Nye dører

Det har vært mye nytt i livet denne høsten, små ting som betyr mye. Som at jeg har fått jobb som vikar på biblioteket igjen. Det er samme systemet som på Forsand, der jeg jobbet i fire år, så det var lett å komme inn i. Men mye nytt i et større bibliotek med mye aktivitet, veldig gøy og travelt men ikke så ofte jeg jobber, og det passer meg bra. Og så har jeg blitt invitert med i et litteratur-gruppe, og det har jeg ønsket meg lenge. Jeg gleder meg til neste møte for det er sånne utrolig flotte mennesker i den gruppen. Men det er travelt, har jeg oppdaget, å måtte lese en bok i måneden til gruppen, i tillegg til de jeg bare MÅ låne på biblioteket og lese!

Og så inviterte Guri Hovland meg til å ha utstillingen helg i lokalene hennes på Sørskår kai nord for Tau. En gammel landhandel, liten og rå og intim, jeg likte rommet og damen godt og tenkte det blir kanskje litt mye å skrive roman, være vikar og lage klar en utstilling. Men jeg hadde lyst, og vil liksom si ja når noen gir meg en sjanse. Og det har gått bra å lage ferdig masse påbegynt arbeid ved siden av skrivingen. Jeg må bare være strukturert, for når jeg går inn i romanen må jeg være der noen dager. Og det er om å gjøre å ikke gå tom for krefter nå, for nå er det mye fint jeg vil ha med meg! 

Utstillingen på kaien er åpen 7-9 desember,
fredag  kl 17-20
lørdag  kl 12-16
søndag kl 12-16

Nye fjøler og gammel rekved klare for utstilling

Nyttår

Det var før jul i fjor, jeg var på Jæren Viseklubb og leste fra Vadested og delte scene med mange flotte sangere. En av dem var visesangeren Hanne Kristin Ahlstrøm, som tok kontakt en stund etter og fortalte at hun hadde skrevet en låt inspirert av ett av diktene mine, og håper det var greit? Det er klart det var greit! Særlig siden hun ville kreditere diktet fra scenen når hun fremførte låten fremover. Sist uke hadde hun "Høneskinnskonsert" (høneskinn er jærsk for gåsehud) på Nærbø, og da måtte vi jo gå og høre på. Og da hun så at jeg var der, inviterte hun meg opp på scenen for å lese diktet, som i hennes versjon het "Nyttår i april":

Nyttår
falt på femte juli i år
den dagen du kom

Registermelding

Jeg fikk et brev fra Brønnøysundreigstrene: Det var ikke registrert aktivitet i enkeltmannsforetaket mitt på en stund, og det ville bli stengt dersom jeg ikke kunne bevise at det var aktivt. Jeg vil jo ha firmaet mitt, så jeg leitet og fant en elektronisk registermelding jeg måtte fylle ut og legge ved dokumentasjon. Det tok omtrent en time, altså en halv arbeidsøkt.  Så sendte jeg det inn, og fikk en mail som sa at skjema ikke var signert,  åpnet det og leste at det ikke trengte signering. Og sånn løp jeg i ring til jeg var ganske svett og ringte et nummer og stod i kø for å få hjelp, de sa bare vent og se om du får en kvittering. Da var den arbeidsdagen gått. Så gikk det en uke og ingen kvittering kom, jeg vil jo ha firmaet mitt, så jeg stilte meg i ny telefonkø for å få hjelp, ble brutt to ganger da jeg endelig kom gjennom og ventet 20 nye minutter på svar. Jeg hadde ringt feil sted, ny kø, nytt feil nummer men da sa jeg sett meg over dit jeg skal  jeg har ikke hele dagen til dette! Da fikk jeg endelig hjelp og signert og kvittering og alt. Og en ny arbeidsdag hadde gått. Men jeg har firmaet enda, det heter "Mellomrom" og er fortsatt mitt.

Modning

Jeg har hentet ut den første romanen min fra to års lagring på eike-fat. Der la jeg den etter en runde med avslag hos forlag, og tenkte den kanskje trengte litt modning. Nå må det være på tide, tenkte jeg, nå må det være plass i livet mitt til å gå inn i den store jobben det må være å skrive om en roman. Men hva vet jeg, jeg har aldri gjort det før. Og det kom en krise der jeg måtte prioritere romanen foran andre ting for å finne arbeidsroen. Først leste jeg gjennom hele på ny og tenkte på alle de dårlige bøkene jeg har gitt opp disse to årene. Og jeg ble irritert! For hvorfor blir sånt vræl gitt ut,  og hva er det som gjør denne historien min så mye dårligere? Men så tok jeg frem den kritiske leseren jeg har blitt etter året på Nansenskolen. Og joda, der var mangler når jeg så godt etter. Så jeg begynte å stryker i de første kapitlene, stryke så det gjorde vondt i hjertet, helt til jeg bare stod igjen med skjelettet og all magien var borte og jeg må begynne å finne den igjen. "Kill your darlings" har jeg hørt manusforfattere si, og nå skjønner jeg hva det er: Stryke det jeg jobbet så mye med og syntes var så bra. Fordi det ikke funker.  Det er brutalt å skrive, og dette kommer til å ta tid! Men jeg elsker å jobbe med denne historien, så det gjør ingenting.