Jeg fant en liten skatt i en skrivebok jeg trodde var tom. Det må være
noe jeg har skrevet til åpningen av min første utstilling i 2011. Den het «Urolige
dikt» og bestod av uroer med bilde og dikt som hang i taket. Dette har jeg
skrevet om å lage collage:
Jeg er ikke noe god til å male. En gang prøvde jeg å lære meg akvarell.
Det ble mye prøving og feiling og jeg gikk på en kurs, men det eneste jeg fikk
ut av det var at dette fikk jeg ikke til. Likevel fortsatte jeg å male i
årevis, fordi det var så gøy å leke med fargene og se hva de fant på når jeg
ikke kontrollerte dem for mye. Så lærte jeg collage, og det løsnet. Alle de mislykkede
bildene ble revet i biter og satt sammen på nytt med masse vann, lim og ny
maling. Jeg begynte å samle på papir, magasiner, teaterprogram, servietter,
håndlaget papir og alt som var mykt og godt å ta på og ville trekke lim og la
seg feste i et bilde. Og jeg likte ideen med collage med en gang. Kanskje fordi
jeg er nød til å leve med sykdom og har måttet utforske det å bruke det man har,
og gjøre mest mulig ut av det. Forme og foredle det som finnes, når det ikke er
mulig å bare skaffe seg det man ønsker seg. Som en frisk kropp. Eller et annet
liv med spennende jobb og anerkjennelse. I stedet snu og vende på det som
faktisk finnes og bruke det som best mulig, og oppdage at det kan jo bli noe
vakkert ut av det! Livet kan bli et skapende liv, noe å være stolt av likevel. Og
de mislykkede akvarellene kan bli et nytt bilde, og til slutt så mange at de
havner på en utstilling.
