Lyrisk dråpe

I dag har jeg fått tilbud om - og takket ja til uten behov for å tenke meg om - å jobbe oftere på biblioteket. Det er en overkommelig jobb for en litt trøtt kropp som jeg har. Og veldig kjekt, med blandingen bøker og folk! Aller gøyest er det når det vrimler av elever fra skolen som skal låne bøker og spørre om hjelp og skape liv. Jeg vet ikke om det vet det, men de sjarmerer vikaren i senk! Samtitidg som jobben ikke er mer enn jeg klarer, så gir den meg tid til å fortsette å skrive og male. I høst har jeg mer besvist ryddet dager til å bare skrive, og der er utrolig hvor mye mer jeg får gjort. Det handler om å verdsette arbeidet.

Likevel

En båt

mot havlengselen

Et bål

mot kulden

Et par øyne

mot ensomheten

Det viser seg

at Gud bryr seg

likevel

Synnøve

Nå gjorde jeg det igjen: Skrev et dikt ut på nett. Så skal det ligge her aleine. Stakkars små diktene mine, jeg har så vondt av dem når jeg sender dem ut i verden. Jeg lurer på om de er ensomme. Om noen kommer og besøker dem, og vil dem vel? De er som små barn, og det er like ille hver gang jeg sender dem ut i verden. Så hvorfor gjør jeg det...? Det er det at jeg har noe jeg vil si, og de får oppgaven.

Høstblader

Jeg har holdt på i dagevis å male høstblader. Ute er de bare mange som svirrer rundt i vinden. Men når jeg skal leite etter ett spesielt vakkert å male får jeg problemer med å velge, for alle er spesielt vakre! Jeg tar noen med inn, og studerer dem nøye med pensel i hånden. Det er som jeg blir kjent med bladet, når jeg maler det. Ser hvordan det er bygget opp og hva det har gått gjennom i sitt korte liv. Og jeg tenker den svimlende tanken at ingen blad i hele verden noensinne har vært likt det jeg maler akkurat nå. Det er for meg et stort bevis på at Gud har skapt alt sammen: Ingen tilfeldig utvikling hadde tatt seg bryet med å lage hvert enkelt blad på hvert enkelt tre i hele verden, helt spesielt! Og jeg tenker videre, at når det finnes så mange måter å være blad på, hvor uendelig mange måter finnes det da å være menneske på. Vi gjør hverandre små, når vi tror at alle er like oss selv. Ingen kjenner hverandre helt ut, fordi vi er laget så unikt forskjellig. Den eneste som kjenner alle helt til bånn, er Han som laget både blader og mennesker.

Nå skal jeg binde bladene og diktene jeg skriver på noen av dem, sammen på en tråd og det lage "høst-lyriske-dråper" av dem.