Slutten

Jeg har vært på slutten av omskrivingen av "Crescendo" en stund. Men hvordan vet jeg når det er ferdig, har jeg lurt på. Jeg har gått gjennom bunken med lapper fulle av ideer, samlet disse månedene jeg har vært i dette universet. De er skrever på post-it, konsert-program, notatbok-sider og hva enn som har vært i nærheten når ideene har kommet. Er alt som skal med, kommet med? En liten endring på side 47, fører med seg omskriving av side132 og 205. Sånn har jeg holdt på i ukesvis.

Med skrekk i kroppen begynte jeg i helgen å se på siste kapitel. Slutten er viktig, og jeg synes denne er god, men jeg måtte gjøre endringer. Det var bare å gjøre det, bryte opp og sette sammen igjen. Så kjente jeg plutselig at der, la jeg siste biten i puslespillet på plass. Klikk, sa det. Så var plutselig romanen ferdig! Det var en rar følelse, kjentes åpent, og litt trist. Jeg kommer til å savne jenten jeg har skrevet om. Men, hun har fått sitt eget liv. Og jeg vil så intenst at hun skal få komme ut i verden og bli lest av mange! Nå leser kjæresten korrektur, og så skal hun sendes ut i verden igjen, på nye forsøk på å finne et forlag som vil lage bok av det jeg har brukt tre år til sammen på å skrive.

Jeg har jobbet lenge med en presentasjon av boken. Dem ble ferdig i går, og ble sånn:

Hva finnes når du ikke ser?

Crescendo handler om Sol som er blind og vokser opp med mormor og en engstelig mor. Et sommerbesøk åpner porten til verden utenfor, til Jon som tar henne med til musikken, og til kampen for å gå på skole. Fortellingen starter forsiktig og øker i tempo ettersom Sol blir eldre, en dag på kafe kommer kjærligheten inn døren, samtidig som drømmen om å spille sammen med andre vokser i styrke.

Avslutning og begynnelse

I planenes verden avsluttes noe før noe annet påbegynnes. Virkeligheten har aldri lest de planene. Nå holder jeg på å avslutte å begynne samtidig, og det er ganske stressende og litt typisk at alt skjer på en gang når det først skjer.

Det er det å ikke ha jobb jeg aldri blir venner med. At jeg måtte slutte etter fire år i jobben som sosialarbeider, trodde jeg at jeg hadde bitt venner med. Men det dukker stadig opp igjen, behovet for å jobbe, ha kollega, ansvar, noen som venter på meg og det å få brukt det jeg har i meg. Jeg begynte å se meg om igjen etter den lille jobben jeg har ønsket meg i alle år, sånn ca 20 % stilling, en dag i uken. Den har vist seg umulig å finne, men så dukket en opp. Haken var at det ikke var lønn å hente, men jeg begynte likevel, for det virket så gøy. Så. Akkurat nå som jeg er i gang med det nye, blir flere bibliotekarer syke samtidig, og jeg blir spurt om å være mye mer vikar på biblioteket. Og den jobben elsker jeg jo, pluss at den er betalt. Jeg må velge, og da velger jeg bøkene og alt som følger med dem.

Egentlig holder jeg jo på å avslutte romanen etter mange års jobbing og flere pauser. Jeg håper å få Crescendo ferdig med i løpet av de neste ukene, og begynner å glede meg til å sende den avgårde til forlag. Har gruet meg til å slutte besøke de jeg har skrevet frem. Hovedpersonene har jeg blitt veldig glad i. Hun har sin egen mening om ting og når jeg prøver bestemme hva hun skal like og gjøre, stopper skrivingen helt opp. Jeg har bare måttet la henne bestemme selv, skrive og se hvilken vei det går når jeg ikke styrer. Jeg liker henne en hel haug, hun er ikke meg, hun er sin egen og det er spennende å sette seg inn i et annet sitt liv. Men nå holder jeg på å bli klar til å sende henne ut i verden. Det å ha gitt romanen et nytt navn, som fortsatt kjennes litt fremmed, er med å fjerne den litt fra mine indre organer. Kan ta meg i å kjenne at jeg er lei, der jeg sitter og redigerer. Det er kjedelig! Første utkastet var en rus å skrive. Omskriving var mer å rydde opp etter festen i dagslys. Til slutt kommer redigeringen, og den har ingenting med kreativitet å gjøre, det er håndverk og rettskriving og trøttende arbeid. Men det må gjøres.

Lyset forsvinner ute, jeg fyrer i ovnen inne og planlegger hva jeg skal jobbe med utover vinteren mens Crecendo er til vurdering hos forlag, og disse travle månedene der alt mulig har kommet oppå hverandre tar slutt.