onsdag 24. mai 2017

Motløs



Syns jeg har holdt motet oppe godt, det ett og et halve året jeg ha sendt roman og dikt rundt til alle mulige forlag og prøvd å finne noen som har troen på dem. Nå er romanen til lesing hos det foreløpig siste forlaget på listen min, og jeg aner ikke hvor lang tid de skal bruke på å vurdere. Men diktene har jeg landet på å sannsynligvis samarbeid med et lite lokalt forlag for å få ut. Det kjennes bra fordi samarbeidet kan bli lettere når en faktisk kan treffes, bakdelen er at jeg må stå for det meste av salget selv, men det har jeg innstilt meg på. Likevel er jeg motløs nå... Det er denne tanken som kommer innimellom at jeg skriver bare fordi jeg elsker å gjøre det, men det snakker ikke til andre, eller det er ganske enkelt for dårlig. Kanskje jeg skulle finne noe annet å gjøre, problemet er bare at jeg kan ikke la være å skrive, jeg MÅ! Men hvordan jeg skal nå ut med det og finne frem i jungelen eller ørkenen eller hva det nå skal kalles dette landskapet av forlag, det aner jeg akkurat nå ikke… 


torsdag 18. mai 2017

Søttendemai



Å bo i Norge er jeg stolt av, særlig det at vi lever uten frykt for de som bestemmer og at jeg som kvinne kan mene, si og skrive det jeg står for. Men jeg er likevel en elendig nasjonalist…. Blir nesten litt uvel av alle de vajende flaggene, og skjønner at det er fordi noen har tatt dette flagget til inntekt for meninger jeg blir kvalm av. At dette landet skal bare være for oss som var her først (det må i så fall bety samene, egentlig) og alle andre, særlig de som er brune i huden, skal reise tilbake dit de kom ifra. (for noen blir det nærmere bestemt Oslo) Jeg observerer mindre diskusjoner nå enn for ett år siden, enten for jeg har andre ting å tenke på, eller så diskuteres det faktisk mindre. Inkluderingsministeren har jo sagt at vi har ingen flyktingekrise lenger. - Eller, den er et annet sted og der er det samme. - Og den boken som var på markedet da, om landeplagen islam, er det heller ikke så mange som referer fra lenger. Så enten er det slik at det tross alt ikke er helt innafor å være brunskjorte i dette landet og at de som er det, syns de må holde seg litt skjult. Eller kanskje flere av oss har møtt en landeplage etter hvert. Og oppdager når vi ser inn i et vennlig brunt blikk, at landeplagen har et ansikt, og at det til og med kanskje er vakkert. Egentlig, tror jeg ikke det er det som har hendt, men jeg kan jo innbille meg det en dag eller to og varme meg på tanken.


torsdag 11. mai 2017

Fremkalling



Nå er jeg ferdig å sette i hop samlingen «Vadested». Det ble 80 dikt og 15 bilder til slutt, og det var gøy å jobbe med det. Kjente friheten i å gjøre det selv og bestemme innholdet. Det blir personlig, det blir meg, det blir ekte og jeg kan stå for det. - Akkurat sånn som de store forlagene ikke vil ha. Så kan de ha det så godt, sitte på sin høye hest, trykke kule og upersonlige dikt og klage over at ingen leser dem. - Underveis har jeg vært usikker på om det var bra nok, man blir jo det av å få avslag på avslag. Men to kritiske venner har lest gjennom nå, og begge sa det var godt, det var snert, det var «som en lyrikkens Cecilia Brekkhus» som han ene skrev. Det gjorde meg veldig glad, for jeg vil ikke skrive søte dikt, jeg vil de skal kjennes i magen! Nå skal jeg bare finne noen som vil bli med meg å gi boken en utforming jeg kan stå for. For en som er hekta på bøker og papir blir det viktig.

Disse to skal med:

 


********

FREMKALLING

Livet, skinnende flott
dyppes i fremkallingsvæske
etses og renses
til det blir tydelig:

Dette, er livet
resten, er grå masse