torsdag 11. januar 2018

Vinterlys



Da vi flyttet tilbake til regnet etter året på Nansenskolen, sa jeg at jeg skal tilbringe hver januar her i det fantastiske lyset, for det gav så mye energi. Det er ikke mulig å beskrive, det blå lyset som kommer inn mellom trærne og lyser opp puddersnø som ligger helt i ro og hviler, og jeg som går med flere lag ull oppå den og det knirker under sålene og jeg går bare der og smiler. Endelig i år fikk jeg til å ta en pause fra vestlandsregnet og ha noen gode skrivedager i vinterland. Og det ble som jeg håpet, at etter litt hvile og uten alle forstyrrelsene, kom skrivelysten. Jeg skriver på en ny roman, og da er det godt å få gå helt inn i den og være i den verden jeg skaper og inni hodene til de jeg skriver om i mange timer og dager i strekk. Få trukket noen lange linjer og satt en handling. 



Å skrive den første romanen er det gøyeste jeg har gjort noen gang. Det var en rus, og livet jeg hadde da gav rom til å bare være i det dag etter dag. Da den var ferdig var det tomt inni meg, jeg jobbet med diktene og den nye samlingen, men savnet å skrive noe langt. Så en dag i vår var den plutselig der, en ny historie som hadde eksplodert hvis jeg ikke tok opp penn og papir og begynt å skrive den. Pennen gikk av seg selv, side etter side, notatboken ble utskrevet på noen timer og jeg måtte få tak i mer papir. Og sånn har det fortsatt, hver gang jeg har ro i kroppen til å sette meg med penn i hånden, begynner den å gå. Jeg planlegger ikke, lar intuisjonen styre, det er eneste måten for meg, begynner jeg å lage skisser og plot og bestemte hva jeg vil skal skje, stoppet det opp. Men denne historien tar mye lenger tid å skrive siden dagene er mer krevende, så det blir litt om gangen og jeg prøver å ikke stresse det, denne historien har nok lagt der lenge og ventet, og den går ikke bort. Nå har den i alle fall fått den oppmerksomheten den trengte noen dager.


fredag 22. desember 2017

Skriveboka

Det har blitt en kamp å få skrevet! Jeg hører veldig sjelden om forfattere som er fosterforeldre, faktisk kan jeg ikke komme på noen. Begge deler krever nemlig 100% av hjernekapasiteten når det gjelder, og det gjør det plutselig og uten forvarsel i begge tilfeller, og gjerne samtidig. Og ingen av dem kan velges bort, begge er for viktige for meg. Kampen går i å først kommet seg inn på arbeidsrommet, overse ting som må gjøres og sette telefoner som må tas til påminning til etterpå, skru på lydløs og legge den bort. Deretter begynner kampen for å komme seg inn til seg selv og de jeg skriver om. Det går ikke an å skrive poesi fra utsiden, man kan ikke stå og titte inn et vindu og beskrive hva som er der inne, man må inn og se, kjenne, lukte, høre og sanse. Og skrive det en opplever innenfra. Det er eneste måten, sakprosa og blogginnlegg og brev kan man skrive fra utsiden, det krever distanse å gjøre det. Men for å skrive prosa må man være nær. Dette visste jeg fra før, men ordene på det finner jeg i en svær bok som heter "Skriveboka" av Merete Morken Andersen, den har lagt uåpnet i bokhyllen min lenge, mest brukt til å legge ting i press under, siden den er så tung. 730 sider tung, og litt uangripelig, for å si det mildt. Men så snakker Aslaug, en av mine nye skrivebekjentskaper, stadig om boken, og jeg åpner den på ny, oppdager at man kan lese litt her og der og når jeg finner overskrifter som treffer meg i magen, forstår jeg at den har noe å si meg. Så nå leser og skriver jeg meg innom den i små porsjoner og tenker at denne boken blir jeg aldri ferdig med, og det er bare fint. Nå håper jeg å få lest litt mellom slagene i julen.




Synnøve Virkesdal sitt bilde.

onsdag 13. desember 2017

Jæren viseklubb



Jæren viseklubb. Jeg skulle vært der i november, men da lå jeg hjemme, tom for krefter. Nå var jeg endelig der. For en kveld! Lite, men lydhørt publikum, nydelige mennesker og kveldens kompliment fra sangeren Njål Stava som sa: «Her driver jeg med lange viser, så får du sagt det på fire linjer uten refreng!» Og Olav Larsen som sang så vi gren og nesten ikke pustet. Det var så inderlig og røft og rått og jeg tenkte etterpå hvor mye jeg pakker inn og gjemmer meg når jeg leser. Diktene mine er personlige, og selv om jeg har fått dem på avstand før jeg gav dem ut, er de fortsatt del av meg og jeg vegrer for å lese de såreste når jeg opptrer og velger de som ikke berører så dypt. For å beskytte meg selv. Men det blir det ikke nært nok og berører ikke sånn som det kunne. Det er dette som når hjertet, det ekte og såre. Jeg så på han som sang på inderlig og tenkte at jeg må våge mer!

Det er sant, at å skape er ensomt og enormt sårbart. Særlig når det skapte skal ut i verden og utsettes for blikk, som mine dikt er nå. Men jeg er heldigvis ikke aleine. Jeg har gode folk som støtter, spør etter, ber for og følger arbeidet. Og kanskje, hadde jeg ikke våget det uten. Å gi ut bok, å lese fra den, å stå der med biter av det som har vært meg i hånden og håpe at noen skal bli berørt av det. Uten at jeg visste jeg hadde noen i ryggen, som en kjæreste som aldri sier ting som: "skal du nå holde på med det der uten å tjene noe på det engang." Nei, jeg hadde ikke våget uten dem.

Foto: Erling Løvik

torsdag 16. november 2017

Om salg


Hvem er leseren din, spør Wenche i All Verdas gåver og bruksting,  når jeg er på jakt etter steder å selge denne nye boken min. Det må du vite når du skal selge, sier hun, om det er mine kunder som vil lese din bok. Og sånn har jeg aldri tenkt på før, jeg har bare tenkt på må få det jeg skriver UT, samma hvor. Det var et spennende spørsmål. Jeg tror at de som leser meg er sånne som innimellom funderer over tingenes tilstand i verden, eller som vil gjøre det. Og at denne boken kanskje ikke er like lett å lese som Øyeblikk fra 2011, for den bestod bare av korte aforismer. I Vadested er noen korte og noen lengre, mer som små fortellinger. De krever kanskje litt mer å lese enn et firelinjers dikt. Men så har Vadested  bilder,  og det gjør den lettere å gi bort som presang. Men hvor finner jeg de som vil lese boken, hvor kan de tenkes å ville kjøpe den? På et kaotisk julemarked tror jeg den vil drukne, og på grunn av alle bildene og fargene egner seg dårlig i netthandel,  den må åpnes og blas i. 

Derfor konkluderer jeg med at bokhandlerne blir viktig. Jeg har sørget for at flere har tatt den inn og jeg har latt meg overtale til et par signeringer i bokhandlere i byen mot jul,  sammen med Svein Erik Reianes,  som også gir ut diktbok på Jæren Forlag nå. Og jeg har lyst å være der ute og lese mer fra boken,  så jeg leiter etter steder jeg kan få gjort det. Hver dag sitter jeg her og holder på med de der ordene, å få komme ut og la det møte levende ansikt og se hva det jeg har skrevet gjør med dem, er helt vidunderlig!











onsdag 8. november 2017

Møte i døren

Den jeg var da jeg hadde reist fra alle jeg var glad i og flyttet til Johannesgården, møter meg i døren.  Jeg er på besøk hos Karen, den gode husverten vår det året vi bodde i Lillehammer. Hva er det du har gjort med deg selv, spør jeg fra dengang.  Og jeg kjenner der i den gode stillheten at det er ikke bra det jeg har gjort med meg selv den siste måneden.  Alle mulige hendelser har klumpet seg sammen med at jeg har sluppet en bok ut i verden. Jeg er så sliten at det er skummelt.  Og har så vondt i hode og kjeve at jeg trodde jeg hadde en betennelse og gikk til tannlegen.  Men det var bare stive muskler.  Nå må jeg bare flate ut til det bedrer seg,  avlyse avtaler og tåle irritasjonen ved å ikke få lese på Bryne viseklubb i kveld. (jeg skal heldigvis få komme og lese i desember i stedet.) Nå kan jeg knapt kjøre bil, så det er ikke noe valg, jeg er nødt å roe ned tempo. Det er travelt å gi ut bok, særlig er det travelt der jeg har vondt nå: i hodet. 

søndag 5. november 2017

Tilbake på Nansenskolen

Det har nok lagt i meg siden jeg gikk på Nansenskolen,  at jeg en dag ville komme tilbake med en bok. Og nå var jeg der, trakk pusten dypt, åpnet døren og gikk inn. Det er noe av det skumleste jeg har gjort,  å gå inn der første gang og åpne meg for å lære så mye nytt at det knaket i hodet mens det utviklet seg.  Og når jeg står i en oppusset foaje, er det ikke gode minner som kommer først,  det er tunge minner om å ikke få til det sosiale livet med mange studenter, hvor bare en fjerdedel studerte skriving. Det var internat-liv og støy og inntrykk og samtaler over alt, hele tiden og jeg klarte ikke koble meg på. Men inne i det gamle skriverommet må jeg snappe etter pusten.  Der var mye godt, der! Mye nytt, mye utprøving,  mye jeg ikke fikk til og noe jeg mestret. Men der var et godt miljø å teste det ut. Og sjefen for det hele var Hans Tarjei Skaare. Han tar imot meg med en klem og kommenter boken min sånn at jeg blir blank i øynene,  for han har virkelig lest den og forstått hva jeg har skrevet om. Jeg sitter på scenen i salen foran hele årets kull og leser fra boken og svarer på spørsmål og det kjennes godt fordi jeg stoler på han som intervjuer,  og det blir en god samtale om det å skrive. Vi er fire tidligere elever som er tilbake på skolen med hver vår bok på Bokdagene.  Om kvelden et vi samlet på scenen på Litteraturhuset og Hans Tarjei leder samtalen mellom oss igjen.  Det går i det å få gitt ut, og jeg hører med selv si at det er litt snobbete å absolutt skulle gi ut på et stort forlag. Hvis du bare selger 200 bøker, betyr det jo ingenting.  Poenget er å få boken UT! Det har jeg altså klart, og det er jeg stolt av der jeg sitter.



torsdag 26. oktober 2017

Etterpå

Det er litt gøy, skrev jeg forrige uke,  å bli gjenkjent og ikke være anonym lenger. Men den andre siden av å gi ut bok, er at den må selges, og det er jeg så dårlig til... Skulle ønske jeg bare kunne levere den et sted og så gikk det av seg selv. Men det gjør det ikke.  Jeg må rundt og levere fri-eksemplar til bokhandlere og foreslå innkjøp til gaver i stort.  Og tidligere i høst sendte jeg massevis av meldinger for å gjøre boken kjent. Men det var sikkert for tidlig,  og så er det sosiale medier, som heller ikke akkurat gir den voldsomme responsen. Ikke vet jeg hvordan de som får det til, gjøre dette. Jeg tenker ofte på Per Petterson for tiden. Han var i England og mottok en av mange priser for "Ut og stjæle hester" Så kom en sportsrepprter med mikrofonen sin og spurte hvordan det føltes å vinne så flott pris? "Hadde jeg ikke måttet fare rundt og ta imot alle disse prisene,  kunne jeg satt hjemme og skrevet på neste roman" sa han. Helten min! Som skriver for han må og har det rette drivet. Jeg kjenner meg sånn nå: Det har tatt så mye tid og krefter det å få ut denne boken.  Nå må jeg bare finne ro til å skrive igjen!!!

Men først skal jeg på Bokdager i Lillehammer neste uke.  Skrekk og gru - og litt stas!