Nærsyntarbeid

Det tar en evighet å skrive om en roman i dette tempoet! Det er annet arbeid som må gjøres innimellom, det er andre oppgaver og forstyrrelser, det er hodepine som begrenser hvor lenge jeg kan holde på. Men aller mest tar det tid fordi jeg skriver så seint. Driver nærsyntarbeid, går helt inn i språket og pusser på det, om og om igjen, Eller stemmer, som konsulenten på Vadested kalte det å skrive om dikt: Som å stemme en gitar. Å stemme en roman blir som å stemme et helt orkester! En liten endring i et kapittel fører til endring i alle de andre. Av og til finner jeg en endring til et språk som fungerer, og da må det gå igjen på mange sider. Andre ganger finner jeg en bok som har det jeg leiter etter, og da blir den liggende oppå permen med romanen som en bruksanvisning. Jeg leser et stykke i boken og går rett inn i mitt eget og tar rytmen, kommabruken eller måten å skrive dialoger på med meg inn i mitt eget stoff. For tiden er det URD av Ruth Lillegraven som er bruksanvisningen min. Hun skriver fortellinger i diktform! Vanvittig bra skrevet, drivende og fult av handling, ulikt andre dikt, dikt kan ofte stå helt stille. Eplehuset er en kortroman, det vil si den består av korte scener, som alle må sitte som støpt. Når man skriver kort, må alt som skrives være skikkelig bra. Så jeg skriver scenene om igjen og igjen, jeg har for lengst mistet tellingen over hvor mange ganger jeg har skrevet gjennom denne romanen nå. Språket begynner å bli bra, men jeg sliter med det jeg må for å bli ferdig: Gjøre om handlingen, gjøre skikkelig om, slite i stykker og sette sammen på nytt. Jeg føler for sterkt med det jeg skriver om, jeg får det ikke til, jeg går meg vill i stemmingen.

Jubileum

    Det var noe som hendte den vinteren jeg var 18 år og livet var tristesse. Min mor var syk og jeg var veldig ensom. Kjæresten var i en annen by og rundt meg planla de fest og russefeiring, men jeg tenkte bare på et liv uten min mor og hvordan jeg skulle klare dagene med ansvaret for huset og helgejobb og skolen. Hele kveldene jobbet jeg med leksene, for året etter skulle jeg søke sosionom eller journalist,  jeg hadde ikke bestemt meg enda, men begge krevde høye karakterer.  Jeg var utslitt og burde lagt meg når leksene var ferdig. Men jeg ble sittende å skrive utover nettene ved skrivebordet på loftet, skrev og gren og papiret tok imot væte og ord. Det ble til lange, triste og selvmedlidende dikt. De var dårlige, for jeg hadde enda ikke lært at det ikke blir godt før jeg kan få en avstand til følelsene, ta dem ut og se på dem og så prøve beskrive dem på nytt. Men jeg skrev ikke for at det skulle bli godt, jeg skrev for å få det ut og det reddet meg gjennom. Og noe hadde våknet, en trang til å skrive, en gave som ble gitt meg, og den har aldri gått og lagt seg igjen. Det er tretti år siden nå. Hadde jeg visst hvor mye den trangen har ført til, hadde jeg kanskje smilt litt der jeg satt og frøs med pennen mot papiret.