torsdag 16. november 2017

Om salg


Hvem er leseren din, spør Wenche i All Verdas gåver og bruksting,  når jeg er på jakt etter steder å selge denne nye boken min. Det må du vite når du skal selge, sier hun, om det er mine kunder som vil lese din bok. Og sånn har jeg aldri tenkt på før, jeg har bare tenkt på må få det jeg skriver UT, samma hvor. Det var et spennende spørsmål. Jeg tror at de som leser meg er sånne som innimellom funderer over tingenes tilstand i verden, eller som vil gjøre det. Og at denne boken kanskje ikke er like lett å lese som Øyeblikk fra 2011, for den bestod bare av korte aforismer. I Vadested er noen korte og noen lengre, mer som små fortellinger. De krever kanskje litt mer å lese enn et firelinjers dikt. Men så har Vadested  bilder,  og det gjør den lettere å gi bort som presang. Men hvor finner jeg de som vil lese boken, hvor kan de tenkes å ville kjøpe den? På et kaotisk julemarked tror jeg den vil drukne, og på grunn av alle bildene og fargene egner seg dårlig i netthandel,  den må åpnes og blas i. 

Derfor konkluderer jeg med at bokhandlerne blir viktig. Jeg har sørget for at flere har tatt den inn og jeg har latt meg overtale til et par signeringer i bokhandlere i byen mot jul,  sammen med Svein Erik Reianes,  som også gir ut diktbok på Jæren Forlag nå. Og jeg har lyst å være der ute og lese mer fra boken,  så jeg leiter etter steder jeg kan få gjort det. Hver dag sitter jeg her og holder på med de der ordene, å få komme ut og la det møte levende ansikt og se hva det jeg har skrevet gjør med dem, er helt vidunderlig!











onsdag 8. november 2017

Møte i døren

Den jeg var da jeg hadde reist fra alle jeg var glad i og flyttet til Johannesgården, møter meg i døren.  Jeg er på besøk hos Karen, den gode husverten vår det året vi bodde i Lillehammer. Hva er det du har gjort med deg selv, spør jeg fra dengang.  Og jeg kjenner der i den gode stillheten at det er ikke bra det jeg har gjort med meg selv den siste måneden.  Alle mulige hendelser har klumpet seg sammen med at jeg har sluppet en bok ut i verden. Jeg er så sliten at det er skummelt.  Og har så vondt i hode og kjeve at jeg trodde jeg hadde en betennelse og gikk til tannlegen.  Men det var bare stive muskler.  Nå må jeg bare flate ut til det bedrer seg,  avlyse avtaler og tåle irritasjonen ved å ikke få lese på Bryne viseklubb i kveld. (jeg skal heldigvis få komme og lese i desember i stedet.) Nå kan jeg knapt kjøre bil, så det er ikke noe valg, jeg er nødt å roe ned tempo. Det er travelt å gi ut bok, særlig er det travelt der jeg har vondt nå: i hodet. 

søndag 5. november 2017

Tilbake på Nansenskolen

Det har nok lagt i meg siden jeg gikk på Nansenskolen,  at jeg en dag ville komme tilbake med en bok. Og nå var jeg der, trakk pusten dypt, åpnet døren og gikk inn. Det er noe av det skumleste jeg har gjort,  å gå inn der første gang og åpne meg for å lære så mye nytt at det knaket i hodet mens det utviklet seg.  Og når jeg står i en oppusset foaje, er det ikke gode minner som kommer først,  det er tunge minner om å ikke få til det sosiale livet med mange studenter, hvor bare en fjerdedel studerte skriving. Det var internat-liv og støy og inntrykk og samtaler over alt, hele tiden og jeg klarte ikke koble meg på. Men inne i det gamle skriverommet må jeg snappe etter pusten.  Der var mye godt, der! Mye nytt, mye utprøving,  mye jeg ikke fikk til og noe jeg mestret. Men der var et godt miljø å teste det ut. Og sjefen for det hele var Hans Tarjei Skaare. Han tar imot meg med en klem og kommenter boken min sånn at jeg blir blank i øynene,  for han har virkelig lest den og forstått hva jeg har skrevet om. Jeg sitter på scenen i salen foran hele årets kull og leser fra boken og svarer på spørsmål og det kjennes godt fordi jeg stoler på han som intervjuer,  og det blir en god samtale om det å skrive. Vi er fire tidligere elever som er tilbake på skolen med hver vår bok på Bokdagene.  Om kvelden et vi samlet på scenen på Litteraturhuset og Hans Tarjei leder samtalen mellom oss igjen.  Det går i det å få gitt ut, og jeg hører med selv si at det er litt snobbete å absolutt skulle gi ut på et stort forlag. Hvis du bare selger 200 bøker, betyr det jo ingenting.  Poenget er å få boken UT! Det har jeg altså klart, og det er jeg stolt av der jeg sitter.



torsdag 26. oktober 2017

Etterpå

Det er litt gøy, skrev jeg forrige uke,  å bli gjenkjent og ikke være anonym lenger. Men den andre siden av å gi ut bok, er at den må selges, og det er jeg så dårlig til... Skulle ønske jeg bare kunne levere den et sted og så gikk det av seg selv. Men det gjør det ikke.  Jeg må rundt og levere fri-eksemplar til bokhandlere og foreslå innkjøp til gaver i stort.  Og tidligere i høst sendte jeg massevis av meldinger for å gjøre boken kjent. Men det var sikkert for tidlig,  og så er det sosiale medier, som heller ikke akkurat gir den voldsomme responsen. Ikke vet jeg hvordan de som får det til, gjøre dette. Jeg tenker ofte på Per Petterson for tiden. Han var i England og mottok en av mange priser for "Ut og stjæle hester" Så kom en sportsrepprter med mikrofonen sin og spurte hvordan det føltes å vinne så flott pris? "Hadde jeg ikke måttet fare rundt og ta imot alle disse prisene,  kunne jeg satt hjemme og skrevet på neste roman" sa han. Helten min! Som skriver for han må og har det rette drivet. Jeg kjenner meg sånn nå: Det har tatt så mye tid og krefter det å få ut denne boken.  Nå må jeg bare finne ro til å skrive igjen!!!

Men først skal jeg på Bokdager i Lillehammer neste uke.  Skrekk og gru - og litt stas!


onsdag 18. oktober 2017

Anonymitet



Det har vært noen år med anonymitet. Fra å bo på et lite sted jeg var kjent og kjente nesten alle, til å bo på steder jeg var nesten helt ukjent. Å gå på veien uten å stoppe og snakke med noen. Oppleve ting jeg ikke delte med noen i nærheten men ringte og fortalte om i stedet. Ha en dårlig dag uten at noen merket det. Gå i min egen skriveverden uten å bli forstyrret. Ikke måtte forklare seg til noen. Men ikke kunne invitere over en fin kveld i hagen heller. Det var både sårt og fritt i en evig blanding.

Nå tar jeg steget ut av anonymiteten. Lokalavisen var her og intervjuet meg før boksleppet, og jeg tenkte det ble vel en forhåpentlig fin, liten artikkel av det. Men så ble det tre sider! Med store bilder som Caro var med på. Journalisten ville nemlig se arbeidsrommet mitt og hunden ville være med. Nei, sa jeg han får bli igjen utenfor. Å, han er jo så skjønn, han må få bli med inn, sa hun. Og han begynte å dra ut papir og hyssing og løse deler og løpe rundt i det lille rommet med det, som den store valpen han er. Okei, jeg skjønner det nå, sa hun men da hadde han allerede sneket seg med på alle bildene. Og hun hadde ringt Nansenskolen og snakket med lærerne, og Wenche Sunde om er både venn og har lært meg å lage bilder. De sa så mye fint om meg, at jeg var helt svimmel der jeg gikk og surret hele dagen og ventet på boken.

Og så ser jeg det etterpå: Blikkene når jeg er ute, som ser og sier noe sånt som: Der er hun. Gjenkjennelsen. Og jeg får overstrømmende tilbakemeldinger på boken både fra kjente og fremmede. Og innrømmer at det er godt!





lørdag 7. oktober 2017

BOKSLEPP




(Referat til dere som ikke kunne komme og jeg hadde holdt av plass til i tanken:)
Sleppet av VADESTED ble en fantastisk opplevelse! Dagen begynte med et tre siders intervju og bilder i lokalavisen, de hadde til og med ringt lærerne mine på Nansenskolen og Wenche Sunde, som er både venn og lærer. Helt svimmel av all rosen jeg leste der, surret jeg rundt hele dagen og ventet på at boken skulle komme. Den skulle være der dagen før, men kom ikke. Først fire timer før vi skulle gå og gjøre klart for kvelden, kom en fra trykkeriet og leverte på døren personlig. Da var jeg helt i stykker av stress, det gjorde vondt å ikke få bli kjent med boken og ha ro med den før jeg skulle ut i verden med den... Men den var veldig fin! Designeren June Line har gjort en fantastisk jobb, og det var godt å endelig holde den i hånden.




Og Rosehagen fyltes opp av gode folk, både venner og ukjente. Jeg hadde plutselig kommet med i Rosa Dager, noe jeg ikke hadde tenkt på på forhånd, og kom i store felles-annonser for lokale happenings denne helgen. Og jeg vet enda flere hadde tenkt seg dit, men hvis de hadde dukket opp måtte de stå, det var ikke en stol ledig. Jeg gikk rundt og snakket med folk og ble varm og god innvendig før vi startet. Harald sang og Geir Arve spilte piano, jeg leste noen dikt med og noen uten musikk. Fortalte om historien til boken, som er lang og kronglete. Og snakket om det å møtes, som er det boken handler om. Det er helt nødvendig å møtes, sa jeg, særlig når det er vanskelig er det nødvendig, å møte noen som er annerledes enn deg selv, som du ikke forstår deg på eller som har såret deg. Enten man er introvert forfatter eller president i usa. Ellers dør både vi og verden av surstoffmangel.



Det var vidunderlig å stå der og se på alle de gode ansiktene, se dem smile og bli blanke i øyene og kjenne varmen de sendte. Lytte til Haralds inderlige sang og se at den også ble godt tatt imot. Mest spontan applaus kom for dette diktet, som står bakpå boken:






En eller annen gang 
må vel også du
ha prøvd og feilet
falt og grublet
dukket under
og kommet opp igjen 
Sånn at vi to
har noe å snakke om