tirsdag 23. august 2016

Konsulentuttalelse


Jeg sitter i mitt nye atelier og skriverom. Det var det første rommet som kom på plass i det nye huset vårt på Tau. Den snille tømmermannen min skjønte at jeg ikke kunne flyttes uten at skrivebordet mitt kom samtidig, så han la nytt gulv her først og jeg flyttet inn før noen av møblene var på plass, vi hadde verken kjøkken eller seng. Så bodde vi i et kaos mens vi malte noen vegger, la nye gulv og fikk inn nytt kjøkken. Lørdag kom flyttelasset, og det var egentlig for tidlig, for det er fortsatt ikke ferdig her og kaoset ble bare større. Jeg er så sliten nå at jeg en dag helte malt kaffe rett i koppen og satt meg ned og ventet på at den skulle bli ferdig. Det ble den jo ikke.

Men dette rommet er innflyttet og i orden, jeg går inn her og faller på plass når jeg henter fram fylte notatbøker, maleutstyr og rekved det skal bli bilder på. I dag er første dagen jeg jobber ordentlig her, og jeg kjenner jeg hadde rett i det jeg kjente med en gang: Her kan jeg skrive! Nå nettopp har jeg endelig lest gjennom den konsulentuttalelsen Linda Gabrielsen har sendt meg på utkastet til romanen min. Den kom i e-posten mens jeg pakket ned på Jæren, og jeg kunne bare ikke lese den da, for jeg tenkte jeg kom til å få en stor trang til å skrive med en gang, og det hadde jeg jo på ingen måte tid til da. Men nå har jeg tid, nå kan alt flyte i resten av huset, nå kan jeg sitte her på loftet og se utover fjorden og skrive. Og det skal jeg, for den uttalelsen var skikkelig god! Hun hadde satt fingen på alle de tingene jeg kjente ikke stemte i romanen min, jeg klarte bare ikke se hva det var, men det klarte hun. Romanen består av korte scener og mange av dem ble skrevet i en rus, det bare kom og kom, og var liksom ferdig med en gang. Etterpå jobbet jeg mye med språket, men det var likevel vanskelig å plukke scenene fra hverandre etterpå for å finne ut hva som var feil med noen av dem. Men NÅ skal jeg plukke og rive og fylle ut og skrive mer! Og jeg vet enda mer enn før at dette er bra, dette er jeg stolt over å ha skrevet.



fredag 12. august 2016

Jæren farvel


Du kan ikke skrive om havet, sa han, det har vært gjort for mange ganger før. Men jeg står og lar de iskalde bølgene vaske tærne mine, vannet er stort og grønt og blått og reint, og det er alt jeg vil skrive om. Hvordan det prikker i beina når jeg vasser uti, det iler når vannet nærmer seg magen, og jeg står på tå så det ikke skal nå dit, men så kommer en stor bølge og slår over magen og alt nedenfor likevel, og jeg hyler for det er så kaldt og så godt, det prikker mellom beina og det prikker over alt. Jeg lar hendene synke nedi vannet og balanserer mens jeg går over sanden, bølgene har gravd groper jeg snubler i og må finne balansen igjen, strømmen der nede drar meg ut og inn, men nå står jeg støtt. Jeg bøyer knærne og dukker nedi, det er iskaldt og jeg er våken i hele kroppen, våken og intenst tilstede, vi er ett en liten stund, jeg og det blå. Så reiser jeg meg opp og går på land før jeg mister følelsen i beina, setter meg i sanden og lar rusen og varmen leke i kroppen. Dette, kan jeg altså ikke skrive om, for det er oppbrukt. For meg er det helt nytt, hver gang.



 (tekst og bilder fra min siste tur på stranden som fastboende på Vigrestad...)

mandag 1. august 2016

Videre


Midt i ferien skjedde det: Vi solgte huset på Jæren og kjøpte ett på Tau. Begge deler på en eneste dag, det var så kaotisk at etterpå husker jeg ingenting av det, annet enn at jeg måtte minne meg selv på å puste og at vi hadde besøk, og det hjalp litt for det jordet meg så jeg måtte tenke på en liten gutt sitt ve og vel og ikke drukne i stresset. Det nye huset er fra 60-tallet med stor hage og utsikt, og jeg tror vi skal få det godt der. Men det er mye sorg i å måtte reise fra havet og lyset og vennene her, jeg går på stranden og gråter nå, fordi det snart er over, det å kunne nå havet på et par minutt. 

Det har vært et vidunderlig friår, med lite forpliktelser og mye tid til å bare skrive. Og jeg er livredd for at jeg ikke skal klare fortsette med det i mitt nye liv, som blir mer innholdsrikt og kanskje travlere. Nå har det vært ferie og jeg har ikke skrevet noe i hele juli. Og jeg har fått avslag fra de tre store forlagene jeg har sendt diktsamlingen ”Vadested” til og jeg kjente at når det siste kom, ble det for mange på rad og det gjorde noe med meg. Kanskje det jeg skriver bare er søppel likevel, noe jeg har stor glede av å holde på med, men som ikke har verdi for noen andre, at det er for smått og nært og puslete, ikke storslagent og salgbart nok. Tanken har sneket seg inn, og den er farlig. Det eneste å gjøre er å putte diktene i en ny konvolutt og sende dem ut igjen, og det har jeg gjort. Men jeg må og skrive igjen så fort som mulig, og det er en god stund til det nye arbeidsrommet mitt på loftet med utsikt over fjorden er klart til å sette seg ned i. Det er litt å pusse opp i huset og mannen har begynt på jobb igjen og flyttet inn for å gjøre det på kveldstid. Jeg er igjen i gamle huset for å pakke. I dag har jeg begynt å rydde i atelieret, gjort ferdig noen bilder og begynt å sette sammen det jeg skal ha med på ustillingen på Mølleparken på Tau. Der skal jeg henge opp til helgen, og det hadde jeg nesten glemt i alt kaoset. Men jeg tror jeg har arbeider nok, det er bare å finne det som kan trives sammen på en utstilling sammen med andre i to måneder. 

Denne reisen vår begynte for snart tre år siden, da jeg begynte å tenke på å lære å skrive bedre, et halvt år seinere søkte jeg på Nansenskolen og kom inn. Og jeg trodde reisen var slutt når vi kom hit til havet etterpå, at her skulle vi være lenge. Men arbeidsmarkedet bestemte for oss at det var den ikke, så det er bare å fullføre.