jeg fikk gjort lite, skulle jeg jobbe litt hver dag. I hele vinter har jeg lånt rom ute av huset for å få ro til å arbeide. Men nå har jeg flyttet hjem igjen,  og våger meg på litt slark. Å begynne dagen med å gå til sjøen med hunden, eller ut i hagen og spa i vårsolen. Men jeg gjør det med angst.

Nå snakket jeg med min venn kunstneren, som sa: Klart du ikke mister det! Det er der, det skapes noe når du ikke jobber,  det er helt nødvendig med pauser! Jeg våger meg på en liten en nå.